Høytidens ultimate paradoks

Livet er fylt med utfordringer. Og en av dem man stadig støter på når man er så privilegert at man har trukket vinnerloddet og bli født i "verdens beste land" - er kjøleskapslogistikk helt i starten av julehøytiden. Det er så mange pakker med julepølse, medisterkake, røkelaks, julebrus, lettøl, vanlig øl, rekesalat, lutefisk, rødbeter, surkål, majones, leverpostei... Det er rett og slett ikke plass! Norsk logistikkforening (om det finnes en slik) burde rett og slett i god tid før jul gitt ut en veileder med gode råd for hvordan få plass til mat for ett halvt år i ett normalt kjøleskap. For oss som ikke har byttet ut nevnte elektroniske hjelpemiddel og satt det gamle i kjelleren som avlastning for påtroppende familiebegivenheter. Ett kjøleskap kan da umulig være nok? Og når man har fått det til på ett vis, brus og øl er plassert på verandaen i håp om passende utetemperatur, en kald kjeller får duge for det som ikke er helt kritisk og resten er stablet etter aller beste husmorlogistikkevne - ja da starter kamp nummer to. Å bevege seg nok til å orke på alle godsakene. Man må jo ha plass! skjerpe appetitten. Ut og gå - lufte hodet. Tømme hodet for gammel konversasjon, akevitt og ribbefett - skape plass for nye ord og kalorier.

 

På nytt skal man jo iføre seg nystrøket bluse, sitte pent til bords, småkrangle litt med onkel Kjell mens man nipper passe dannet til akevitten og lurer på om man orker enda ei skive med tomatsild. Og det gjør vi jo. Akevitten varmer godt i bringa, og selv om man blir altfor mett er man innerst inne glad og takknemlig for å være blant de privilegerte som har noen å dele vanviddet med. Og som faktisk koser seg med kaoset, overfloden og glansbildet som har noen riper i lakken her og der. Man velger jo heldigvis selv HVOR lista for vanviddet legges - og min erfaring var at når man la den ganske lavt så ble det ekstra trivelig.

 

Man lærer så lenge man lever. Eller så lenge man har elever som min gamle lærer sa. 

Ting tar tid

Etter som årene passerer har man alltid den samme undringen på denne tiden av året; hvor ble vår barndomsjul av? Hvorfor kan man ikke gjenskape følelsen av å legge seg i rent (nystrøket) sengetøy, skinnende blanke vinduer, nytt hyllepapir i kjøkkenskapene og hele atmosfæren i huset er en blanding av grønnsåpe, granbar, skinnende sølvtøy og julepynt fra generasjoner tilbake. Alt var så ekte, så autentisk og ordentlig at man aldri stilte spørsmål til om det var godt nok. Det var perfekt!

 Jeg har konkludert med at denne følelsen kan kun gjenskapes om man ikke lager den selv - fordi den er en illusjon. Jeg vil uansett aldri nå min mor mer enn halvveis på leggen i renhold. Mamma var ekte husmor slik mødre var i sin tid. Huset ble snudd på hodet og vrengt fra innsiden og ut i grønnsåpe to ganger i året. Man stilte aldri spørsmål til om det var nødvendig. Jeg husker så godt de dagene jeg kom hjem fra skolen og alle dører var åpne for lufting, møblene levde sitt eget liv midt på gulvet og stua var naken uten bilder, lamper eller stæsj. Alt stæsjet lå nemlig og godtgjorde seg i ei bøtte med grønnsåpevann eller Bio-tex.

Det har tatt tid å frigjøre seg fra grønnsåpa. Å greie å tenke at julehøytiden blir akkurat passe perfekt
selv om det ikke er tellekant i klesskapet og at vi heller ikke i år tenkte på å trekke fram kjøleskapet for å vaske på baksiden. Kjøkkenet skal pusses opp til våren, så hva er vitsen? Det er andre ting som teller. Og i år er det nok en stol som står tom. En beskjeden og uselvisk besteforelder er gått ut av tiden og tomrommet er rungende. Vi har virkelig ingen å miste .. Så får vi finne nye tradisjoner og glede oss over gode minner og de fine tingen vi faktisk har i livet vårt. Kontrasten mellom en stille morgenstund med kaffe, lys og radio og stor ståhei med hele storfamilien forventningsfull rundt langbordet. Går man inn i jula med passe forventninger så er vel sjansen større for at opplevelsene blir god og nye minner er skapt. Akkurat passe perfekt.

Selv gleder jeg meg til at min yngste nevø skal åpne gaven vi kjøpte som en sånn tilleggsting for å løfte en kanskje litt kjedelig nattdraktpakke. Nemlig ett par irrgrønne tøfler formet som ett krokodille gap, når du går så løfter munnen seg i takt med skrittene dine. Totalt meningsløs og vi falt for dem både jeg og min datter. Litt fjas må man unne seg. I tillegg til alt det øvrige - fordi vi fortjener det!

GLEDELIG, FREDELIG OG AKKURAT PASSE GOD JUL!

Herregårdsjul - finnes det?

I medieverden ser det ut til at vi alle bor på herregård, drar til kirke på julaften i hest og slede og har dobbel inngangsdør med verdens største granbarkrans til dekor. Laget av Finn Schøll. Kransen altså. Inne er det fyr på peisen og mor svinser rundt iført sin røde julekjole - veldreid OG elegant på samme tid. Og alle er GLADE! 

Det legger et umenneskelig press på oss mer alminnelige. Vi som bor i helt ordinære gjennomsnittshjem, har tenåringsbarn som synes jul er teit, vi som ikke rekker å pusse alt til det skinner. Eller gidder er kanskje nærmere sannhetenen. Eller greier å få kroppen veldeid .. Phu .. det handler nok ikke om det. Men i år er det virkelig hardt å få fram glansbildet. Familien er i forandring og jeg henger ikke helt med. At foreldregenerasjonen faller bort er normalt og naturlig men likefullt sårt og vondt. At min egen generasjon finner ut at de skal skille lag er vel også blitt naturlig etterhvert. Det skjer tross alt i halvparten av alle ekteskap. Men jeg henger ikke med - for noen blir jo borte. Man er kanskjel ikke en moderne familie om den ikke inneholder x'er, y'er og noen bonusbarn. Men jeg henger ikke med. 

Men en ting er sikkert som banken; jeg skal lage julemiddag til alle disse. Og den ene dagen skal vi skinne alle sammen - forhåpentligvis. Også de to som egentlig ikke er på talefot, tenåringen som synes jula er teit, han som kjenner jula som ei belastning og alle vi andre som tenker litt på de vi har mistet. Så får man tenke noen gode tanker, være takknemlig for det man har og lage sine egne gleder. For min del håper jeg på snø, så skal jeg gå på ski med musikk på øret og nyte med alle sansenen. Det må jo være lov å håpe? Og tidene skal henrulle .. så i mårrå er det nye ark med fargestifter til.    

Flokken min

Jeg har alltid likt å være en del av en flokk. Det er noe trygt og godt med å være en lagspiller, én av mange som tilsammen utgjør en helhet. I min sportskarriere var jeg alltid lagspiller,

 og jeg befant meg alltid midt i en venneflokk. Og når jeg ser tilbake så har jeg alltid lagt ned mye energi i å bygge slike gruppenettverk, skape tilhørighet og gruppefølelse. Så blir man litt skuffet over tid. Man får plutselig en litt ublid realitetsorientering om at det man selv synes er viktig ikke alltid er like viktig for andre. Så får man heller ta vare på det man selv rår over. Og familien er den beste flokken man kan ha:-) Mennesker man har kjent hele livet, som er der i tykt og tynt og på godt og vondt. Men selv ikke familier er for alltid. Vi ble nylig én mindre i flokken, og i løpet av alt for kort tid så er en generasjon nesten borte. Selv om det er livets gang, slik det skal være og alt det der .. Vi har ingen å miste og det er vanskelig å fatte likevel. Det er så ugjenkallelig! 

Så blir man bare enda mer glad i flokken sin og får desto mer lyst til å ta vare på det gode man har. Livets gang kan man desverre ikke velge bort.  

Oppdrag lykke

Etter at jeg fikk meg en liten knockout fra siden i vinter har jeg vært over snittet interessert og engasjert i hva som gjør oss mennesker fornøyd og lykkelig. Det har vært krevende å stå i knestående og plukke opp selvfølelsen sin fra grusen, og i etterkant kan jeg best si at det har vært lærerrikt men dog en kunnskap jeg gjerne skulle vært forruten. Nå velger man vel helst ikke selv hvilke slag livet gir - og en må seile den båten man får utlevert som best man kan. Jeg er vel ikke helt kommet dit enda at jeg kan unne meg å være etterpåklok, men noen refleksjoner gjør man seg. Jeg har gått på kurs i høst - er midtveis nå - og i ferd med å lære å være en samtalepartner for mennesker som har det vanskelig. Kurset er givende, spennende og alt på en gang, jeg kunne sagt mye om det. Men på ett av emnene som omhandlet de vanskeligste sidene av å leve bet jeg meg merke i noe som ble sagt; Den sunne måten å komme seg ut av en krise eller vanskelig situasjon var som følger;

• du skanner ditt erfaringsregister for å finne ut hva du har gjort før i tilsvarende situasjoner
• du søker støtte
• du setter deg nye mål

Hmm... rent personlig ble jeg litt fornøyd av å se dette. Jeg har lært veldig lite om slikt tidligere og handler mest ut av magefølelse og intuisjon. Det gjelder vel sannsynligvis de fleste av oss. Livets skole finner man neppe på et universitet. Men jeg kjente meg igjen her ja. I tillegg har jeg fulgt TV serien "Oppdrag lykke" på NRK. Episode fire handlet om å prøve noe nytt. For å være glad er det viktig at man lærer nye ting, utfordrer seg selv og utvider horisonten. I programmet ble deltakerne oppfordret til å prøve ut ting de lenge hadde drømt om å gjøre og erfare følelsen av å være i flyt når du gjør noe du liker. Jeg humret litt gjenkjennende her også.

Yoga startet jeg vel strengt tatt med før slaget traff. Men gjennom året har jeg uten tvil etablert en god vane som jeg trives med og gjør meg godt. Å bli en løper er ett lengre lerret å bleke. Jeg holder på og gir meg ikke, men kjenner at når høstmørket kryper innover en så frister det å trekke innendørs på mer komfortable treningstimer. Men årstidene skifter jo heldigvis. Kurset jeg har gått på i høst har vært utrolig givende og jeg er SÅ glad for at kom meg over dørstokken og tok sjansen. Det er krevende å utfordre seg selv og å møte livets skyggeside så direkte - men jeg er sikker på jeg vil trives som frivillig og vil oppleve det som meningsfylt og givende.

Mitt neste prosjekt er å ta mot til meg for å få innpass i et kor. Jeg har funnet ett jeg har planer om å kontakte, men vet at jeg må prøvesynge - og det skremmer meg litt. Jeg har verken erfaring eller kunnskap, men vet at jeg ikke har så allerverst stemme - og ikke minst er jeg villig til å lære. Hvor galt kan det gå? jeg kan neppe få annet enn ett nei ..

Så alt i alt er jeg vel godt på vei. Lykkelig er ett klissete ord synes jeg, men glad og fornøyd er ikke så verst det heller.

Pust med magen!

En kraftanstrengelse - men herlighet så verdt det! Ett halvt år med planlegging, lister, ønsker og logistikk utkrystalliserte seg i en feiende flott fest hvor vi samlet store og små, venner og slekt, naboer og kolleger - alt som kan krype og gå egentlig. ALLE vi trives sammen med og som former hverdagne vår til det livet vi har. Jeg er i overkant glad i å planlegge, og liker godt å stelle istand til fest. Men jeg hadde aldri trodd at nettopp dette skulle bli så morsomt, koselig, minneverdig og emosjonelt - alt på engang. Mest overraskende egentlig var hvor artig ett familieprosjekt det ble i sum, med både store unger og små unger som bidro hver på sitt vis. Nå når kun restene er igjen og lufta har gått ut av ballongene - bokstavlig talt - sitter jeg her og øver på å puste med magen samtidig som jeg nyter inntrykkene av alle de glade menneskenen.

Og lurer du på om du skal feire femtiårsdagen din så har jeg kun ett råd; Go for it!

Gratulerer kjære livsvenn - du var så verdt det:-)



Hvordan gikk det egentlig?

Ofte når man i et øyeblikks svakhet setter seg hårete mål så faller det litt på stengrunn når hverdagen siger inn og virkeligheten tar over. Og det skal innrømmes at jeg HAR fundert endel på hvordan jeg skal vri meg ut av denne litt oppesen utfordringen jeg har satt meg selv. Bør man for eksempel halte når man har betennelse i akillesen? Og da må man kanskje også huske å halte på samme fot til enhver tid slik at det blir troverdig ... Flere sånne varianter har vært vurdert.

Men sannheten er at det går ganske så godt framover. Riktignok er det helt surrealistisk å tenke på at jeg engang skal løpe 21 km - men oppstarten har vært upåklagelig. Jeg deltok til og med på organisert løpetrening her om dagen. Om noen hadde fortalt meg det for noen måneder siden ville jeg gapskrattet. For det var rimelig utenfor komfort sonene, det må jeg si. Når man ikke aner hvilken gruppe man skal delta i eller er helt trygg på hva som forventes. Jeg lå bakerst hele tiden. Men siden vi løp intervall trening så betydde det ingenting, vi kom som langt som vi kom. Målet var å pushe seg mest mulig. Og der vant jeg klart om jeg skal være så ubeskjeden og rangere meg selv. Og så lærte jeg at det var ikke så farlig å pushe, og at det faktisk er nødvendig om jeg skal komme noen vei. Å lunte avgårde som en sliten Gråtass kommer det ingenting utav. Så nå har jeg fått ett nytt fast og ukentlig innslag i den fysiske fostringen. I fjor var det yoga, i år er det løping. Må si jeg er spent på årene som kommer:-)



Gryende håp

Godt inne i min tredje av i alt 30 treningsuker i dette løpeprpgrammet aner jeg en sped og gryende fasinasjon for løping.

Jeg tror det jo ikke helt før jeg ser det, sånn på ordentlig. Men med en revisors tilnærming til presisjon og avkryssing har jeg fullført alle økter til punkt og prikke. Og erfarer faktisk at jeg er på grensen til å like det. Det aner meg at det er lett å være eplekjekk nå når energilagrene etter ferien er på topp, de klimatiske forhold er perfekt og jeg enda ikke har fått kjent helt på høstens travelhelt. Men håpet er at innen "motbakkene" starter så har jeg kommet så godt i gang at treningen føles uunnværlig. Kanskje?

Mottoet er at jeg vet ikke om jeg greier det før jeg har prøvd. Men så langt ser det ut til at den største motbøren består i å bli lettere i kroppen. Det er altså ikke lett! Til tross for at jeg syens jeg har ett nokså skrapet kosthold, så ser alderen ut til å gjøre sitt. Dette var da enklere før?

Men jeg gir ikke opp. Gevinsten er uansett overveldende. Jeg føler meg SÅ mye bedre på alle måter - man kjenner seg faktisk slankere selv om tallenes tale ikke beviser noe. Og søvnkvaliteten er uovertruffen. Jeg trodde jeg sov bra før, men med trening med litt fart i er det bare å slenge hodet på puta og kjenne full blackout til morran.

Uka som kommer byr på mengder av sosiale anledninger og det er jo en utfordring i seg selv. Så får man gjøre det beste ut av det, bestemme selv hvor langt man skal komme "utpå" og ta seg inn som best man kan. Det er da nok av hverdager i lengden.
 

Utfordringen

Første arbeidsdag etter ferien ble jeg presentert for en utfordring  som jeg helt umiddelbart stemplet som forrykt, men som etter litt tid i tenkeboksen ble så fristende at jeg - så langt - har sagt ett nølende ja. Jeg frykter litt at fristelsen er stor nå på grunn av det uforholdsmessig rause energilageret man har etter en lang og deilig sommer, det KAN muligens fortone seg litt annerledes når vi nærmer oss november, fulle arbeidsuker virker uendelige og høstmørket siger innover oss. Men det finner jeg ikke ut om jeg ikke prøver. Forutsetningene er vel heller underlige. Jeg liker virkelig ikke å løpe, jeg er minst 10 -15 kilo for tung og jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe lignede før. Likevel har jeg altså sagt ja til å løpe halvmaraton i mars sammen en gjeng damer hvor jeg kjenner kun en,  min kollega.

 

Som den utmerkede administrator hun er har hun samlet en bukett "jenter", opprettet egen facebook gruppe, plukket ut destinasjon og ikke minst egnede treningsprogram for oss som behøver et puff i baken og vel så det. Jeg valgte nivå 1; "For de som trenger å komme opp av sofaen". Det er jo ganske langt fra sannheten for min del, Men jeg har så stor psykisk sperre på å løpe at jeg tørr ikke annet enn å starte nederst. Første av i alt 30 treningsuker er tilbakelagt og jeg må innrømme at jeg knapt ble ordentlig svett av fire intervaller med fem min rask gange og to min løp i taletempo. Det tar seg sikkert opp. Pulsklokke er innkjøpt og jeg banner som en bryggesjauarbeider når jeg strever med å finne ut hvordan den virker. Men klare det skal jeg.

 

Hvorfor gjør jeg dette? Ikke for å puste Marit Bjørgen i nakken i alle fall. Men jeg har lenge hatt lyst til å gjennomføre en fysisk utfordring sammen med flere, jeg har også veldig lyst til å komme over komplekset med å løpe og ikke minst trenger jeg ett kraftig alibi for å kvitte meg med de 10-15 kiloene. For det må jeg, det er for tungt å drasse på alt dette om man skal komme noen vei.

 

Og som Pippi sa; "Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert" - Så får vi se om jeg er ei ekte Pippi jente eller ei.  

Akkurat passe

Da jeg pakket matvareinnkjøpet mitt i poser i ettermiddag kunne jeg ikke unngå å overhøre praten mellom de to unge guttene i kassen. Arbeidstiden ble lang for kundene var få. Det flotte sommerværet fikk skylda og man hadde ett visst håp om at kundene skulle komme likevel når sola var på hell. Mat måtte man jo ha uansett? Men de ønsket seg ikke for mange kunder heller.. Ikke lang kø liksom. Men ett jevnt sig.  Nok til å holde båndet i gang og seg selv beskjeftiget slik at man slapp å henge og vente. Akkurat passe med andre ord. Ikke for mye å gjøre, men heller ikke for lite. Er det ikke nettopp dette vi streber etter på mange måter? Nå har det vært så mye flott sommervær at jeg har gått lei. De første dagene var det helt fantastisk å prøve ut de nye utemøblene, kose seg med aviser, nye ukeblader, drikke med isbiter og å være dørgende lat med verdens beste samvittighet. Slike dager må man jo bare utnytte fullt og helt! Og så går man trøtt. Det er ikke like vanvittig deilig å kjenne at sola varmer lengre, ukebladene føles litt platte og isbitene smelter jaggu fort. Det kribler ett eller annet sted etter å GJØRE noe, men så må man jo kose seg i finværet...

Over tid er det håpløst å sove for lite. Man blir trøtt, grinete, uopplagt ukonsentrert og til slutt helt utslitt. Men jaggu er det feil å sove for mye også. Da blir jeg dorsk og lat, blir stiv i ryggen og får vondt i hodet. (Ja, jeg nærmer meg femti ..). Når man går ut av døra fra frisøren er håret litt stutt, så er det OK en stund før det fort går mot for langt. Jeg er sosialt anlagt og trives best i lag med mennesker - men blir det for mye festivitas og kaffedrikking så lengter man etter den stille timen.

Akkurat passe liksom.

Hvem man er og hva man vil

Min sommer er som vanlig delt i tre. Først har vi noen uker med alldeles innholdsløs og uintellektuell kos og kaos under utenlands sol. Etter en røff vinter på både den ene og andre måten smakte det bare fantastisk godt å veksle mellom å stikke tærne i saltvann, puddersand og sandaler .. Jeg har sjelden kosa meg så inderlig med å gjøre ingenting annet enn å nyte. Lek og latter, sol og sangria, bøker og vin. I uprioritert rekkefølge. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

 

Deretter går sommeren over i jobb - men helt forskjellig fra vanlig hverdagsrutine. Jeg er omtrent alene på kontoret, radioen kan stå på full guffe - jeg skvetter når telefonen ringer og blir faktisk oppriktig glad for å få noen å snakke med! Om lunsjen tar en time er det helt OK og arbeidsoppgaver prioriteres i;

1: må gjøres

2: kanskje om jeg rekker det

3: ikke så farlig

Jeg sover ikke med vekkerklokke engang, men utnytter fleksitiden for fullt. Og ettermiddagene har ingen annen agenda enn total frihet uten forpliktende klokkeslett av noe slag.

 

Deretter går sommeren over i ny fase som kan benevnes "aktiv ferie hjemme". Min overdrevent hjemmekjære personlighet trives stort i denne delen av sommeren - som også er den lengste. Men balansen mellom ferie og aktiv er en utfordring. Man seiler inn i det med en forventning om å gjøre alt man ellers ikke rekker over. Og så kan man fort finne ut at ferien tar overhånd og så rekker man det ikke da heller..  Altså blir lat.

 

Jeg misliker sterkt å være lat og tiltaksløs. I hele mitt liv har jeg trivdes best i fart og utfordringen har vært å balansere så farten ikke tar overhånd. Jeg har tryna mange ganger, men har blitt vesentlig bedre. Men blir farten for lav blir jeg altså lat og giddelaus. Oppi hodet mitt er jeg en aktiv dame, og utenomverden vil nok også bekrefte det. Men jeg frustreres av at den noe omfavnsrike kroppen setter begrensninger på hvordan jeg definerer meg selv. Jeg ønske å komme enda mer i fart. Ikke nødvendigvis trene mer men hardere, utvikle meg mer i yoga, føle meg vel i sykkelbukse og kjenne at kroppen ikke er veien for hvem jeg er og hva jeg vil gjøre. Men så var det disse prioriteringene da .. Jeg beveger meg mer enn nok og lar meg lure av at det er tilstrekkelig til at jeg kan nyte  - og selv om jeg forstår med forstanden så er det vanskelig å innse at jeg må forsake noe for å oppnå det jeg vil.

 

Og tenkte jeg ikke de samme tankene i fjor? Og året før der? Hvorfor GJØR jeg det bare ikke, setter av litt tid og PRIORITERER. Innser at noe forsakelse må til. NÅ!  DET skal jeg bruke årets aktive hjemmeferie til å motivere meg på. Forsakelse med oppstart 12. august. Pronto Toronto.

Små ting og små gleder

Det sies at lykke ikke består i penger, og det kan en vel saktens være enig i. Men nå har jeg kjapt og greit svidd av noen kroner på netthandel og det er ikke fritt for at jeg blir i godt humør av det. Jeg liker netthandel. En god kopp kaffe ved sitt eget kjøkkenbord en stille morgen kontra å kave rundt på ett smekkfullt kjøpesenter en lørdag ettermiddag.. Bring it on! Så forlenges jo gleden ved at en må vente litt med leveransen, få en pakke i posten som skal hentes og pakkes opp slik at det blir litt julaften oppi det hele. Vel... små gleder.. men jeg må innrømme at jeg føler meg litt grunn når jeg gledes over materielle ting. Hvorfor er det slik? Nye "ting" forksyver jeg som regel andre "ting" ut - det er sjelden man virkelig trenger noe.. Akkurat nå henger ett utrevet reklameblad på kjøleskapet som viser bildet av ei utendørs sittegruppe. Jeg blir glad bare av å SE på den - tenk det! Forventningenes egenverdi må en vel kalle det. Tanken på å ha ei så fin sofa ute på strålende sommerdager.. Selv om sommeren i fjor var så kald at vi knapt kan huske at vi satt ute i det hele tatt. Klimaet i Norge er for spesielt interesserte, det er sikkert - men vi har mange andre goder da. Som for eksempel at vår største utfordring er å bestemme oss for OM vi skal kjøpe utendørs møbler eller ikke. Lenger sør i Europa er nok det et luksusproblem.

å være glad

Etter lang tid med uggen stemning er det godt å kjenne seg litt glad igjen. Sånn hverdagsglad, ikke hysterisk festlykkelig - men i en slags balanse og med overskudd både mentalt og fysisk til å bry seg om dagliglivets trivialiteter. Nissene på lasset er der fremdeles, men unødig støy er ryddet opp og plassert på den hylla der de hører hjemme.Å rydde er en undervurdert aktivitet - denne gangen altså mentalt ved hjelp av en proff samtalepartner. Anbefales!

Noen småting må være på plass for å være hverdagsglad. Jeg må alltid ha ei bok tilgjengelig. Jeg leser ikke så mye som jeg trodde at jeg gjorde -har ambisjoner om mer, men ett kapittel eller to hverdag i ei god bok er med på å berike dagen. Et strikketøy henger alltid på sofakanten - jeg strikker innmari mye og lurer på om jeg må gire ned litt. Det sluker mye tid - men samtidig så er det veldig avslappende, nesten litt meditativt. Trening er jeg avhengig av - og etter å ha kommet meg litt ovenpå er jeg igjen på en frekvens på fire ganger i uka. Nå kribler det i kropp og sjel i forventning til at marka skal bli fri for snø og tørke opp. Jeg burde sikkert benyttet de siste helgene til noen flotte skiturer, men greier ikke motivere meg nå når våren kommer. Herlighet som jeg gleder meg til å ta beina fatt og lange ut i marka!Teater, kino og konsert er også ett veldig flott krydder i hverdagen. Jeg får med meg så mye som tid og råd gir anledning til og koser meg like mye hver gang. Sommerhalvåret er muligens litt mindre kulturelt aktivt, men dog - ingen grunn til bare å sitte hjemme. Sosial kontakt nevnes sist - men lista er definitivt i uprioritert rekkefølge. Uten hyggelige, gode sosiale sammenkomster hadde jeg ikke fungert. Sikkert derfor jeg reagerte så sterkt når det var blant annet der det buttet i mot ....

Men litt av prisen man betaler for å bli hverdagsglad er at trivialitetsbekymringene kommer på kjøpet. Nå lurer jeg på hva det ble av dette vektprosjektet mitt? Stedet hvil og fremad mars? Kun åtte korte uker til jeg skal svinse rundt (eller ligge flatt ut) i bikini ..  Phun ...

Kurs i å leve

Mitt første møte med psykolog kan best beskrives som lærerikt, overraskende og krevende. Jeg visste ærlig talt ingenting om hva jeg gikk til da jeg trampet over dørstokken til avtalt tid, og pulsen var nok ørlite høyere enn normal hviletakt." Er jeg "syk" nok for dette?" var min mest påtrengede tanke. siden jeg betaler showet selv burde jo det vært irrelevant - men i all min dag har jeg alltid avventet å oppsøke helsevesentet før jeg er sikker på at jeg er ordentlig syk slik at jeg ikke bryr noen unødig. "Det går sikkert over" har jeg tenkt. Og siden dette ikke dreide seg om kirurgi hvor du faktisk MÅ ha eksperthjelp, så kjente jeg alle hulrom i meg fyltes av tanker om at dette måtte jeg da greie selv. Ærlig talt!

Men det gjorde godt. Det var veldig emosjonelt. Og til å begynne med var jeg helt tom - men etterhvert ble det som ei maurtue oppi hodet. Og siden har tankene svirret. Det har de jo forsåvidt gjort lenge - det er vel det som er problemet. Men jeg fikk overreaskende klare og konstruktive tilbakemeldinger. Og etter å ha tygd på disse noen dager så fikk ugreihetene et annet perspektiv. Og det ble rett og slett ett kurs i mellommenneskelige forhold. Hvordan ta vare på seg selv, hva som gir og hva som tar. Man skal være i ett forhold så lenge man kan være seg selv. Når man ikke kan være seg selv med hele seg lengre, så er det ikke mer å hente ut av relasjonen. Så kan man tillate seg å sørge over det, men ikke for alltid.

Phu ...  Det var krevende. Og tøft. Men innerst inne skjønner jeg at han snakker fornuft. Og at det er DET som er tøft - at jeg har skjønt det selv men ikke villet se det.

Når jeg slenger på en yoga posisjon som illustrasjon så får den sammenhengen være et ønske om å se fremover. Jeg får det den nemlig ikke til! Som barn sto man på hender, slo hjul og i bro dagen lang. Nå kom jeg ikke opp en millimeter engang. Instruktøren hevder det sitter i hodet. Og jeg som trodde det satt i rompa som var for tung ...

Det varmet

Du gjorde en forskjell den dagen og la igjen ett minne som varmer enda. Jeg hørte latteren din straks jeg gikk inn døra, kjente en fornemmelse og mente denne hadde jeg da hørt før? For lenge siden, ei trapp opp. For ett helt liv siden. Men latteren var akkurat den samme. Og skravla gikk oss i mellom med  oppdatering av dette og hint. Men jeg så blikket ditt som søkte ham jeg var sammen med. Som slett ikke var den samme. Tvert imot. Rufsete og værbitt, slitt av tidens tann og livet som slo både fra høyre og venstre. Hans blikk ungikk og gjemte seg, kroppsspråket skrek - "ikke se meg!". Men du ga deg ikke - blikket søkte og søkte mens ordene fløy som ping pong oss i mellom.

Da passiaren var over ga du meg en varm klem. Så gikk du bort og ga den værbitte som ikke ville bli sett en enda lengre klem. Det varmet - for du kunne så lett ha oversett, latt som ingenting og tatt den enklere utveien. Men du våget å se og du hadde mot til å vise medmenneskelighet. Jeg ble så glad - og innerst inne tror jeg den værbitte ble det også - selv om han ble avslørt og sett. Kanskje det gir ham det litte sparket han trenger for å ta tak? Selv fikk jeg tilbake litt av troen på at mennesket er grunnleggende godt, og at vi vil hverandre vel.

Ha en fin dag!

Demp lyset..

Jeg må vel være en av ytterst få nordmenn som i disse dager ikke kjenner en kriblende glede over alt dette lyset som siger inn og trenger seg på. Jeg vil gjerne ha vår - for all del. Men jeg vil også ha mørke kvelder hvor jeg kan krølle meg sammen i sofaen, tenne lys og være bittelitt offline uten å føle meg avslørt av alt dette gjennomtrengende lyset. Jeg liker rett og slett at det er forskjell på dag, kveld og natt.

Jeg vet at jeg ikke er helt alene om disse tankene, men vi tør ikke si det høyt. For det er opplest og vedtatt at man skal bli GLAD av lyse kvelder og sol i bøtter og spann. Rent ut lykkelig! Mens jeg skifter gardiner til mørkere variant for å holde det verste ute og starter opp sesongen med lystette rullegardiner på soverommet. Takk og lov at det finnes hjelpemidler for oss sensitive mennesker. Min mor var likedan, så muligens er dette genetisk?

Det eneste som er sikkert er at jeg kan gjøre ingenting for å påvirke det og etterhvert får jeg viljen min. Det snur, det snur - før eller siden.

Når tåka letter

Litt logisk sans er heldigvis intakt. Å oppsøke hjelp for å få sove viste seg å være helsebot fra første sekund.Og for hver natt med mange timers god nattesøvn så letter tåka litt etter litt. Jeg kjenner jeg puster litt lettere og hverdagsgleden siger innover en. Påskehøytiden kom jo også som bestilt. Det var utrolig godt å få en time out uten krav til oppmøte, klokkeslett og prestasjoner. Skjønt man er jo ikke helt kravløs i heimen heller da. Jeg kjenner at bakglatte ski og sutrete unger ikke er my cup of tea om dagen. Ei heller slampete tenåringssønner som har som eneste formål seg selv og sin egen nytelse..Hva har vi til middag? Når skal vi spise? Hvorfor har vi ikke noe godt?

Heldigvis har jeg en snill og omtenksom bedre halvdel som har forstått sin besøkelsestid i disse feriedagene. Går diskret imellom og megler på diplomatisk vis der jeg har lunte på minussiden.

Siden vi fremdeles har mange late feriedager igjen er jeg fullt klar over at bedring i sinnets munterhet nok kan være midlertidig. Jeg er veldig spent på hva som skjer når hverdagen kommer som en bråttsjø innover en.. Men enn så lenge er det i allefall veldig godt å kjenne at det er deilig å nyte en stille kjøkkentime med god, svart kaffe, reiseradioen og påskelabyrinten på radioen og et strikketøy som snart er ferdig. Uten disse smågledene er ikke dagene mye verdt:-)

Når quick fix ikke hjelper, hva da?

 

Så gikk det ikke helt som jeg tenkte. Eller .. hva tenkte jeg egentlig? Etter lang tid med store omveltninger og mange utfordringer som jeg mente jeg hadde styr på - så vippes jeg helt av pinnen av en konflikt basert på stolthet og en god porsjon misforståelse. Liten tue velter stort lass kanskje ..Nattesøvnen er borte og jeg unngår sosial kontakt. Spiser helst matpakken min ved PC'n og kommer så seint om morgenen at morgenkaffen er overstått. En lang skitur på blåswsføre og sol gir ingen glede. Og jeg blir redd. Fryktelig redd. Tankene går i karusell uten utgang og jeg innser noe som jeg på forhånd ville vært veldig rart å tenke på - jeg trenger hjelp! Så nå har jeg time til psykolog over påske. Hvem skulle trodd det ... jeg?



Quick fix

Dagen i dag utviklet seg til å bli en av de dårligere uten at jeg helt vet hvorfor. Riktignok har det skjedd endel mindre hyggelige ting den siste tiden men hvorfor de dårlige følelsene skulle komme som en bråttsjø akkurat i dag er ikke lett å svare på. Men om jeg ikke har svaret på hvorfor så er det vel kanskje mer viktig å spørre seg selv hvordan en løser det. Min første innskytelse var å svinge innom ett par butikker på vei hjem fra jobb for å handle meg i godt humør. Jeg har slett ikke svart belte i shopping, men har oppdaget at en ørliten nyinvestering kan kurere gruff raskere enn jeg liker å tenke på. Hvorfor er det slik? Litt overfladisk kanskje, men om det virker så ... Nå tilsa lommeboken at det var mest fornuftig å gå rett hjem, og for å være ærlig så behøver jeg ingenting og disse innkjøpene pleier sjelden å være bra i ett langsiktig perspektiv.

Min neste innskytelse var å kose meg med noe god å spise. Og den tanken tilførte igrunnen bare mer gruff. Jeg har enda ikke greit å komme helt i normal modus etter juleferien og det er tross alt en måned siden. Jeg spiser normalt, trener ofte nok men greier ikke kvitte meg med denne småspisinga - det MÅ liksom koses litt her og litt der. Nå har jeg pålagt meg selv en hestekur med null søtt i noen dager - det vet jeg hjelper. Des mer søtt man spiser, desto mer må man ha - og vise verca. Så hadde jeg en alvorsprat med meg selv da og etter en hard debattrunde konkluderte man enstemmig om at å kose seg ut av dårlig humør var en enda dårlige ide enn å kjøpe seg ut av det. En feilinvestert genser blir tross alt liggende i skapet, mens kosemåltider legger seg på hoftene.

Dermed levde jeg med de dårlige følelsene arbeidsdagen ut og satte ipoden på gla'musikk da jeg gikk hjem. Etter middag plukket jeg fram ett strikketøy jeg gjerne vil bli ferdig med. Genseren blir helt OK, men den passer ikke meg - desverre. Modellen på bildet kledde den utmerket .. Men jeg brenner etter å starte ett på ett nytt prosjekt og vil gjerne bli ferdig med det gamle slik at jeg kan starte den mye artige fasen med å finne nytt mønster, velge garn, farger etc. Jeg savner å være kreativ, skape noe med hendene og få til ting. Videre hev jeg meg på ei treningsøkt vel vitende om at jeg alltid føler meg bedre etter å ha brukt kroppen fysisk.

Og nå sitter jeg her i sofaen godt fornøyd med at jeg ikke valgte noen av quick fix'ene - de hadde antakelig ikke hjulpet så lenge. Av og til er det best å kjenne på de dårlige følelsene for at de skal forsvinne med tiden - og huske at ingenting varer evig. Ei heller gruff.

i rettferdighetens navn

I dag har jeg vært på SPA. Bursdagsgave til min datter som fyller ni år. Da happeningen ble luftet for mine barndomsvenninner ble vi lattermilde alle sammen. Kontrastene til vår blokk tilværelse på -70 tallet kunne ikke vært større. Og jeg kjenner at jeg uten å tenke over det får behov for å forsvare valget. Jul og bursdag tett - barnerommet fylles av tant og fjas, perler og fjær ... Jeg greide rett og slett ikke motivere meg til å tenke ut en ny TING. Og til jul fikk hun jo klær som hun hadde bruk for. Rettferdiggjøring. Hvorfor holder vi damer på med det der - enda?

Vi har hatt en kjempefin dag. Koste oss skikkelig i basseng og badstu og om hun kanskje ikke akkurat trengte massasje så var det umåtelig stas. At mors rygg hadde behov for kyndige hender var uomtvistelig. Jeg ble litt forbauset. All den yoga treningen har gjort meg langt mer bevegelig i nakke og skuldre så jeg ble litt paff da den ene muskelknuten etter den andre ble knadd og dradd, Jeg måtte passe meg litt for ikke å hyle høyt ett par ganger - målet var jo ikke å skremme vannet av niåringen heller. Etter tre timer i varmt velvære ramlet vi ut "på byen" - gikk på kafe og koste oss med folkelivet. I vinterkulda som har vært burde man nesten fått en slik opplevelse på blå resept. Jeg fryser og er inderlig lei av å fryse! Og jeg vil gå på ski - nå. Men hvor er snøen?

å strekke seg og å strekke til

Å fylle rollen over alt er ikke lett. Og dette er ikke nok et evindelig sukk over tidsklemma - for den er jeg pr. definisjon imot. Ingenting er mer sosialdemokratisk enn tid  - alle er vi utstyrt med 24 timer i døgnet enten vi er Kong Salomon eller Jørgen Hattemaker .. yrker på vei ut muligens, men poenget står seg. Når min elskede tenåringssønn har kommet i forsinket trassalder og nekter å dusje oftere enn det passer ham selv, og jeg kjenner på odøren at det ikke er ofte nok - BURDE jeg da som ansvarlig forelder ta den vanskelige kampen .. Eller bør han oppdage selv at folk snur seg vekk, han er jo tross alt snart myndig? Håper han blir forelsket snart, hvis ikke må jeg bare brette opp ermene. Om ikke annet for min egen del ..

Og hvor går grensen for å bidra i storfamilien? Eller i venninneflokken? Jeg undres over om jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste ved alltid (eller ofte) å være på tilbudssiden, ta i ett ekstra tak og holde hjulene igang. Vise ansvar, tenke helhetlig og inkluderende. Bry meg og engasjere meg. Men jeg undres enda mer på hvor grensen går. Er det likhetsprinsippet som gjelder montro - alle bør bidra like mye, eller kommer sosialdemokratiet inn igjen; bidra etter evne, få etter behov. Jeg er litt fan av det siste, men har en utfordring med å sette grenser. Å ville mer enn en greier og planlegge mer enn man rekker kan jo være både en bra og dårlig egenskap. Men for en selv innebærer det som regel kaos og interessekonflikt. Jeg vil, jeg vil  - men får ikke til. Skulle ønske det fantes veiledning i den slags, av og til er det for mye å finne ut alene.

Flink pike

Nå sitter jeg her litt på trass. Surfer litt rundt og leser noen blogginnlegg i håp om at klokka tikker mot ... hva da? Med avtalefestet fleksibel arbeidstid burde jeg da gått for lengst .. Men flinke piker holder da dagen ut?  Bittelitt til nå .. så skal jeg fyke ut døra, svinge innom polet for ei flaske fredagsrødvin, dernest innom treningssenteret for ei fysisk arbeidsøkt. Praktisk nok befinner det seg en matvarebutikk i etasjen under slik at fredagshandelen kan gjøres unna i en fei iført svett tights og joggesko samt knallrødt usminket ansikt. Vel hjemme skal jeg prøve ut min nye Kenwood ved å lage hamburgerbrød, potetbåter i ovnen hjemmelaget aioli om ingen har funnet det for godt å putte eggene jeg har lagt på benken til romtemperering tilbake i kjøleskapet. Det har skjedd før nemlig. Pussig egentlig - det er jo ingen som rydder ellers?

Og resten av kvelden? Sofa. Say no more Freeeeeedag!

Alene sammen

"En stor, episk roman om tvillingbrødrene Marion og Shiva Stone, som vokser opp blant legene på et misjonssykehus i Etiopia. Alene sammen er den medrivende historien om tvillingbrødrene Marion og Shiva Stone, som på dramatisk vis blir født på et misjonssykehus i Etiopia. Moren - en ung nonne - dør under fødselen, mens faren - en folkesky britisk lege - forsvinner med det samme. Mens Etiopia står på randen av revolusjon, vokser tvillingene opp blant legene på misjonssykehuset i Addis Abeba. Sammen deler de både fascinasjonen for medisin, for politikk ... og etter hvert for den samme kvinnen. Det er kjærligheten som skal splitte de to brødrene, og tvinge Marion til å flykte fra hjemlandet sitt og til New York. Men da fortiden innhenter ham, må Marion legge skjebnen sin i hendene på de to han har minst tillit til i denne verden: sin britiske far, som forlot ham, og sin bror, som sviktet ham."  Tekst kopiert fra www.bokkilden.no

Phu... dette var en lesefest fra ende til annen - og 777 sider er jo en bit å lese. Jeg plasserer boka i samme kategori som "Balansekunst" av Rohinton Minstrey - en av mine foreløpige all time high. Og nok en gang er det spennende å utvide horisonten med ett annet kontinent, land og tidsepoke. Slutten på boka ble så intens at jeg måtte ta noen dager lesefri i etterkant. Det ble liksom litt vanskelig å toppe denne storslåtte, detaljrike historien. Men i dag tilbragte jeg en times tid på biblioteket igjen i mens jeg ventet på datteren. Å vandre blant bøker gir meg alltid en go'følelse i magen - enten det er bokhandel eller bibliotek. At det er ti bitende minusgrader ute gjør jo ikke den varme følelsen mindre. Brrrr.. det må da gi seg engang?

Dire straits

Mennesket er skrudd sammen til hele tiden å ville videre og lære noe nytt. Selv er jeg ferdig med utdannelsen forlengst og har vel kommet godt inn i den alderen hvor mange etter- og videreutdanner seg, flytter oppover på karrierestigen eller gjør en helomvending fra sitt faste yrke og lever ut drømmen som noe helt annet.

Jeg har ikke gjort noe av dette. Men jeg forsøker å lære noe nytt jevnt og trutt likevel. En av mine "greier" er å overse teksting på engelsktalende film eller TV program i ett forsøk på å utvide vokabularet. Og det dukker stadig opp nyord gitt. Som i går for ekspempel, så oppdaget jeg at Dire Straits slett ikke (bare) er en rocke gruppe, men betyr "ytterste nød". Helt nytt for meg faktisk. I likhet med at wisteria som i Wisteria Lane fra Frustrerte Fruer er en viltvoksende (ugress)plante og at Grey's Anatomy egentlig er et medisinsk oppslags/læreverk og ikke først og fremst en TV serie.

En annen artig ting er å lære seg dobbeltbetydningen av ord. Som utvekslingsstudent engang i forrige årtusen erfarte jeg raskt hvor fattig man var når sosiale koder og språklig kompetanse kun var eksakt og bokstavlig. Man kunne fort komme i skade for å svare "the chicken" når noen spurte "what's cooking?". Og på norsk ville det vært meg helt fremmed og sagt "det er så servelat" om noe som er litt sånn elendig. Men etter å ha hatt sommerjobb på en pølsefabrikk så har jeg ingen problemer med å forstå den innholdsmessige sammenligningen av "baloney" - det var et underlig sammensurium i det pålegget gitt ..

Hva jeg skal bruke denne kunnskapen til er heller uviss. Den er vel mest til hygge og underholdning for meg selv.Men på julaften briljerte jeg med å kunne svare på hvorfor 2. juledag går under benevnelsen Boxing Day i England. Tjenerskapet måtte selvsagt jobbe på juledagen slik at herskapet kunne feire anstendig. Så fikk de fri 2. juledag og fikk med seg en boks med matrester hjem til sin familie ...

Se det:-)

Tja, si det ...

Jeg er sannelig ikke sikker. I går hadde jeg en heller grusom treningsopplevelse. Ei sånn økt hvor du formerlig kjenner rødvinen skvulpe og Freias mørke Mousse sjokolade tyter ut over alt. Magen disser og rumpa rister .. De gjorde ikke det for ei og ei halv uke siden?

Psykisk vekt er fæle greier .. Mitt kloke hode skjønner at jeg ikke har lagt på meg 100 kilo på 10 dager, det er matematisk og vitenskapelig umulig. Men herlighet ...

Men jeg gjorde det. Og kom meg levende gjennom det. Og i morgen er det atter en dag.

Det går likar' no - trur eg...

Varetelling

Året har skiftet og det er tid for å summere opp. For oss som er glad i tall, lister, ordning og reda så er det en viss sjelefred i denslags.

Det er to år siden mamma gikk bort. Og jeg har lært at sorg tar faktisk ikke ett år. Den går aldri bort men forandrer form og blir etterhvert til å leve med. Mamma står for meg akkurat like levende, varm og sprudlende som før og jeg tenker på henne hver dag. Men tårene triller ikke hver dag lengre, bare innimellom.

Jeg tikket inn 126 besøk på treningsstudio. Tallet i seg selv er jo fullstendig uvesentlig. Men i året som har gått har jeg hatt veldig stor glede av økt fysisk aktivitet. Det har jeg savnet i flere år, og nå ser det ut til å være på plass som en naturlig del av hverdagen uten at dørstokkmila vokser til himmels mellom hvert besøk. Det som lar seg telle er alle turene i marka både på ski og til fots som kommer i tillegg til dette. Godt fornøyd:-)

Det mest forundelige var at jeg har lest 13 bøker i 2012. Ikke flere? Siden jeg knakk lesekoden i femårs alderen har jeg vært en notorisk lesehest - trodde jeg. Men tretten bøker er da ikke mange? Nå hører det med til historien at jeg har en tendens til å velge mursteiner som ikke akkurat lar seg lese på ei kveldsstund. Men i året som kommer må jeg nok bli flinkere til å lese i oppreist stilling som jeg kaller det. Å kun lese på senga om kvelden blir det ikke akkurat smell i for oss som er A mennesker og sovner etter to sider..

Tall på vekta tror jeg at jeg hopper over. Jeg har faktisk ikke helt styr på hvor mye det var ved forrige kalenderskifte, men så lenge det rusler nedover er jeg fornøyd.

Alderen har steget med ett år - pussig nok. Det lever jeg godt med - og alternativet hadde jo vært direkte utrivelig. Men på kjøleskapet henger intet mindre enn fire invitasjoner til femtiårsfester - ett statement sier nå jeg. Nå er vi DER liksom.

Men i dag har vi stille sofa dag og ser fram til herlige hverdager. Takk og lov!

Godt nytt år!