Høytidens ultimate paradoks

Livet er fylt med utfordringer. Og en av dem man stadig støter på når man er så privilegert at man har trukket vinnerloddet og bli født i "verdens beste land" - er kjøleskapslogistikk helt i starten av julehøytiden. Det er så mange pakker med julepølse, medisterkake, røkelaks, julebrus, lettøl, vanlig øl, rekesalat, lutefisk, rødbeter, surkål, majones, leverpostei... Det er rett og slett ikke plass! Norsk logistikkforening (om det finnes en slik) burde rett og slett i god tid før jul gitt ut en veileder med gode råd for hvordan få plass til mat for ett halvt år i ett normalt kjøleskap. For oss som ikke har byttet ut nevnte elektroniske hjelpemiddel og satt det gamle i kjelleren som avlastning for påtroppende familiebegivenheter. Ett kjøleskap kan da umulig være nok? Og når man har fått det til på ett vis, brus og øl er plassert på verandaen i håp om passende utetemperatur, en kald kjeller får duge for det som ikke er helt kritisk og resten er stablet etter aller beste husmorlogistikkevne - ja da starter kamp nummer to. Å bevege seg nok til å orke på alle godsakene. Man må jo ha plass! skjerpe appetitten. Ut og gå - lufte hodet. Tømme hodet for gammel konversasjon, akevitt og ribbefett - skape plass for nye ord og kalorier.

 

På nytt skal man jo iføre seg nystrøket bluse, sitte pent til bords, småkrangle litt med onkel Kjell mens man nipper passe dannet til akevitten og lurer på om man orker enda ei skive med tomatsild. Og det gjør vi jo. Akevitten varmer godt i bringa, og selv om man blir altfor mett er man innerst inne glad og takknemlig for å være blant de privilegerte som har noen å dele vanviddet med. Og som faktisk koser seg med kaoset, overfloden og glansbildet som har noen riper i lakken her og der. Man velger jo heldigvis selv HVOR lista for vanviddet legges - og min erfaring var at når man la den ganske lavt så ble det ekstra trivelig.

 

Man lærer så lenge man lever. Eller så lenge man har elever som min gamle lærer sa. 

Ting tar tid

Etter som årene passerer har man alltid den samme undringen på denne tiden av året; hvor ble vår barndomsjul av? Hvorfor kan man ikke gjenskape følelsen av å legge seg i rent (nystrøket) sengetøy, skinnende blanke vinduer, nytt hyllepapir i kjøkkenskapene og hele atmosfæren i huset er en blanding av grønnsåpe, granbar, skinnende sølvtøy og julepynt fra generasjoner tilbake. Alt var så ekte, så autentisk og ordentlig at man aldri stilte spørsmål til om det var godt nok. Det var perfekt!

 Jeg har konkludert med at denne følelsen kan kun gjenskapes om man ikke lager den selv - fordi den er en illusjon. Jeg vil uansett aldri nå min mor mer enn halvveis på leggen i renhold. Mamma var ekte husmor slik mødre var i sin tid. Huset ble snudd på hodet og vrengt fra innsiden og ut i grønnsåpe to ganger i året. Man stilte aldri spørsmål til om det var nødvendig. Jeg husker så godt de dagene jeg kom hjem fra skolen og alle dører var åpne for lufting, møblene levde sitt eget liv midt på gulvet og stua var naken uten bilder, lamper eller stæsj. Alt stæsjet lå nemlig og godtgjorde seg i ei bøtte med grønnsåpevann eller Bio-tex.

Det har tatt tid å frigjøre seg fra grønnsåpa. Å greie å tenke at julehøytiden blir akkurat passe perfekt
selv om det ikke er tellekant i klesskapet og at vi heller ikke i år tenkte på å trekke fram kjøleskapet for å vaske på baksiden. Kjøkkenet skal pusses opp til våren, så hva er vitsen? Det er andre ting som teller. Og i år er det nok en stol som står tom. En beskjeden og uselvisk besteforelder er gått ut av tiden og tomrommet er rungende. Vi har virkelig ingen å miste .. Så får vi finne nye tradisjoner og glede oss over gode minner og de fine tingen vi faktisk har i livet vårt. Kontrasten mellom en stille morgenstund med kaffe, lys og radio og stor ståhei med hele storfamilien forventningsfull rundt langbordet. Går man inn i jula med passe forventninger så er vel sjansen større for at opplevelsene blir god og nye minner er skapt. Akkurat passe perfekt.

Selv gleder jeg meg til at min yngste nevø skal åpne gaven vi kjøpte som en sånn tilleggsting for å løfte en kanskje litt kjedelig nattdraktpakke. Nemlig ett par irrgrønne tøfler formet som ett krokodille gap, når du går så løfter munnen seg i takt med skrittene dine. Totalt meningsløs og vi falt for dem både jeg og min datter. Litt fjas må man unne seg. I tillegg til alt det øvrige - fordi vi fortjener det!

GLEDELIG, FREDELIG OG AKKURAT PASSE GOD JUL!

Herregårdsjul - finnes det?

I medieverden ser det ut til at vi alle bor på herregård, drar til kirke på julaften i hest og slede og har dobbel inngangsdør med verdens største granbarkrans til dekor. Laget av Finn Schøll. Kransen altså. Inne er det fyr på peisen og mor svinser rundt iført sin røde julekjole - veldreid OG elegant på samme tid. Og alle er GLADE! 

Det legger et umenneskelig press på oss mer alminnelige. Vi som bor i helt ordinære gjennomsnittshjem, har tenåringsbarn som synes jul er teit, vi som ikke rekker å pusse alt til det skinner. Eller gidder er kanskje nærmere sannhetenen. Eller greier å få kroppen veldeid .. Phu .. det handler nok ikke om det. Men i år er det virkelig hardt å få fram glansbildet. Familien er i forandring og jeg henger ikke helt med. At foreldregenerasjonen faller bort er normalt og naturlig men likefullt sårt og vondt. At min egen generasjon finner ut at de skal skille lag er vel også blitt naturlig etterhvert. Det skjer tross alt i halvparten av alle ekteskap. Men jeg henger ikke med - for noen blir jo borte. Man er kanskjel ikke en moderne familie om den ikke inneholder x'er, y'er og noen bonusbarn. Men jeg henger ikke med. 

Men en ting er sikkert som banken; jeg skal lage julemiddag til alle disse. Og den ene dagen skal vi skinne alle sammen - forhåpentligvis. Også de to som egentlig ikke er på talefot, tenåringen som synes jula er teit, han som kjenner jula som ei belastning og alle vi andre som tenker litt på de vi har mistet. Så får man tenke noen gode tanker, være takknemlig for det man har og lage sine egne gleder. For min del håper jeg på snø, så skal jeg gå på ski med musikk på øret og nyte med alle sansenen. Det må jo være lov å håpe? Og tidene skal henrulle .. så i mårrå er det nye ark med fargestifter til.