Forventning og forsett

Det er veldig mange år siden jeg sluttet med å ha rigide nyttårsforsetter. Jeg behøver heldigvis ikke å stumpe røyken, slanking prøver jeg å unngå som tema i så måte og alle øvrige "forbedringer" i liv og levned synes jeg det er bedre å gripe fatt i sånn litt etter litt. Men noen refleksjoner er det naturlig å gjøre når bladet så definitivt vendes til nytt år.

Vi skal ikke ha en tilsvarende jul igjen, det er klart. Kjempesliten før jul, masse jobbing for min bedre halvdel i julen og mange juleselskaper med ditto arbeid for meg. Jeg er mer sliten nå enn for ei uke siden og det er ikke bra. Klart forbedringsområdet! Men neste jul er jo tross alt lenge til. Før den tid har jeg tanker om å ha fokus på det som GIR energi. Bli flinkere til å si nei til og sette grenser for de og det som måtte stjele tid, energi og positivitet. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort. Det tar seg så pent ut på papiret og alle ukeblader er full av refleksjoner rundt tema. Men det må øves på. Sånn rent konkret så har jeg planer om å gå mer på kafe, oftere på kino, lese flere bøker og gå oftere på konsert. Endel av dette tenkte jeg også skulle inkudere min bedre halvdel men minus barn. Etter tjue år som småbarnsforeldre kjenner jeg behovet for litt mer armslag trenge seg på. Kanskje ikke for tidlig? Jeg har spist min andel taco for å si det sånn ..

Så gjenstår det å se hva det nye året bringer. Først og fremst er jeg glad det starter på en onsdag slik at første arbeidsuke ikke blir så lang. Det er de nære ting som teller:-)

Forventningenes egenverdi

I siste utgave av ukebladet Kamille leste jeg Henriette Steenstrups spalte om jul og forventning. Den traff meg midt i magen. For er det ikke akkurat det jula dreier seg om - nemlig forventninger, tradisjon, alt man ikke rekker og ting som ikke er akkurat som før fordi verden nettopp ikke er akkurat som før. Alt vi tenker og alt vi tror som skal skinne og bli så bra - for så å finne ut at OK er bra nok. I år også.

Selv puster jeg alltid lettet ut når julaften er over. Når gavene ligger i dunger omkring i stua og innpankningspapiert ligger mer eller mindre samlet i en svartsekk borti en krok. Det er helt umulig å innfri alles forventninger en slik dag, men jeg kjenner på presset - det er klart. I år gikk det sånn høvelig greit. Jeg stressa som en gal - men det går jo bare utover meg selv. Så rakk jeg i allefall ikke å tenke så mye på de to som skulle vært der men som har gått bort. Livets gang heter det. Slekter følger slekters gang og tider skal henruuuuullle ... En i selskapet slet med å holde seg våken (høy alder), en annen jabbet på høygir (litt utilpass), alkohol var ett ikketema siden en har problemer dertil (den utilpassede). Men vi andre var pene og rene og glitret fra topp til tå.  Konverserte hyggelig og harmoniske på alle vis.

Den siste bilen hadde ikke fått fart på tenninga engang før jeg hadde bytta ut finstasen med kosebuksa og barfotan kom på bordet. En lille en i glasset og freden senket seg. Phuuuu... NÅ kan julen komme! Så er vi kanskje ikke perfekt i all vår ufullkommenhet. Men jeg sier som Henriette; helt OK begynner å bli perfekt.  Og nå samler jeg mot til 2. juledagsmiddag. Ungene har spurt etter tur om det er BARE de som kommer .. Jeg spør om de ikke synes det å lage middag til 12 er nok? Jammen kommer ikke de og de da? Eller de?

Og det jeg vet er at neste år kommer jeg til å planlegge like mye og rekke like lite. Og glede meg over forventningene mens jeg puster lettet ut nærmere midnatt den 24. Og bra er det.

Pust med magen!

Phu.. Det blir litt sånn hvert eneste år. Uansett hvor godt en planlegger og hvor tidlig man lager lister, fordeler oppgaver og handler julegaver i sommerferien - så kommer panikken sigende når det nærmer seg. I en ørliten (velfortjent) kunstpause forran TV'n i går kom tipset om å telle til fire. Puste inn på fire, holde pusten på fire, puste ut på fire og holde på fire. Jeg har prøvd, men får det ikke helt til. For mens jeg puster og teller så flyr tankene rundt sølvtøy, pepperkaker, rundstykker. røkelaks, og det siste julekortet jeg MÅ få skrevet til en onkel jeg hadde glemt. Det må være en svakhet i guds skaperverk at man ikke kan koble ut tankene av og til .. eller lukke ørene. Det er fullt mulig å lukke øyne slik at man slipper å se, men å tenke og høre det MÅ man faktisk hele tiden - bortsett fra når man sover. Og når man er stressa så sover man dårlig .... Ingen god kombinasjon det der.

Men nå har rødvinsglasset kommet på bordet, beina likeså og på TV'n ruller Love Actually som alltid setter meg i en spesiell stemning som har ingenting med jul å gjøre. Jeg så den nemlig på kino for første gang da jeg var sprekkferdig gravid med min datter - som ble født noen timer senere. Hvilken lykke! Å dele jul med en datter er noe jeg er svært takknemlig for å oppleve. Med alle disse mennene rundt meg er det herlig å ha noen "på lag" når det kommer til disse myke verdiene og muligens ubetydellige detaljene - men likevel så viktige for oss. Og det er mye som skal læres. Hvordan få krøll på båndet, balansen i julegaveutveksling, at man bør vaske hus før man pynter hus ..Alle disse dametingene. Er det så lurt tro?

Men altså - telle pust fikset jeg ikke. Så i morgen blir det yoga. Og jeg vurderer seriøst å gjenoppta tradisjonen med nyttårsforsett. Istedet for beina på bordet burde jeg ha beina i lotus - eller halvlotus. Her er jeg usikker på ambisjonsnivået og hva som realistisk lar seg oppnå. Men yoga har blitt min nye favoritt - og en halvlotus burde være innen rekkevidde før sommeren. Yes I can!

ørlite komisk

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråt når jeg ser på mine opplistede ambisjoner i venstre kolonne. Blæææ.... sier jeg bare. Nå har julekrampa satt inn for alvor og vi koser oss i hjel på alle mulige vis. I kalenderen - og jeg snakker ikke om adventskalenderen nei - så er det program hver kveld fra i går tilogmed neste søndag. Phu .. Jeg kan fort blir sliten og stressa bare av å TENKE på at det ikke er noe pusterom i mellom, så nå øver jeg hardt og intenst på ikke å tenke men ta en kamp av gangen som håndballjentene så kjekt insisterer på. Alle happeninger er hyggelige og trivelige men det blir bare så altfor mye ... Det verste er at det meste er alldeles selvforskyld! Men i mai syntes jeg det var en glimrende idé å kjøpe billetter til juleforestilling i Operaen. En Oslotur med førjulsstemning er jo trivelig: Hadde det bare ikke kommet samtidig som feiring av to jubeldager i omgangskretsen, en korkonsert, en skoleavslutning og tre julebord samt den obligatoriske julekonserten i skolekorpset som vi aldri blir ferdig med siden vi legger oss til unger i ALLE aldre!

Og mens sutringa er på sitt verste så bør en vel egentlig snu det hele rundt og være glad for all kosen og hyggen denne førjulstiden gir. Det hadde vært langt værre om man satt der litt halvmisunnelig og betraktet alle de som hastet frem og tilbake fra det ene til det andre. Jeg skal lure inn ei treningsøkt på mandag og muligens en til neste helg. Søndag kveld den 16. skal jeg legge beina på bordet, klappe meg selv på skuldra og si "vel blåst". For vi kommer i mål i år også - helt sikkert. Og eneste ambisjon er ikke å stresse ..... Ikke dette året nei!

To freske fyrer

Som det vanemenneske jeg er MÅ jeg lese avisen hver morgen. Ordet lese er muligens en overdrivelse av og til - bla igjennom passer kanskje bedre - men i dag kom jeg over en artikkel av stor interesse. To rogalandsgutter har satt seg som mål å kvitte seg med overflødig kroppsfett samtidig som de samler inn penger til kreftsaken. Det er mye å lese på nett. Veldig mye hverdagslykke i form av kaffe latte, skjønne unger og rosa skyer av interiør. Ikke til forkleinelse for noe av dette, men disse gutta ga meg en god start på dagen - og i kveld har jeg lest gjennom alle blogg innlegg og trykket "liker" på Facebook for dette var meningsfylt lesing.

 

At to voksne mennesker plutselig oppdager at kroppen er ute av fasong og vil gjøre noe med det er neppe uvanlig - men måten de gjør det på er original og morsom. Og det slå meg at man må kanskje være mann for å slå såpass på stortromma? Ikke bare skal de gå ned 15% av kroppsvekten, slutte å røyke og kutte ut snus - de skal også gjennomføre triathlon neste sommer (uten å like verken løping eller svømming - sykling nevnes ikke) - og den som ikke greier utfordringen må gå Birk'en på ski - selvsagt uten å fordra langrenn. Et stakkars damemenneske kan bare måpe av beundring over at man i full offentlighet legger hodet på blokka og skaffer seg selv en vanvittig fallhøyde. Hatten av og hurra!

 

Og når blogginnleggene både er reflekterte, full av humor og velskrevet - ja da gleder jeg meg til fortsettelsen:-)

 

Løp og les om To feite fyrer du også - jeg skal i allefall følge godt med:-)

litt på avstand

Enn så lenge forsøker jeg å holde jula på armlengds avstand - men det er ikke lett. Handelstanden jobber hardt for det motsatte og byen pyntes til trengsel med mørketidsbelysning, granbar, røde hjerter og juletrær. Jeg elsker det - egentlig! Og har hele mitt liv vært ett skikkelig julemenneske selv om min egen barndom definitivt er forbi. Så fikk høytiden en knekk når familiekonstellasjonene endret seg og vi brått måtte endre på innkjørte tradisjoner og vaner. To seter er tom og vil forbli det for alltid .. Men i år har jeg bestemt meg for å glede meg fullt ut. Etterhvert, men ikke for tidlig. Ikke bruke opp stasen! Så jeg har startet litt forsiktig med VÅRrengjøring, ikke julerundvask. Julegaveliste er laget i all hemmelighet. Inni hodet mitt renner det over av tanker og ideer om alt jeg skal gjøre/rekke i desember (derav vask i november). Billetter til diverse julekonsertert og teaterstykker er diskret innkjøpt og lurt vekk i en bortgjemt kommodeskuff.

Om ikke lenge nå skal jeg tillate meg å plukke fram gledene én etter én. Tenne mange lys og glede meg over hver dag i adventstiden. Kose meg akkurat passe slik at man ikke blir mett i dobbelt (om ikke trippel) forstand lenge før det egentlig starter. Glede meg over det jeg har og være takknemlig for alt jeg HAR hatt. Oppsøke en venn jeg ikke har sett på lenge, lese ei bok som ligger på vent, forsøke ei kakeoppskrift som er ny for meg - og muligens gjøre ferdig genseren som nærmer seg slutten.  Jeg kan nesten ikke vente - og snart behøver jeg ikke det heller!

åpent sinn

Det er vel ørlite tidlig å starte med nyttårsforsetter og refleksjoner over året som har gått, men av og til kan det likevel være nyttig å stoppe opp og se seg litt tilbake. I fjor på denne tiden

• hadde jeg trent ca 52 ganger på treningsstudio
• fniste jeg litt når noen sa de trente yoga
• jeg hadde aldri spist sushi
• jeg ville himlet med øynene om noen foreslo PT timer

Pr. dato har jeg trent 110 ganger og det blir altså over dobbel mengde av i fjor. Nå kan kvalitet kontra kvantiet diskuteres opp og i mente men når det kommer til fysisk fostring så er det vel gjerne ja takk begge deler. At jeg fniste av yoga irriterer meg grenseløst. Enn om jeg kunne ha kommet igang med dette før! Jeg liker virkelig å være i bevegelse, trene, bli svett og sliten både utendørs og innendørs. Men på yoga koser jeg meg virkelig :-) Og når jeg ser på instruktøren og hennes mestringsnivå så får jeg sånn go'følelse i kropp og hode - dette vil jeg også klare! Sushi er OK. Ikke mer enn det. For kredibilitetens skyld burde jeg vel gi matretten stående ovasjon - men jeg heller til at det er et helt OK lunsjalternativ til tørre baguetter med majones og skinke. Årsaken til at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle forsøke personlig trener er mer uklar. Det startet som en ide for en venn som har helseproblemer - og så fikk jeg en innskytelse på hvorfor ikke? Vel anvendte penger og jeg gjør det gjerne igjen, men på det jevne så er jeg mest fornøyd med å holde på i egen regi. Med tilværelsen full av omsorgsoppgaver så er det verdifullt å være "hjemme alene" i hodet på trening.

Så sånn var det. Og summa sumarum så er det aldri feil å prøve noe nytt .. tvert imot. 

yes i can!

Det har vært planlagt lenge - og jeg kan ikke klage heller, for jeg har planlagt det helt selv. Hele uka har gått med til å psyke seg opp. Jeg har fortalt det til alle som gidder høre på slik at jeg må stå til rette for så mange som mulig. Det var den store snakkisen under fredagskaffen på jobben. Hvordan skulle det gå og hvilken fremgangsmåte var mest fordelaktig? Nå er dagen kommet og jeg kan ikke lenger slippe unna (mine egne planer vel og merke) - vi skal nemlig rundvaske stua!

Tak, vegger, sofaen midt på gulvet, teppet ut i snøen. Alle glass ut av skapet - for ja, jeg har engang oppdaget ei død flue i ett rødvinsglass innerst i skapet (men det var etter en lang graviditet og ammeperiode riktignok). Øvelsen er vel normal nok, om enn ikke så systematisk som tidligere generasjoners husmødre. For min del er det først og fremst høyst nødvendig siden jeg stadig vekk skyver øvelsen forran meg. Men det er også litt nostalgisk da det vender blikk og tanker bakover til barndommen da jeg på denne tiden av året kom hjem fra skolen og fant huset i systematisk kaos. Min mor vasket ikke, hun skrubbet hele huset rent to ganger i året. Tok av trekk på sofaen, vasket dem og sydde dem sammen igjen - glidelås er sannelig en fin ting:-) Alle lampeskjermer led havsnød i ei bøtte med biotex vann. Og da damen i fotobutikken forsøkte å selge en lerretskvalitet av brudebildet til datteren så fikk hun en kvasst og indignert respons; "mente hun virkelig at hun skulle ha ett bilde på veggen som ikke kunne vaskes med såpe og vann?"

Jeg får forsøke å ikke henfalle til for mye nostalgi - det holder ikke som unnskyldning mandag morgen når jeg skal stå skolerett og rapportere. Eller kanskje jeg bør legge ut bilder av skinnende blanke vinduer med nystrøkede gardiner på FB? Jeg får ikke med den flatterende rene duften da ..

Jeg vil, jeg vil - men får ikke til..

Dagene går og den gode følelsen jeg hadde tidligere i høst uteblir - så også resultatene. Hva skjer? Sett utenifra så er vel det meste på stell. Jeg trener hyppigere enn de fleste og kostholdet ligger også godt over snittet. Ingen fare for at Hellstrøm kommer og rydder opp her, men .. Det er liksom ikke godt nok! For at det ytre selvbildet skal stemme overens med det jeg har inni hodet så MÅ jeg bli mindre omfangsrik. Jeg har ingen planer om å konkurrere verken med Marit Bjørgen eller min tenåringsdatter for den saks skyld - men alle disse kiloene er en hemsko for den fysiske utøvlesen jeg så gjerne vil utøve. Sukk ... har jeg ikke hørt samme plata før liksom?

Så er det alltid litt støy man kan legge skylden på for at ting ikke blir helt som en ønsker. Vinteren kom tidlig og hilste på oss denne gangen - tok en brå sving og forlot oss til fordel for høsten igjen. Men den la igjen is og ugrei framkommelighet, og dermed kom vi inn i en mellomsesong hvor det ble mindre framkommelig til fots og for lite snø for ski. Jeg kjenner at jeg savner veldig disse lange markaturene jeg har unnet meg på lørdag ettermiddag i hele sommerhalvåret - det blir ikke det samme med en treningstime innendørs. Jeg må gjøre noe der - og har bestemt meg for at iløpet av uka skal jeg ut en tur enten det ryker eller fyker, om så med hodelykt. Utendørstrening gir mer enn bare fysisk utøvelse, den friske luften er god mentalhygiene også.

Så er det grensesetting for seg selv. I det siste har det blitt vel mye bagasje av "kvinneplikter" hvor det er vanskelig å finne balansegangen i hvor mye ansvar man skal ta for at omgivelsene skal ha det bra. "Det finnes noe bak enhver blondegardin" sies det,så også hos oss. Men hvorfor er det alltid vi jenter som sliter oss ut på omsorg?

det usynlige fjellet

Det usynlige fjellet ble kåret til en av de ti beste debutromanene i 2009 av amerikanske Booklist. Den ligger allerede på bestselgerlistene i flere land og har fått fantastiske anmeldelser.
En aktuell, poetisk, magisk og historisk roman om kvinneskjebner, revolusjon og kjærlighet. Handlingen er lagt til 1900-tallets Uruguay. Den første dagen i året 1900 er den lille landsbyen i Uruguay vitne til et under. En liten jente kommer til syne i et tre etter å ha vært borte i flere måneder. Barnet, Pajarita, blir senere stammor til en rekke uvanlig sterke og selvstendige kvinner. Fra Rio de Janeiro til Eva Peróns glitrende Buenos Aires, fra landsbyens slakterbutikk til den amerikanske ambassaden i Montevideo - denne storslåtte romanen tegner et rikt bilde av de sammentvinnede skjebnene til et kontinent og en familie i omveltning.

Teksten er kopiert fra bokkilden.no - og er identisk med beskrivelsen på baksiden av boken. Jeg er vanligvis veldig forsiktig med å lese for mye om ei bok før jeg har lest den selv, jeg liker for eksempel best å lese bokanmeldelser etter å ha lest bøkene selv og gjort meg opp min egen mening. Baksiden leser jeg vanligvis først når jeg har kommet ett stykke ut i boka. I dette tilfellet ga baksiden meg litt feil inntrykk.. "en liten jente kommer til syne i ett tre etter å ha vært borte i flere måneder" Setningen gav meg inntrykk av en historie med overtroiske undertoner og jeg tenkte umiddelbart på "Åndenes hus" av Isabell Allende. Sammenligningen var ikke så dum egentlig, men ikke på grunn av overtro, men politisk revulosjon var ett felles stikkord.. Videre gjorde utrykket "stammor" at jeg trodde vi så for oss en endeløs rekke kvinner. Men boka handler altså om tre generasjoner og beretningen er nokså likt fordelt mellom de tre kvinnene hvor de er hovedperson etter tur, mens mødre og bestemødre trer tilbake og blir biroller.

Jeg likte boka veldig godt. Den er innsiktsfull, troverdig, klok og overraskende. Her er det lite klisjeer og vakre hulderjenter som trollbinder staute, heroiske menn for å si det sånn. Og som alltid liker jeg veldig godt å lese bøker med ett litt ukjent bakteppe. Jeg visste ingenting om Uruguay på forhånd. Annet enn at de har ett fotballlag kanskje ..

Feeling blue

Jeg liker orden og struktur. Planlegge. To streker under svaret. Inni hodet mitt er jeg alltid ett hestehode forran de fleste med tanker for hvordan dagen, uka, jula eller neste sommer skal bli. Det høres en smule manisk ut - men for meg funker det utmerket. Det fører til at jeg får noe ut av dagene og sitter igjen med en følelse av å ha GJORT noe. I går ble ett unntak. Om det skyldes ei usedvanlig travel og tettpakket uke eller jentepartyet på fredag vet jeg ikke. Sannsynligvis en kombinasjon av begge deler.

Men jeg våknet i allefall en lørdag morgen og var fullstendig giddalaus, lat og uten mål eller mening. Jeg bare hater det! Jeg kokte meg ei stor kanne kaffe og satte meg til med alle lørdagsaviser med ditto bilag i håp om at den dårlige følelsen forsvant med litt kvalifisert alenetid. Men hele dagen gikk gitt ... Hvor ble den egentlig av? Det er jaggu grenser for hvor lenge det er OK å drikke kaffe, lese aviser og ha goooood tiiiiid....  Etter noen helt nødvendige, praktiske gjøremål havnet jeg i sofaen for lørdagskos og TV titting. Da jeg duppet av for tredje gang skjønte jeg at løpet var kjørt og krøp til sengs.

Sånn gikk det. Og jeg burde vel egentlig øve meg litt på at det er greit det og. Ikke alle dager kan være like produktive og kvalitetsbevisste. Av Facebook karakter liksom ... Det kommer vel nye dager etter disse. Som rein og ubrukt står!

Valgets kvaler

I dag tidlig var det ikke helt lett å lande en avgjørelse på hva lørdagen skulle brukes til. Det fristet veldig med en yogatime, men ute skinte sola og høstendagen VAR virkelig på sitt aller fineste. Kan man gå inn og trene da?! I tillegg ser det ut til å bli med denne ene dagen - i morgen er det meldt regn nemlig. Men så var det denne nye fasinasjonen for yoga da .... til slutt bestemte jeg meg for å bruke sykkelen som framkomstmiddel. Så kunne jeg i tillegg kjøpe med meg en plante og sykle innom kirkegården siden det er merkedag i familien. Det ble plutselig gjort tre ting på engang det - VELDIG fornøyd med den beslutningen for å si det forsiktig:-)

 

Men jeg fikk erfare at det er ikke lett å vurdere hva som er flatmark med det blotte øye! Jevn stigning i flere kilometer gitt - og jeg hadde lite luft i dekkene. alle som har prøvd det vet hvor trått det da blir å sykle. Jeg fikk meg ei real treningsøkt for å si det mildt. Sånn kan det også gå. Jeg er igrunnen ingen treningsfantast på sykkel. På kirkegården hadde de stengt av vannet - så innholdet i vannflaska mi gikk til å vanne plantene. Kjekt å ha:-) Jeg burde kanskje skjønt det nå når vi er i oktober - men må ærlig innrømme at det enda er nytt og fremmed å ha ett gravsted å ta vare på. Livets gang sies det - og joda, jeg er definitivt blitt ett klokere menneske. Men skulle gjerne vært like dum som før ...

 



Det er ikke farlig ...

... å være litt sulten! Men inni meg så har jeg en slik orm som konstant forteller meg det motsatte. Man skulle tro jeg hadde gjennomlevd både svartedauen og de to siste verdenskrigene når man har slike hamstringstendenser - men det har jeg altså ikke. Ikke som jeg vet om i allefall. Og jeg er ikke spesielt overtroisk eller åndelig av meg heller.. Så hvorfor jeg har en slik iboende skrekk for å spise for lite er litt av ett mysterium. Men slik er det altså. Jeg velger alltid å safe med bittelitt ekstra slik at jeg er sikker på at det holder fram til neste måltid. Muligens er jeg FOR systematisk slik at skrekken egentlig ligger i å måtte ta en matbit før neste klokkeslett? Det er ikke alltid en fordel å ha revisorblod i årene.. kremt ..

Men jeg jobber med saken og øver jevnt og trutt. Og trening går som en drøm om dagen. Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle hatt en times økt av variert art hver dag om det var praktisk mulig. Nå er jeg nok ikke helt der enda, men fire økter i uka er ikke verst det heller. Tenker jeg. Det kunne vært verre?

Alt i alt så er jeg egentlig litt lei av mitt eget fokus på kropp og vekt. Men så lenge tallenes klare tale viser både overvekt og tendenser til fedme kan jeg ikke ignorere det heller. Mange ganger undrer jeg meg over hvordan jeg hadde sett ut om jeg ikke var så glad i å bevege meg? Det er jo mange som ikke er det?

Men nå er det høstferie, to hele dager pluss helg må vite:-) Det er alltid godt med ett pustehull i hverdagen. Og yr.no lover helgul sol! Jeg digger høst, elsker kveldsmørket, trær som står i brann og krystallklar luft. Jeg digger jul også, så hele perioden fra sommer fram til 1. januar er en eneste fest for min del. Så kommer bakrusen - men det er leeeeenge til 01.01.13.


Så var vi i uke 40

.. og uka som gikk ble slapp på alle mulige måter. Gode forklaringer og kvalifiserte unnskyldninger finnes det nok av - jeg gidder ikke engang nevne dem. Men mer ugreit er det å kjenne på følelsen av hvor fristende det blir å bare gi slipp når man allerde har sklidd ut litt. Det er nå det gjelder å hente fram den standhaftige tinnsoldaten! Og EGENTLIG innerst inne så savner jeg veldig den gode følelsen av å være passe lett og mett. Og kommende uke er en milepæl på flere måter. Min eldste arving pakker sekken og begir seg ut i voksenverden helt alene. Jeg er verken sentimental eller deprimert i sakens anlendning, jeg har ett helt praktisk forhold til at barna vokser opp, og huset er fremdeles barnerikt - men hvor ble de nitten årene av? I hodet har man krystallklare bilder av enkeltepisoder som man husker godt, men hva med alle de andre dagene .. Det hadde kanskje blitt fullt oppi hodet om vi gikk rundt og husket dem alle  ..

Å prøve noe nytt

Jeg har lenge hatt i tankene at jeg skulle forsøke meg på yoga. Jeg vet ikke helt hvorfor, og ikke har jeg visst så mye om det heller. Muligens henger det sammen med at årene ruller på, kroppen blir merkbart stivere og ikke fullt så spenstig som man kunne huske at den engang var. Her omdagen fikk jeg "ånden over meg" og iverksatte planen. Nettopp denne kvelden var det selvsagt ingen begynnertimer å hive seg utpå så litt nølende rotet jeg meg inn på en klasse for viderekommende. Overmot kanskje? Men jeg drev jo tross alt mye med dans og ballett da jeg var ung... Jeg var tidlig ute og henvendte meg til to ungjenter som satt og pratet inne i salen. Om de trodde dette var overkommelig for en nybegynner? "Å jada!" Forsikret de. " Det kommer mest an på instruktøren egentlig, og hun vi skal ha i dag er kjempeflink - så dette vil gå supert!" Lettere beroliget rullet jeg ut matta, tok av meg sokkene (fordi alle andre gjorde det) og satte meg rolig ned i noe jeg etterhvert skulle lære var en skredderstilling. Lotus (som på illustrasjonen) er for viderekommende.

Så kom instruktøren, lyset gikk av, stearinlysene på og musikken må jeg si var i enorm kontrast til spinningsalen vegg i vegg. (Underlig nok hørte vi ikke noe av det, fantastisk hva lydisolering kan gjøre..)  Dermed var vi igang. Det gikk bra, jeg kom meg igjennom det og likte det faktisk veldig godt. Men litt uti timen må jeg si at jeg lurte på om jeg ikke hadde kommet til Sirkus Arnardo .. Hvordan i allverden får de det til? .. Men jeg gikk ut av timen med en veldig god følelse - god og varm både i kropp og sjel. Dette skal jeg virkelig videreføre. Så lærer jeg sikkert etterhvert; hund som ser ned, solhilsen, kriger med tvist. Du skal se jeg får jobbtilbud fra Arnardo med tiden:-)

Status uke 39

Ugh.. mandag er alltid en litt ugrei dag og denne står ikke tilbake for noen. Helga har blitt brukt til festlige utskeielser og det tar på for et kvinnemenneske midt i livet.. Men da jeg satt som mest uggen på sofaen i går kunne jeg ikke annet enn flire for meg selv av artighetene kvelden før, og konklusjonen er at det var vel anvendt tid og overskudd. Men noen boost for trening og vekt er det dog ikke .. Erfaringsmessig kommer bivirkningene av en sådann helg som en bumerang i bakhodet ei stund etterpå, så jeg frykter uka som kommer ..

Men uka forut for lørdag har vært helt upåklagelig. Så lenge hverdagen går på det jevne så greier jeg fint å gjennomføre fire treningsøkter i den variasjonen jeg har satt meg fore. Søndag er en fin fin planleggingsdag og Iphonen har nærmest blitt min beste venn. Hvordan greide jeg meg før?

Status 38

Stemninga i dag er god. Selv om det er ytterst barnslig å bry seg om disse tallene på vektan - som faktisk bare er ett tall, så gir det en veldig god følelse å visuelt se at innsatsen betaler seg. Begynnelsen på uka ble fabelaktig når det gjelder trening  - så dabbet det litt utover da familielogistikk og forpliktelser tok meg i den grad at det fysiske endte i ren rekreasjonsturer i marka.

Ny uke og nye sjanser. Nå gjelder det å holde stand slik at jeg kommer meg ned på den litt gode siden av 80 tallet. Uansett hvordan jeg snur og vender på det så er det ikke lurt å være over 85 kilo når man er 165 cm høy. Sakte men sikkert. Veien er målet. Det er mange floskler som passer her gitt ....

God mandag!

Et hav av valmuer

India på 1800 tallet; Mens de britiske koloniherrer tjener seg rike på opiumshandelen med Kina, tvinges bøndene til å dyrke opiumsvalmuer og sultes fra hus og hjem. I hjertet av denne romanen finner vi skipet "Ibis". Ombord knytter fattige kontraktsfestede arbeidere, mannskap, straffanger, og soldater sammen i et spesielt skjebnefelleskap på vei til det fjerne Mauritsius. Her er den bankrupte rajaen, den fattige enken som flyktet fra ektemannens likbål, den amerikanske sjømannen som må skjule sannheten om hvem han er og den unge, foreldreløse franske kvinnen som ikke lar seg styre av hva som sømmer seg for en pike.

Omtalen har jeg hentet fra baksiden av boken for her visste jeg sannelig ikke helt hva jeg skulle skrive. Kan hende er det en tilfeldighet, men alle bøker jeg har lest hentet fra Indiske miljøer er veldig detaljrike og med ett enormt persongalleri. Tenker da spesielt på "Balansekunst" og "Shantaram". Denne var vel kanskje noe dempet i forhold til de to jeg nevnte her, men her er mer enn nok å følge med på. I tillegg så må man jo holde orden på ord og uttrykk man aldri har hørt før.Jeg sliter noen ganger med å henge helt med og jeg synes vel heller ikke boka kan måle seg med f.eks "Balansekunst". Litt urettferdig sammenligning kanskje, siden den er min soleklare favoritt. Det som slår meg nok en gang i skildringer fra dette kontinentet er det ekstreme klasseskille og hvor lite verdt ett menneske kan være. Pisking og slåing og henging og brenning på bål ... Det er godt å bo i Norge og leve i vår tid gitt.

Nå har jeg faktisk ikke noe nytt å lese på, men det er svært lite jeg koser meg mer med enn å snuse på bøker i en bokhandle. Og i dag er det jo lørdag:-)

status uke 37

Nok ei uke tilbakelagt og jeg synes vel kanskje ikke dette prosjektet går så raskt akkurat... Men man skal jo helst se livets lyse side og på den absolutte plusslisten er treningsiver og treningsintensitet. Timene med PT i vår var absolutt verdt hver krone. Jeg har blitt mye flinkere til å trene hardere og mer effektivt, og dørstokkmila er redusert til null. Jeg gleder meg faktisk til hver økt og da er man jo der man skal være.

Og om jeg ikke ser allverden til resultater på vekta så merkes det utrolig godt på kroppen. Hvilken god følelse det er å å faktisk kjenne at man blir fastere, sterkere og mer bevegelig. Jeg skal ALDRI slutte å bevege meg! Jeg leste en kronikk i avisa forleden som gjorde inntrykk på meg. Skribenten hadde vært på foredrag med Yngvar Anderssen, kjent treningsmotivator fra NRK Puls. Budskapet hans denne gangen var å sette seg livstidsmål. Selv hadde han satt seg mål om at når han fylte 70 år skulle han fremdeles være istand til å løpe 10 km på en fastsatt tid og greie å løfte ett gitt antall kg. Jeg husker ikke de faktiske tall. Skribenten som forøvrig syntes Anderssen var en kjekk kar likte ikke dagens budskap noe særlig. Å ha glede av livet, kroppen og bevegelse var noe man skulle nyte hver dag. Framtiden er det ingen som kjenner, og å leve sunt er ingen garanti for å bli 70 år eller eldre for den saks skyld. Jeg er så enig så enig. Livet er NÅ det, og i dag skal jeg kose meg med sushi til lunsj!

fordi jeg fortjener det

Det er på dager som disse det er viktig å gjøre ett valg. Det er en typisk lørdag hvor jeg har sovet om ikke lenge så i allefall lenger, spist en hyggelig frokost, satt huset i helgemodus med ørlite vasking og hatt ei kjempefin treningsøkt. Dermed føler man seg fortjent til både dette og hint ..

Nå har jeg jobbet så hardt for å endre negative tankemønstre. Og i går var faktisk en seier. Jeg var på semniar på ett av byens beste hoteller som har blitt kåret til landets beste hotellfrokost mange år på rad. Da er det kjemgodt å erfare at man ikke går berserk i de herligste matretter. Jeg forsyner meg moderat med fisk og salat - topper det hele med litt karamellpudding og en god kopp kaffe fra barista baren. Det smakte kjempegodt, jeg forlot åstedet passe mett og med positive tanker i hodet om at hit kommer jeg sikkert tilbake en annen gang. Det er viktig å huske at det aldri er siste gangen man spiser god mat. Med mindre man er amerikans fange på death row .. men det er heldigvis fjernt fra vår virkelighet.

Men lørdagskvelden har jeg ikke helt kontroll på enda. For jeg kjenner at min umiddelbare følelse nå er at jeg fortjener ALT. Jeg koser meg hemningsløstt med ett glass vin mens jeg lager lørdagsmiddag. Og ett glass blir gjerne til flere. Så smaker det utrolig godt med ei skål med potetgull til rødvinen. Og etter en bedre middag smaker det ekstra godt med litt mørk sjokolade - og kanskje en ørliten konjakk også? Alt dette er jo vel og bra, men i sum blir det fort for mye ...

Jeg SKAL ned i vekt, jeg VIL ikke leve sånn lengre. Sakte men sikkert, litt etter litt - det gjelder bare å velge rett. Det fortjener jeg. Nemlig!

The Litigators

Høststormene rusker kraftig opp her nå, og det er på tide å bli ferdig med sommerlektyren slik at statistikken blir riktig. Boka "The Litigators" av John Grisham er for meg både typisk og utypisk. Jeg liker nemlig ikke krim. Jeg kan kose meg hemningsløst med en murstein av en roman, legge den fra meg når som helst - også midt i en setning - og kose meg videre på en annen dag. Med krimbøker blir jeg manisk. Jeg greier ikke å legge fra meg boka, og jeg jager på helt til jeg kommer på siste side og konklusjonen foreligger. Og så da? Så kommer tomhetsfølelsen og jeg kjenner meg litt snytt - var dette alt liksom?

Men av en eller annen grunn så har jeg alltid blitt fasinert av jus, rettsaker og advokatmiljø. Og Grisham er jo advokat selv og alle hans bøker (så vidt jeg vet i allefall) tar på en en eller annen måte utgangspunkt i rettsvesenet. Så også denne boka som handler om David Zinc som en dag får nok av karrierelivet i ett stort og prestisjefylt advokatkontor, går ut døra og etter litt omveier finner veien til et noe rufsete kontor ved navn Finley & Figg. Boka har alt du forventer av Grisham. Den er spennende med fargerikt persongalleri og den bygger seg langsomt opp til en stor sak hvor underdog møter storkarer.

Jeg leste den på engelsk for å terge meg sjøl litt og ja - jeg liker Grisham. Men jeg ble manisk denne gangen også, så det går nok en stund før jeg velger krimsjangeren igjen. Men det blir nok flere Grishambøker med tiden.

Det er nå det gjelder

Forrige uke ble en pauseknapp og det kom ikke helt uventet. Én reisedag og to seminardager gjør ikke akkurat underverker for den generelle formen, ei heller ett magert matinntak. Men alt i alt har jeg lyst til å gi meg selv ett klapp på skulderen. Det ER umåtelig fristende å kjøpe en trøstesjokolade når vekkerklokka ringer 0430 og man setter seg i bilen på vei til flyplassen mens morgentåka ligger to cm over veien. Men jeg gjorde ikke det, og det er jeg stolt av samtidig som jeg er veldig glad for at dette ikke er en øvelse jeg gjør i bøtter og spann. Å følge på med to stillesittende seminardager var jo heller ikke noe sjakktrekk.Jeg slapp unna wienerbrødene da .. Ser ut til at næringslivet etterhvert har skjønt at frukt er en bedre løsning og at et vanlig menneske ikke behøver mat én gang i timen.

Ei ukes pause er jo egentlig ingenting å snakke om - men det er fort gjort å ramle av lasset i farten. Man mister en automatisk motivasjon av å se at det nytter. Derfor er det nå det virkelig gjelder å holde fokus slik at pausen ikke blir permanent. En annen utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere er søvn. Jeg sover så dårlig fortiden at jeg våkner om morgenen helt utslitt - og for å være ærlig kjenner jeg meg helt agressiv innvendig. Ingen god følelse for å si det mildt. Jeg er normalt vant til å sove som en baby og skjønner nå hvor bortskjemt jeg har vært. Vel, det kom som kastet på meg - så da får jeg håpe at det forvinner like fort. Jeg skal donere min skjerv med blod på torsdag så jeg kan ikke hjelpe til med noen hvite piller heller ...

Vi får tro det kommer tider etter disse!

Kjøkkentimen

Tidene forandrer seg. Ikke alltid til det bedre, og kanskje ikke til det verre heller- bare anderledes. Å få to tenåringer i huset har medført nye frokostrutiner for vår del i allefall. I mange år har vi benket oss rundt kjøkkenbordet med lunkne rundstykker, O'boy og litt ekstra godt pålegg. Nå sitter jeg her alene gitt... tenåringer har visstnok ett enormt søvnbehov. Til tider på nivå av ett nyfødt barn har jeg inntrykk av. I allefall ser jeg ikke noe til dem før langt på dag. Mannen har seget litt etter. Ikke så fryktelig langt på dag, men som litt mer B-menneske enn meg så dryger det litt uti gårlystninga ja.

Så her sitter jeg alene da. Barne Tv'n går i en jevn dur på stua hvor Lillemor kroer seg under ett pledd og koser seg skikkelig. Og jeg koser meg faktisk jeg også! Kaffe på kanna, aviser jeg aldri fikk lest, PC'n, radioen, strikkinga og l a n g s o m tid:-) Slik fortæres helgefrokost fortiden.

 

Lunsj derimot - da kommer rundstykkene, tenåringer, støyen og O'boyen faktisk også. Tenåringer er ikke mye voksne gitt :-)

Oppdatering uke 35

Jeg må vel skrible ned en ukesoppdatering før neste uke raser avgårde i samme slengen. Men uka forløp altså helt knirkefritt hva kommer til mat og trening. i tillegg bød den på noen fine sommerdager som førte til treningsturer i marka framfor studiotimer. Treningssenteret har kommet med en egen nettside for din personlige treningsstatistikk, og jeg er veldig svak for denslags. Konkurrerer best med meg selv osv. Men jeg er ikke mer fanatiker enn at jeg benytter meg av sommerdagene mens de er her.

Så hjalp det jo også på at helgen var fri for sosiale arrangementer og dermed blir det lettere å holde en smal sti. Synd men sant. Det er mye sosialt press rundt både spising og drikking, og det er nesten ikke til å begripe at man lar seg styre av dette til tross for moden alder. Kanskje man er for høflig? I morgen blant annet har jeg et sosialt dametreff hvor jeg vet rødvinsflaska står klar på bordet når jeg kommer. Sier man nei takk da? Er det OK å ta bare ett glass? Jeg kan nesten ikke kjøre heller siden det definitivt er gangavstand ... Sukk - ja. Har man ikke større problemer enn dette så er vel ikke verden så komplisert likevel. Og sånn som jeg prater ivei så er det kanskje ikke så merkbart hvor mye jeg drikker:-)

I dag igjen er det full sommer ute. DET er i allefall noe å glede seg over!

Kammerpiken

Høsten nærmer seg uomtvistelig, det er formelig så man ser sola henger lavere og lavere på himmelen - og da haster det litt med å gjøre seg ferdig med sommerlektyren. Boka om Mauds engelske kammerpike har jeg lenge planlagt å lese. Boka levde ikke helt opp til forventningene - jeg blir alltid så frustrert når jeg leser alle disse fantastiske uttalelsene med påfølgende terningskast 5 eller 6 når det ikke stemmer med min vurdering. Så også her, boka er endog dekorert med ett par av dem.

Men grei nok underholdning det synes jeg den er, og det at historien er sann gjør den straks mer interessant. Fortellingen dreier seg om  Hilda Cooper som kommer til Oslo som ung pike fra England for å arbeide som påklederse for Dronning Maud. Hilda gifter seg aldri, men bor på slottet fram til sin død på 90 tallet. Som alltid synes jeg det er artig å lese om vår nære fortid, men skulle ønske at boka gikk litt grundigere til verks. Jeg opplevere den som litt overfladisk og enkel. Muligens er forfatteren redd for å male med for bred pensel når boka baserer seg på samtaler med mennesker som kjente Hilda Cooper, det blir bare spekulasjoner fra min side. Men for meg blir protrettet av damen for pent og pyntelig til at det blir helt troverdig.

Jeg ville vel landet på en firer om jeg skulle kastet terning, men det er nå altså ikke mitt lodd.

Ett kilo er nok

Ett kilo er borte og jeg merker det godt. Buksa sitter løsere, lårene gnisser ikke fullt så mye (elegant formulert!) og jeg ser at magen har fått litt strammere "look". Tenk at ett kilo kan utgjøre slik forskjell?

For om jeg iløpet av en sommerfeire har lagt på meg en kilo så ser jeg det som en seier. Ikke mer? Det har da ikke så mye å si .... Så kommer det ett kilo i jula, ett halvt som snek seg på uten at jeg merket det i påska og vips så er det sommer igjen. Ett kilo og ett kilo og ett kilo og ett kilo ... Det blir fort mange det.

Ett kilo er altså ikke så mye, men kan også være mer enn nok. Forstå det den som kan ...

Oppdatering uke 34

Uka har (som vanlig) rast av gårde. Og best av alt var at man fikk en liten minisommer på slutten. To dager fri pga stengt SFO og med full sol gjør at man nesten glemmer alle de hustrige dagene som er passert. Bare nesten .....

God tid og fine dager gir utmerket utslag på treningsfronten. Jeg er virkelig igang og kjenner hvor godt det gjør. Keep up the god work! Men er samtidig smertelig klar over hvor ferskvare dette er og hvor raskt man kan ramle av den fine trenden. Derfor; fullt fokus framover. Og en løsning jeg har funnet ut fungerer er å ta en planleggingsrunde på søndag. Hvilke dager får jeg til hva i kommende uke ut fra ungers aktiviteter, bedre halvdels arbeidsplan og egne avtaler. Det funker.

Når det kommer til mat så er jeg todelt fornøyd. Sånn til hverdags går det på skinner. Planlegging er nøkkelordet også her. Å ha i skap og skuffer det man trenger og ikke måtte ty til kjappe nødløsninger. Men mat er også sosialt, og den biten er ett større kapittel. I forrige uke var jeg på syforening på torsdag med påfølgende kaffe og noe attåt. Fredag er det ørlite fredagskos, lørdag er jo gudskjelovkelden og søndag må man vel ha dessert? Det blir fire dager med kos det. En behøver ikke engang å være god til å regne for å finne ut det. Jeg forsøker å kompensere med å trene .. men du verden. Hvor lenge skal man løpe?

Jeg innser at nå når trening og hervdagsmat er på plass så er det på tide å se på sosiale vaner og uvaner. Det får bli ukens utfordring. I morgen er det syforening igjen - alle damer med respekt for seg selv er vel med i to? Plutselig er det fredag og så er vi igang igjen.

Livet er en fest:-)

Reisen hjem

Dette ble sommerens bok. Sterk, varm, rørende og spennende - alt på engang. Historien handler om 5 åringen Sharla som blir forlatt av sin mor hos Addy på 70 år. Addy er ensom og ved dårlig helse - men med en brokete og fargerik fortid og et varmt og klokt hjerte. Ettersom forholdet mellom Addy og Sharla utvikles, vender fortellingen stadig bakover i tid og gir oss ett innblikk i Addy sin barndom, som gravid 15 åring og videre inn i ett turbulent voksen liv.


Fortellingen byr på stadige overraskelser og er aldri i nærhete av klisjeer eller klissete kjærlighet. Dette er usminketl virkelighet for ei svart jente på 30 tallet i USA og så godt skrevet at man føler man faktisk har vært der.

Dette er ei bok jeg kan komme til å plukke fram og lese omigjen om noen år. Det er ikke mange jeg plasserer i den kategorien.

Madame Pompadour

Sommerlesingen under plommetreet fortsatte med en ny favorittforfatter; nemlig svenske Herman Lindqvist. Forfattere som gjør historie så festlig er en ren gave til oss som er veldig interessert, men desverre valgte helt andre retninger da vi skulle "skoleres". Bokens hovedperson er Jeanne Poisson som blir Ludvik den 15. offisielle elskerinne og etterhvert en så kjent og markant person at hun i praksis styrer Frankrike. Ikke verst til å være en pike fra borgerklassen .. Å ha elskerinner var nemlig helt i orden, men de måtte ha blått blod i årene. Men konger (på denne tiden i allefall) har en tendens til å få det som de vil, så Jeanne taes inn i varmen og stiger raskt i de adelige grader og blir etterhvert kjent som Madame Pompadour - en dame med usedvanlig stor innflytelse.

Det er som sagt festlig lesing, og der man sitter i sommervarmen under plommetreet kan man jo ikke unngå å tenke på hvor godt vi har det i dag. 1700 tallets hygiene og sanitære forhold er sannelig ikke noe å trakte etter. For ikke å snakke om helsevesen. Årelating og brekkmiddel så ut til å være løsningen på det meste, og sjansen for å overleve var knapp. Nei, takke meg til en varm dusj, vannklosset og andre faciliteter vi tar for gitt. Men jeg gleder meg allerede til neste bok av samme forfatter. Napoleon tror jeg det blir.

Oppdatering uke 33

Så var det mandag igjen. Etter den første helgen med virkelig sommer og sol - føles det som i allefall. Det er mulig hukommelsen svikter en smule, men oppi alle lavtrykk og nordavind fra alle kanter har det vært lite behov for solfaktor for å si det sånn. Jeg er fornøyd med både vekt, treningsinnsats og matrutiner i uka som har gått. Det er alltid hard arbeid å komme i normal gjenge igjen etter ferielatskap - og det var jo nettopp latskap det ble for min del - mer enn hva godt er.

Siden helga ble så fin har jeg prioritert å bevege meg utendør. Lørdag ble det en 10 km runde i marka - men jeg greier utrolig nok ikke å "ta meg sammen" til annet enn å gå - ikke vekselvis løpe og gå som jeg har hatt intensjoner om lenge. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det blir slik hver gang. Det er så deilig å bare lange ut og la tankene fly. Når jeg bestemmer meg for å løpe så tenker jeg bare på at dette er pyton ..  På søndag hadde jeg litt midre tid til rådighet og tok en kortere variant. Gå 2 km - løpe opp, gå ned en bakke 4 ganger - lett jogg tilbake. Her får jeg pussig nok til å løpe, men det skyldes muligens at tilbaketuren foregår i lett nedoverbakke.

Men noe forbedringspotensiale må man jo ha. Og jeg innser at om vektnedgangen skal fortsette i samme takt så må kosefaktoren i helgene holdes i sjakk samtidig som at treningsintensiteten holdes oppe. Det er ikke bare i OL det er små marginer for å si det sånn ..Det er innmari lett å bruke trening som unnskyldning for ett ekstra glass vin eller sjokolade. Og ett halvt kilo vektnedgang pr uke bør det være for å få til noe progresjon.

Sommeren uten menn

Jeg har ikke oppdatert noen av sommerens leseopplevelser, og hva passer vel bedre på en svært regntung august dag enn å mimre over boka jeg leste sittende i skyggen av ett plommetre. Det er ikke mye behov for skygge idag for å si det sånn .. Men boka passet godt til late og varme sommerdager. Man kan bli litt lurt av forfatterens norskklingende navn, men Siri Hustvedt er norskættet amerikaner og og handlingen foregår i Minnesota. Romanens hovedperson er Mia som i voksne alder opplever at mannen ønsker seg pause i ekteskapet. Pausen viser seg å være en langt yngre og attraktiv dame. Mia får først ett sammenbrudd, deretter reiser hun hjem til sim mor og tilbringer sommeren der. Tiden alene på hjemlige trakter i Minnesota bringer henne sammen med ulike kvinneskjebner, både eldre og helt unge tenåringsjenter. Historien gir ett fint og troverdig innblikk i ulike kvinneroller og -skjebner og nerven i boka ligger vel i spenningen om historien til slutt ender i gjenforening av mann og kone. Kan man tilgi utroskap? Litt forutsigbar muligens, men ikke for klissete og fungerer godt som lett sommerunderholdning for min del.

Visualisering

Jeg har engang lært at for å nå sine mål så er det en effektiv teknikk å visualisere resultatet. Man skal rett og slett kunne tenke seg slank .. For min del er det vel nærmest motsatt. Inni hodet mitt har jeg ett bilde av meg selv slik jeg ønsker å være. Verken mager eller Hollywood slank, men en akkurat passe veltrimmet dame med hofter og lår. Jeg unngår elegant helfigurspeil, fotografi av meg selv og andre håndfaste og visuelle bevis på de faktiske forhold. Men innimellom kan ikke virkeligheten unngås. I treningssalen er det umulig å være SÅ nærsynt at man ikke ser omrisset av en altfor stor kropp i speilet der framme, og speilbildet i ett utstillingsvindu har flere ganger gjort at hjertet gjør ett hopp. Er dette meg?

For det er så lett å lure seg selv. Jeg er "velsignet" med en nokså velproporsjonert kropp og er heldig stillet med ekstrakiloene på de riktige stedene. Men dermed kan man også lettere late som at de ikke er der. Det er da ikke SÅ ille liksom. Men når man svever 165 cm over bakken er det vanskelig å rettferdiggjøre at man faretruende nærmer seg 90 kilo. Jeg har over tid greid å jobbe meg ut av å være opphengt i tall - 54 kilo er liksom ikke målet lengre slik det var for mange år siden da man sammenlignet seg med venninner. Men jeg må innrømme at å nærme seg 90 gjør inntrykk. Det er så farlig med disse små kiloene som kommer smått om senn. Man venner seg til dem ett for ett og justerer forventningene til seg selv. Men det er da ikke slik jeg egentlig er? Jeg ønsker en passelig, vel fungerende og sunn kropp som duger til fysisk aktivitet, hverdagslige gjøremål og som ser OK ut med passende klær til.

På trening i går kjente jeg at terskelen virkelig var passert for disse kriteriene. Det er tungt å drasse på alle disse kiloene, både rumpe og lår er i veien for å kunne utføre øvelsene maksimalt - og som sagt - i speilet der framme ser jeg en helt annen person enn den damen jeg ser i mitt eget hodet. Forfengelig eller ikke - jeg ønsker jo egentlig bare å være en brukbar utgave av meg selv og at bilde inni og utenfor hodet skal stemme overens.

Kan det være for mye forlangt?

Ny start

Egentlig er jeg veldig lite begeistret for såkalte nye begynnelser. I bunn og grunn har jeg de siste årene jobbet temmlig hardt for nettopp å unngå alle disse stoppene og startene og på'n igjen slankekurene. Jeg er ganske sikker på at mange av mine overvektige kilo kommer av den overspisingen man foretar på søndag i påvente av hvor utrolig "flink" man skal bli på mandag ... Eller etter jul. når bare ferien er over, fødsel er tilbakelagt.. you name it. Mitt overodnede mål har vært å ha det bra på det jevne og å unngå overspising og nye starter. Og på mange måter har jeg greid det ganske bra, det er mange uvaner som er plukket vekk og feil tankegang som er feid av banen. Men ferien som jeg nå er i ferd med å avslutte er jeg i sannhetens navn ikke fornøyd med. At jeg har lagt på meg ett par kilo kan jeg sagtens leve med. Jeg har ikke veid meg men kjenner at noe har skjedd.. Men det verste er at jeg har mistet treningsgleden i all ferielatskapen! Det burde vel vært omvendt? Med sommer og sol og god tid skulle det da trenes og beveges MER? Uten sammenlignng forøvrig føler jeg meg litt som de norske håndballjentene - jeg var jo så god! Og i så utrolig fint driv!

Så derfor må jeg ty til en ny begynnelse. Ned i kjelleren og starte på ny frisk. Det er god drahjelp i å komme tilbake til hverdagsrutiner. Surfe litt rundt på nettsiden til treningsstudioet og studere høstens timeplan. Laste ned ny og treningsvennlig musikk på Ipod'en. Kjøpe litt nytt treningstøy. Blåbær til dessert istedet for sjokolade. Og ikke minst fiskekaker til middag. I tillegg er jeg på stadig jakt etter tips om proteinrik frokost. Det må da finnes annet enn cottage cheese? Eller kanskje den kan brukes på andre måter. For en som motstebende har vedgått at å kutte karbohydrater har noe for seg er det jo litt nytt og uvant dette med å kutte ut havregrøt til frokost - som jeg har spist daglig i mange år. Men jeg må faktisk innrømme at mettetsføleslen blir både bedre og varer lengre med proteiner. Man er aldri for gammel til å lære noe nytt - phu ...

Klapp på skuldra :-)

I dag er jeg godt fornøyd med meg selv og føler for å gi meg ett ørlite klapp på skuldra for vel utført treningsøkt. Eller kanskje mer presist en honnør for at det ble noe av den planlagte løpinga. Det er nemlig utrolig lett å planlegge ei økt og rimelig kjapt å kansellere den for alle mulige gode årsaker. Men i dag var jeg kjapt ute av dyna og kledde meg i treningstøy straks og med en gang - det er jo nokså teit å ha på treningstøy uten å ta det i bruk. Og etter en kjapp frokost og litt avislesing så kom jeg meg ut. Til tross for at jeg egentlig digger lange, late morgener med radio, kaffe og avis, mer kaffe og enda flere aviser.

Siden tiden var knapp før familien skulle i samlet tropp på bytur valgte jeg en ny variant på markatrimmen. Rask gange i ca 20 min før jeg kom til en lang og seig bakke. Der tok jeg fire runder opp og ned hvor jeg ikke hadde en sjans i havet til å løpe hele veien opp, men fullførte med rask gange før jeg ruslet ned. Så løp jeg tilbake - nesten hele veien i allefall. Jeg har lenge hatt litt komplekser for dette med løping. Jeg er en ivrig turgåer og det er jo vel og bra. Men jeg innser at om man skal komme i form og få mer intensive økter så må det løpes. Og det må da også jeg få til! Men hvordan? Jeg tror dette kanskje kan være en start. Nå glemte jeg helt å se på klokka da jeg gikk ut for å sjekke hvor lang tid økta tok totalt. For i tillegg til ambisjonene om å lære meg å løpe så har jeg også en intensjon om kortere og mer effektive treningsøkter. Det er ikke alltid man har tid til to-tre timers meditative turer i skogen og da er det kjekt å ikke ha tid som en unnskylding, men hive seg i tightsen og løpe en rask tur.

Godt begynt er halveis endt sies det. Og nå er det ikke mange kvalifiserte unnskyldninger igjen. Byturen inneholdt supplering av treningstøy og ny Ipod - den gamle Ipoden sa plutselig takk for seg desverre. Og med 14 dager igjen av ferien er det heller ikke mangel på tid.

Yes we can!

"Legg gjerne inn et lite hopp!"

Sa instruktøren så eplekjekt. Enkelt for henne å si! Hun så såvisst ikke ut som om hun hadde hatt ferie i flere uker, strevd med jetlag for så å kjempe seg tilbake til trening - omsider. Så jeg la ikke inn verken ett lite, stort, få eller mange hopp. Men jeg kjempet meg tappert gjennom økta mens svetten rant og tankene svirret rundt erkjennelsen av hvor umåtelig FERSKVARE trening er.. Jeg jobbet jo virkelig som en helt inntil kun timer før flyavgang - bokstavlig talt. Men det er helt uomtvistelig at jeg jobbet steinhardt igår og er stiv som en stokk på utsatte steder idag. Så da så. Men dørstokkmila er som kjent den lengste, og da har jeg i allefall den unnagjort. Og ferien er forsåvidt på langt nær tilbakelagt - men resten skal tilbringes på hjemlige trakter. Og da er det ingen unnskyldning lenger - tvert i mot. Det er jo en ren luksustilstand å kunne besøke treningssenteret på dagtid - eller ta seg en tur i marka på morgenen for den saks skyld.

I søken etter inspirasjon til den smalere sti har jeg saumfart diverse blogger. På en av dem fant jeg noen kloke ord om hvorfor man ikke går ned i vekt. Det var jo på grensen til artig lesing:

Ni årsaker til at du ikke går ned:

• Du spiser sunt, men for mye   Jepp
• Du trener mye, men spiser samtidig litt ekstra   Jepp
• Du spiser sunt og lite hele uka, men koser deg litt ekstra i helgene   Jepp
• Du spiser for lite, og dette resulterer i stadige sprekker   Egentlig ikke
• Du småspiser uten å vite det   Av og til kanskje ..
• Du regner ikke med de flytende kaloriene   Joda, det gjør jeg nok
• Du drikker ofte vin   Kun i helgene, men da ..
• Du drikker store mengder lettbrus   Nope
• Du stresser for mye og får for lite søvn   Nope

Kilde: Ernæringsfysiolog Kari H. Bugge hos Grete Roede

(som jeg har klippet ut fra bloggen til I tykt og tynt)

Det er underlig med det skrevne ord - for jeg VET jo dette veldig godt fra før - men  å se det på trykk gjør likevel inntrykk. så er det en fattig trøst at noen av punktene gjelder faktisk ikke meg. Jeg stresser ikke for mye og ei heller drikker jeg store mengder med lettbrus. Men de tre første punktene er meg i ett nøtteskall. Og jeg har lenge fundert på hva jeg skal gjøre for å rette på det. Jeg er liksom ikke helt villig til å gi slipp på det gode liv på en måte. Men er det ett godt liv å stadig føle seg for stor? Og de gode treningsvanene jeg etterhvert har opparbeidet - hvor mye bedre ville ikke treninga bli uten å drasse på alle de ekstra kiloene?

Ledende spørsmål kan man kanskje si - for svarene sier seg jo selv. Så gjelder

det bare å overbevise verdens mest hardnakkede motstander. Det ER mulig å kose seg uten sjokolade og rødvin. Bare litt??

Å eie sin egen tid

Da har denne uka også nådd middagshøyden og bikker utforbakke mot helg - og ny feire faktisk. Om man nå absolutt må rangere så kan denne delen av ferien muligens være den beste. Jeg skal nemlig på hytta mi! Ytters kort reisevei, absolutt alle faciliteter, havsutsikt og kort vei til skog og mark med urbane adspredelser i umiddelbar nærhet om sådanne behov oppstår. Altså hjemme .. Jeg hører med til den bittelille andelen norsk urbefolkning som rett og slett ikke VIL ha hytte. Jeg trives så godt hjemme at bare tanken på enda en eiendom som skal stelles, vedlikeholdes, pusses og skjøttes gjør meg litt uvel. Og å bruke fredagkveld i bil ... urgh ... Men vær sin lyst selvsagt. Det er bare veldig vanskelig å få akset for min manglende hytteklyst. Og når omgivelsene skaffer seg fritidshus den ene etter den andre - så oppstår spørsmålet om å BLI med - for det er no nærmest synd på oss som ikke har. Takk og lov.

Ja, ja - noen sære trekk må jeg jo ha. Og manglende hyttelyst sammen med å mislike lyse sommernetter er vel mine noe unorske sider. Men det er jo til å leve med. Og å være hjemme i ferie ser jeg virkelig fram til. Å vite at jeg står opp hver dag og kan bruke dagen til akkurat det jeg vil skal bli umåtelig deilig. Har mange gjøremål "på lista" men forsøker å ikke spikre den for fast slik at jeg sitter i etterkant og er skuffet over alt jeg ikke fikk unna meg. Det er en balansegang det der. Å gjøre nok til at man blir tilfreds og kose seg nok til at det kjennes bra. Å bli FOR lat er ingen god løsning.

Det er lov å være blid:-)

En kan si mye om landet "over there" - en en smeltedigel av folk i alle kulører og størrelser - og med ymse tungemål og etnisk forhistorie. Alt i alt ikke helt enkelt å si noe generelt om at SÅNN er en ekte amerianer liksom. Men etter å ha vært der mange ganger konkluderer jeg med min helt egen personlige lille statistikk; de er om ikke annet blide og utadvendte mennesker! Når jeg går tur i marka i nabolaget her og tilfeldigvis møter en ensom sjel på vandring på samme sti men motsatt vei så er det om å gjøre å feste bikket slik man slipper å hilse. Tenk om øynene våre møttes og vi måtte si hei ... Jeg er med på det selv altså, holder meg godt til "min" side og starter i godt tid med å planlegge når blikket tilfeldigvis skal gå ut til siden slik at vi kan passere hverandre uten unødig øye kontakt.

I ferien har jeg truffet usedvanlige mange blikk med ett smil og påfølgende "How are you" eller "Hi". Passer meg aller best med "Hi" - for når det spør hvordan jeg har det så kommer jeg blittelitt utav komfortsonen. Jeg vet at det ikke betyr annet enn hei det heller men som nordmann tvers igjennom stokker det seg litt når man skal svare. Men det er langt hyggeligere å bli møtt med ett hei og ett smil enn en keitete unnvikelse og "late som jeg ikke ser deg". Så nå har jeg ambisjoner om å hilse selv - hvor farlig kan det være?

Solkongen.. og litt til

Nok en lesefest:-) For den som gikk handelskolen engang på åttitallet så er historiekunnskaper som et stort åpent hull. Da blir det ekstra kjærkomment å fylle disse kunnskaphullene med så leseverdig allmenkunnskap. Jeg ble så revet med av Versailles, pomp og prakt, krig og elendighet og underlig legevitenskap at jeg knapt kunne legge fra meg boka. At noen overlevde denne tiden med overdådig kosthold, skjødesløs hygiene og årelating som svar på samtlige helseplager er meg en gåte - men Ludvig den 15. blir hele 76 år og regjerer i 72 av dem. Nå skanner jeg bibliotekets reistre for å finne flere godbiter av samme forfatter - Madam Pompadour blir forhåpentligvis neste prosjekt.

Utover lesing så er trenes det med full gass. Jeg har nok funnet meg en PT om er hakket mer ambasiøs enn hva jeg er selv, men siden jeg ba om å lære å trene hardere så får jeg vel "stå hainn av". Jeg må innrømme at jeg grugleder meg til timene og strever litt med å å overholde treningsplanen i dagene i mellom PT timene. Til tross for at jeg har lagt lista selv.. Det er ikke vanskelig å være ambasiøs når man ser på ei "normaluke" - men når har man egentlig det? Knall sommervær ei helg gjør det hardt å prioritere en innetime å treningsstudio og dermed blir det hardt å komme ajour. De to ukene som kommer er stappfull av sommeravslutninger - jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal rekke alle og må innrømme at jeg moret meg kongelig da jeg hørte reiseradioen bringe temaet på bane lørdag morgen. Vi tenker nok ganske likt i de tusen hjem .. Hvorfor skal alt avsluttes? Skolen fortsetter da til høsten?

Men faktisk ikke for alle. Jeg slipper første fugl ut av redet og må innrømme at et er veldig rart. Jeg gruer meg ikke og er verken redd eller engstelig - men når datoen er der så er jeg sikker på at vemodet tar en. Hvor ble alle årene av? Og i likhet med alle andre føler jeg meg IKKE gammel eller eldre i det hele tatt. Inni er jeg jo den samme!?!  Men bare det at jeg lytter til Reiseradioen fast hver dag, har ingen tatoveringer og ett anstrengt forhold til verbet "chille" tyder vel på at tenårene er over. Heldigvis kanskje?



Russisk vinter

Ahhhh ... En sann lettelse å komme over en leseopplevelse som Russisk Vinter. Ei bok jeg snublet over ved en tilfeldighet på biblioteket. Takk for det:-)  Nina Revskaya, en gang berømt ballerina i Sovjet, skal auksjonere bort alle sine juveler til støtte for Boston-balletten. Blant smykkene hun hadde med seg da hun hoppet av, er et par øredobber og et armbånd i rav. Disse gir hun nå til veldedighet i et forsøk på å legge en vond og hemmelighetsfull fortid bak seg. Grigori Solodin, professor i russisk, har forsøkt å komme i kontakt med Nina angående noen gamle brev og bilder, men hun nekter å snakke med ham. Når han får vite om auksjonen og ser et bilde av rav-smykkene, tar han straks kontakt med auksjonsfirmaet som er ansvarlig for salget. Han eier nemlig halsbåndet som hører til settet. Historien som utfolder seg er fylt av ballett, juveler, kjærlighet og svik, og gir et sterkt og stemningsfullt innblikk i hvordan det kunne være å leve i det stalinistiske Sovjet.

Dette er leseopplevelse akkurat som jeg liker det. En langsom, realtistisk og troverdig historiefortelling og et persongalleri som du faktisk tror på. Ingen svart/hvitt hjerte/smerte kliss klass som jeg ikke kan fordra. At boken var på over 600 sider er jo bare en bonus. Og at jeg i går fikk lest siste del i godstolen ute med sola som varmet var i allefall en bonus. Etter en heller begredelig 17. mai trodde jeg vi kom til å gå rett på neste vinter dette året. Huttetu ....

Friskmeldt:-)

.. og herlighet for en god følelse det er! Skulle tro jeg har hatt 14 alvorlige og ukjente diagnoser, men jeg har vært noe så udelikat som sørpe forkjøla med ett helt ekstremt fobruk av Kleenex. I morges var jeg på trening for første gang på 18 dager og jeg startet å grue meg allerede i går kveld. En PT time er ingen dans på roser har jeg erfart og ei heller denne gangen. Det var vondt og og tungt så det holdt - men kroppen fungerte. Takk og lov. Nå er jeg mitt gamle jeg igjen. Jeg er elendig på ikke å være i form og trives aller best når jeg er i fart og helst litt stor fart. Ofte for stor fart. Men det er ett privilegium å bruke seg selv og kjenne at man er sliten på fredagskvelden. Hva er det å spare på - eller spare til?  
Livet har mange faser og for meg å mine omgivelser er vi nå inne i tiden da ungene vokser til og brått er det ikke så mange treninger å kjøre til eller foreldremøter å springe på. For min del har kurven sunket bratt fra minst to "oppdrag" per kveld til ett i uka .. Det blir fritid av sånt. Og det kan man jo se på to måter. Litt deilig er det - det må innrømmes. Å løpe ut døra med poteten øverst i halsen og middagsoppvask som flyter utover kjøkkenbenken er ikke alltid like sjarmerende. Men mest er det vemodig .. for hvor ble tiden av? Og når man står midt oppi det så virker det uendelig. Selv er jeg så heldig at jeg har ei lita prinsesse på full fart inn i fritidsaktiviteter så jeg nyter kun ett lite hvileskjær før jeg igjen skal ta fatt på dugnader, styreverv, foreldremøter, konserter og oppvisninger. Priviligert!