Ett heldig valg

Det satt virkelig langt inne å bruke penger på noe så "jålete" som en personlig trener. Det er det da vitterligen bare kjendiser som gjør? Helst Hollywood fruer eller andre som er litt i overkant opptatt av kropp og utseende tenker jeg. Det er godt man har evnen til å bøye nakken og svelge en kamel eller tre. Jeg har gjort det før nemlig. For ett tiår siden pustet jeg dypt og svelget alle mine fordommer mot korps og lot sønnen starte som aspirant. I dag har jeg en særdeles kompetent musiker i huset som står på spranget til å gjøre musikk til levevei .. Jeg har mange ganger reflerkter over hva utfallet hadde vært om jeg hadde beholdt mine fordommer og insistert på at fysisk fostring var eneste valgbare fritidsaktivitet ... Buhu ...

Nå tviler jeg på at mine treningsaktiviteter får samme vidtrekkende konsevenser, men slett ikke langt i fra. For PT har vært en utelukkende positiv opplevelse. Jeg slet litt med å finne en illustrasjon til temaet. Det er ikke mangel på cliparts av trening og fysisk aktivitet - men ikke mange med den intensiteten jeg nå har erfart. For jeg får virkelig kjørt meg. Og det var jo forsåvdit hensikten også. Jeg er jo kjempegod til bevegelse innenfor komfortsonen, men nå piskes jeg til øvelser jeg ikke ante eksisterte og må hente ut krefter jeg ikke rett og slett ikke trodde JEG hadde i meg. Klisjeaktig beskrevet - jeg vet det. Men jeg greier knapt å løfte hendene over hodet for å vaske håret i dusjen etterpå og DET er en ny erfaring for å si det mildt.

En litt utilsiktet konsekvens er at jeg må fri meg litt fra badevekta. Den går nemlig opp i takt med knallhard styrketrening. Samtidig som omgivelsene lurer på om jeg har slanket meg. Det skal innrømmes at jeg er litt opphengt i disse tallene og gjerne skulle sett de gikk ned. Tålmodighet er en dyd ... Det har også vært en utfordring å tilpasse matinntak til det nye aktivitetsnivået. Å spise for lite er nesten enda dummere enn for mye - blodsukkeret ramler rett ned i skoene og da fråtses det gjerne i de helt feile tingene .. Kropp, mat, vekt, trening - en vitenskap man aldri blir utlært i. Min drøm og mitt overordnede mål er at gode vaner er så vel innarbeidet at temaet ikke blir så stort. Jeg er på god vei. Tror jeg.

Krystallslottet

Jepp - lesegleden er absolutt tilbake. Det hjelper med bøker som fenger. Og denne gjorde absolutt det. Jeg nølte litt i starten da jeg forstod at dette kunne bli hard kost for en trebarnsmor - man skjønner fort at de fire barna i romanen ikke har en A4 oppvekst med bading på lørdag og kokte gulrøtter til middag. Men hovedpersonen Jeannette greier faktisk å fortelle denne dokumentariske historen med både humor og snert - og det er sannelig godt gjort oppi all elendigheten. En alkoholisert far og i overkant eksentrisk mor legger til rette for en uforutsigbar og omskiftelig barndom hvor basisbehov som mat, klær og rene laken er sjelden vare. Jeg har litt problemer med å tidsfeste romanen men lander etterhvert på omtrent -70 tallet og undrer veldig på hvordan en søskenflokk så åpenbart kan bli forsømt uten at noen griper inn. Men det har vel desverre skjedd før .. Boka er lettlest og historien griper veldig - sannsynligvis fordi man vet at dette faktisk har skjedd. Tittelen henspeiler til lovnader som familiens overhode gir. Krystallslottet skal bygges, tegningene er klare men byggestart forskyves stadig ...

Det var veldig godt å få fart på lesingen igjen- det er liksom noe som mangler i tilværelsen når man ikke har en historie å dykke ned i. Nå har jeg laget meg ei liste over bøker jeg tror/håper/mener er verdt å lese så jeg kanskje kan slippe for flere feilkjøp. Terningkast seks er ikke alltid etter mitt hjerte.

Leseglede?

En utilsiktet konsekvens av disse tilfeldige nettskribleriene er å oppdage hvor lite jeg i virkelighetene leser. Hva skjedde? Jeg som kunne pløye meg gjennom minst seks bøker i en ferie .. nå går det i sirupsfart med noen sider på senga hver kveld. Det blir ikke store litteraturopplevelser av slikt :-(  Hverdagen krever sitt og det er mange behov og oppgaver som skal fylles - å sette seg ned i sofaen og lese oppleves vel kanskje som en luksus man ikke kan unne seg. Men ett og annet sløvt TV program kunne nok med fordel vært byttet ut med ei bok. Så hjelper et ikke akkurat på med ymse "feilinvesteringer". Nå har jeg vært gjennom en hel stabel av bøker til terningkast seks og med kritikerkommentarer som "Lesefest fra perm til perm" og dets like .. Og så kan jeg bare ikke like dem i det hele tatt?? Jeg blir så frustrert av det!

Derfor var jeg avventende og skeptisk da jeg startet på "Morgen i Jenin". Men her ble jeg mer enn gledelig overrasket. Gledelig er muligens feil utrykk når historien er full av så mye krig og menneskelige lidleser. Handlingen er nemlig lagt til Palestina etter 2. verdenskrig og fram til vår tid. Den følger oppvekst og bakgrunn til palestinske Amal som vokser opp i en flyktningerleir, fordrevet fra sitt bosted av Israelske soldater. Jeg liker bøker man blir klokere av og her oppnår forfatteren definitivt å kaste nytt og mer nyansert lys over en konflikt vi i Vesten stort sett får fortalt med Israelske øyne. Håper på mer fra forfatteren Susan Abulhawa!

Så har jeg gitt meg selv i oppgave å øke frekvensen på lesing. Lydbok har jeg ikke helt fått tak på - enda. Jeg mister liksom konsentrasjonen og begynner å tenke på andre ting. Men det ER lov å lese på en vanlig hverdag. Det MÅ ikke være ferie .. faktisk.

Oppsummering

Ikke bare påska er snart historie men måneden mars skled også helt ubemerket over i april uten at man helt fikk det med seg i hellig- og feriedagenes sus og dus. Og kvelden før striskjorta og havrelefsa starter på'n igjen så er de gjernet litt tid til ettertanke. Stemte ferien med forventningene? Skummelt spørsmål .... Det kan oppsummeres som følger; I år som i fjor og alle andre år har jeg fått gjort MYE mindre enn planlagt av fornuftig karakter. Kanskje jeg planlegger for mye? Jeg går nemlig ut i hundre de første dagene og nyter å stå opp om morgenen og vite at jeg har en hel dag forran meg med blanke ark. Men om jeg starter som en propell så går det fort over ... Man blir da så lat av all denne fritiden? Jeg begynner å lure på om det er sunt egentlig. "De stjålne stundene er de beste" sa en klok dame med litt mer livserfaring til meg en gang. Jeg har notert meg utrykket bak øret for det er jo så sant som det er sagt. Man kan faktisk ikke kose seg med glede og entusiasme ti dager i strekk. Det er noe med å gjøre seg fortjent..

Men i oppsummeringens time så skårer jeg særdeles godt på trening og fysisk fostring. Og om jeg faktisk ikke greide å motivere meg til å rundvaske kjøkkenet (er det rart egentlig?) så gleder jeg meg over lange, flotte skiturer og timer med høy innsats på treningsstudio. Jeg tok tilslutt mot til meg og kjøpte timer med personlig trener. Det var en bøyg, jeg innrømmer det. Litt Hollywood liksom.. men du verden hvor det var verdt det! Mitt mål var å lære å trene hardere, altså med høyere intensitet og jeg fikk vel hva jeg ba om. Jeg trodde ikke jeg skulle få opp armene for å vaske håret i dusjen etter første timen. Og etter det ble det bare verre .. Nå har jeg plottet inn ukentlige timer fram til sommerferien og ser fram til en vår med stigende formkurve:-)

Så fant jeg en morsom "app" til Iphonen da jeg surra litt rundt i kjedsomheten her en kveld.. En app som måler avstand, høydemeter, beregner kaloriforbruk, viser turen på kart og ikke minst lagrer for framtidig sammenligning. For folk flest er dette sikkert ingen nyhet, men jeg ble som en unge på selveste julaften. Så artig! Jeg som har travet de samme turene i marka i årevis uten å ane verken hvor langt eller hvor høyt. Og nå som det måles gjennomsnittshastighet MÅ jeg jo begynne å løpe. Bare snøen forsvinner så ... Jeg er kjempeglad i å gå på ski men herlighet, nå MÅ det bli noe som ligner på vår snart!