Jeg har alltid likt å være en del av en flokk. Det er noe trygt og godt med å være en lagspiller, én av mange som tilsammen utgjør en helhet. I min sportskarriere var jeg alltid lagspiller,
og jeg befant meg alltid midt i en venneflokk. Og når jeg ser tilbake så har jeg alltid lagt ned mye energi i å bygge slike gruppenettverk, skape tilhørighet og gruppefølelse. Så blir man litt skuffet over tid. Man får plutselig en litt ublid realitetsorientering om at det man selv synes er viktig ikke alltid er like viktig for andre. Så får man heller ta vare på det man selv rår over. Og familien er den beste flokken man kan ha:-) Mennesker man har kjent hele livet, som er der i tykt og tynt og på godt og vondt. Men selv ikke familier er for alltid. Vi ble nylig én mindre i flokken, og i løpet av alt for kort tid så er en generasjon nesten borte. Selv om det er livets gang, slik det skal være og alt det der .. Vi har ingen å miste og det er vanskelig å fatte likevel. Det er så ugjenkallelig!
Så blir man bare enda mer glad i flokken sin og får desto mer lyst til å ta vare på det gode man har. Livets gang kan man desverre ikke velge bort.
