Råd nummer fire - litt i forkant muligens

Jeg har bevisst ventet med å reflektere over det fjerde rådet fra artikkelen jeg leste. Det handler om målsetting og det er jo ofte noe man forbinder med overgangen til nytt år. Nå er det muligens litt ufint å snakke om nyttårsforsetter allerede fjerde juledag - det er enda mange timer igjen av det glade fråtseri - men for meg er det nyttig å drodle litt rundt det, tenke mye og forberede meg godt. Striskjorta og havrelefsa kommer fort nok. Råd nummer fire går slik: Sett opp realistiske mål for vektreduksjon og trening. Forstå forskjellen mellom prosessmål og resultatmål.

Sistnevnte er kanskje det som er vanskeligst. Jeg får alltid assosiasjoner til skihoppere når jeg tenker på prosessmål og resultatmål. Jeg er ikke det dugg interessert i skihopp, men noe for man jo med seg. Og at de prater om arbeidsoppgaver og spenst og sittestillinger har jeg erfart. De snakker ikke om hvor langt de skal hoppe .. Overført til mitt tema så må jo prossessmål vær det samme som konkrete mål for HVA man skal gjøre, mens resultatmål handler om hvor mange kilo nedgang innenfor hvilket tidsrom. Ganske enkelt i teorien - ikke fullt så enkelt i praksis. Men slik er det vel med det meste her i verden.

Min bearbeidelse av prosessmål har foregått i årevis føler jeg. Når jeg kaster ett blikk over skulderen så ser jeg at mye er oppnådd. Jeg har fått ett mye bedre forhold til mat, er mye mer strukturert i måltidsrutiner og strekker hverdagene lengre mens helgene blir kortere. Men mest arbeid og energi har jeg nok lagt i det som foregår inni hodet. Rett og slett å degradere viktigheten av mat. Gode måltider er selvfølgelig en viktig del av høytid og fest men det blir ikke dobbelt så godt av å spise dobbelt så mye. Tvert om. Et godt måltid smaker heller ikke noe videre om man ikke er sulten i forveien. Eller enda verre stappfull av sjokolade.

Som hjelp i prossessen så har jeg laget meg noen regler. Jeg holder jevnt på måltidsrytme alle ukens sju dager. Jeg spiser aldri søtt før etter middag. Jeg forsyner meg aldri to ganger. Jeg har absolutt aldri godsaker liggende i skuffer og skap. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var så karakterfast at matskapene kunne fylles opp og jeg likevel avsto. Men jeg gidder ikke utsette meg for unødig fristelser. Det er så nok av dem likevel. Sakte men sikkert har det lyktes meg å endre mange uvaner. Det tar tid! Jeg overspiser aldri lengre men dyrker den gode følelsen av å være passe mett. Light brus drikkes i ørsmå mengder mens jeg tidligere kunne styrtdrikke to liter på en kveld.

Jo - jeg har kommet langt. Men har uansett disse ekstra kiloene som er til besvær. Mange oppfatter meg ikke som overvektig siden jeg bærer kiloene så "godt". De ligger pent og jevnt fordelt over hele kroppen og jeg har verken mage eller dobbelthake. Men de er der. Og 87 kilo på 165 cm er for mye samme hvordan man snur og vender på det. Det er tungt å drasse på, lite anvedelig for garderoben og står i veien for den jeg føler jeg egentlig er.

Jeg skal gruble litt til - så kommer konkrete mål.

Lite visste jeg ..

Da jeg fikk en datter for nesten åtte år siden var min mor fra seg av glede . "Nå har du også fått noen som vil ta seg av deg" var hennes umiddelbare kommentar. Det skulle gå noen år før jeg forsto meningen med uttalelsen. Selv greide jeg ikke å føle annet enn lettelse. I en særdeles mannsdominert familie av brødre, sønner, nevøer, onkler og enkemenn og unkarer var presset enormt for at det denne gangen endelig måtte "lykkes". For å skyve forventnigen litt på avstand var jeg helt panisk på ultralydundersøkelsen i 18. uke og varslet alle om at jeg IKKE ville vite om barnet var en gutt eller ei jente. Av forskjellige årsake var jeg tre runder på ultralyd og insisterte hver gang på at jeg ville leve i lykkelig uvitenhet. Selve fødselen var så kjapp og hektisk at når barnet lå på magen min så kom verken jeg eller den nybakte far på å spørre engang - og jordmor antok at vi visste. Da vi endelig summet oss og fikk bekreftet at prinsessen var kommet så var min umiddelbare følelse lettelse. Jeg slapp å kringkaste for det ganske land at det DESVERRE ikke lyktes denne gangen heller. Gleden var enorm på alle kanter og det skal jo innrømmes at jeg koste meg bare verre jeg også med å styre barnevogna inn på den rosa avdelingen i klesbutikken framfor den blå.

Noen år mer erfaren skjønner jeg mer av min ellers så jordnære mors baktanker. For hun var iallefall ikke opptatt av rosa blonder eller kreative håroppsatser. Men da hun gikk bort i fjor høst tok det meg ikke lang tid å forstå hvem som skulle ta ansvar. Den mannlige delen av familien tok beina fatt og løpt det raskeste de kunne bære og igjen stod jeg og tok stormen. Alle stormene. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvordan jeg har greid å stå oppreist i tiden som har gått og sviket kjennes så stort. For jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Men litt etter litt så venner man seg til tanken og etterhvert kommer erkjennelsen om at det er slik det er. På mange måte har det vært en dobbel sorg men jeg kan umulig forandre voksne mennesker. Det må de jo ville selv?

Derfor har det vært dobbelt hyggelig at årets julefering har vært så overveldene trivelig. Jeg er ett skikkelig julemenneske som starter tidlig på høsten med planlegging av julegaveinnkjøp, avdentskalender, pepperkakebaking og alt det som jeg etterhvert har funnet ut er med på å berike MIN jul. Min mann og mine to sønner derimot tar en kjapp shoppingrunde en av de siste dagene før gudskjelovkvelden og puster lettet ut ved hjemkomst over at nå er de endelig ferdig med stresset .. Innpakking ser de helst blir gjort i butikken og en sort sprittusj fungerer utmerket som merkelapp. Og bånd?? Hva skal man med det??? Jeg er veldig glad i både mann og sønner men herlighet hvor artig det har vært å ha min datter på andre siden av bordet i adventstiden. Endelig noen som koser seg like mye som meg! Hun traller og synger julesanger mens hun pakker inn med liv og lyst, gjerne en hel taperull pr. pakke. Alle pakker er dekorert med egne tegninger og håndskrevne merkelapper av ei som knapt kan skrive. Sjarmerende:-) Vi var 13 mennesker i selskap på julekvelden og absolutt alle fikk en personlig gave som hun hadde laget, pakket inn og ordent helt selv. Rommet sitt har hun ryddet og vasket og pyntet med hjerter og nisser av alle slag. Og årets juletre er helt hennes eget etter at morfar har satt det på fot og montert lys. Jeg ser alle kommende juler strålende i møte.

Ville det blitt jul uten oss damer montro?

Snart braker det løs

Da er vi inne i den siste krampetrekning og jeg antar det er flere enn meg som har dagen fylt med oppgaver for å legge siste hånd på "verket". Litt vasking må til, treet skal overføres fra garasjen til stua, de siste gavene hentes fram for pakking og merking. Og har man fått med seg alle? Jeg har kjøpt og gjemt julegaver så lenge nå at jeg fort kan komme til å glemme en eller tre småting. Jeg elsker julegaver og storkoser meg både med planlegging, innkjøp, pakking og merking. Alle gaver er gjennomtenkt til akkurat den ene mottakeren og jeg synes virkelig det er enda artigere å gi enn å få. Traff jeg? Ble det som forventet? Ble mottakeren overrasket? Jeg ble litt trist da jeg leste i avisa nylig at noen familier hadde gått bort fra gaver og heller kjøpte seg selv det man ønsket seg og fikk refundert pengene fra "giveren". Da er vitsen borte etter min mening. Men selvsagt kan også jeg kjenne på at forventningspresset blir i overkant stort. Ikke minst fra den yngre generasjonen som er vant til å ha og enda mer vant til å få. Hvordan skal man overgå deres forventninger? Kanskje ved å nettopp ikke forsøke på det. En vanskelig balansegang det der.

Så nå sitter jeg her med kaffekoppen min i den siste dage i advent og er litt vemodig over at den beste tiden faktisk er over. Jeg liker forberedelsene bedre enn selve jula - da blir det fort så for mye av alt. Og vips så er det januar. Jeg liker ALLE årstider men ikke januar. Det er en måned man bare kommer seg gjennom på ett vis. Men nå skal jeg ikke tenke på det. Bare kose meg med kaffen min, høre på julemusikk på radioen og lage liste over mat vi trenger på butikken. Glede meg til pappa kommer og hjelper oss med juletreet. Tenke litt på mamma som ikke her her lengre, men likevel være glad for at vi har så mange å dele dagene med.

Sorgen og gleden vandrer i hope.

Vi nærmer oss..

Innspurten er her definitivt og jeg sitter på en tidlig adventsøndagsmorgen og oppsummerer for meg selv hvordan dette har gått og hva som gjenstår. Den lille bunken med teater- og konsertbilletter jeg hadde liggende er nå tom. Selv synes jeg det ble akkurat passe med sang, musikk, dans og teater - det kan jo faktisk bli for mye av det gode også. Men for min del er førjulstiden helt synonymt med gode kulturelle opplevelser av alle slag. All time high denne adventstiden var operaens Nøtteknekker, men øvrige institusjoner har gjort jobben de også. Og 60 sjarmerende 2. klassinger som synger julesanger av full hals med nisselua på snei er jo ubetalelig.

Stress, kjas og mas har jeg enn så lenge greid å holde på en armlengds avstand. Min bedre halvdel berømmet meg i går for god og langsiktig planlegging, men det har ikke alltid vært slik. Jeg har definitivt hatt min dose med krampaktig forvirring og total feilberegning av at ting tar tid. Så er man helt utkjaset når jula kommer og man skal stille som vertinne for slekt og venner med stramt ansikt og høye skuldre... Ikke trivelig.

Innerst inne synes jeg det er vemodig at innspurten går mot slutten for jeg er egentlig mest glad i veien fram. Jeg rett og slett elsker adventidstiden med alle forberedelser og de stjålne stundene med kos og gode opplevelser. Når selve høytiden kommer blir det så lett for mye av alt - ikke minst det gode. Balansen mellom arbeid og hygge blir borte og man koser seg ihjel. Det er dette med å gjøre seg fortjent til belønningene. I år har jeg "ryddet" litt i tradisjonene i ett forsøk på å unngå fem dager i trekk med hvit penbluse og stillestående familieselskaper. Misforstå meg rett; å ha mange å dele jula med er absolutt ett luksusproblem. Men det er godt å lande nedpå innimellom høytidelighetene og kanskje til og med lure seg til en skitur.

Men i kveld er det håndballfinale og for første gang på 10 år kan jeg sitte klistret forran TV'n og glede meg over flinke håndballjenter. Tidligere år har jeg sett alle innledende kamer også har jeg misset selve finalen pga kollisjon med annet tradisjonsrik arrangement. Men Brasil lever i annen tidssone enn kalde Norge - hurra! I år får jeg med meg begge deler:-)

Strategisk lurt:-)

Jeg har fått en uventet bonus av mitt strikkeprosjekt denne høsten. En pasjon for å strikke votter men avresjon mot å strikke tommeltotter har ført til sju part varme håndplagg i ymse friske farger med fjorten hull der tommeltottene skal befinne seg seg ... Flotte julegaver som er hyggelig å gi bort og forhåpentligvis fint å få. Men det beste med hele prosjektet er at jeg i desember måned kan hygge meg med strikking i sofaen og det med verdens beste samvittighet. Julegavene MÅ jo bli ferdige! For tommelottene er ikke så verst likevel nemlig når jeg først kommer i gang.

Jeg er nemlig helt antistress i desember. Egentlig hele året ellers også, men spesielt i desember. Jeg skyver fra med begge armene og holder igjen på kjas og mas så godt jeg bare greier. På samme måte forsøker jeg å ikke kose meg ihjel slik at kosen tar overhånd og kvalmen overtar.. Balansegang er stikkordet. Lett å planlegge, ikke alltid like enkelt å etterleve. Men øvelse gjør mester-:)

Råd nummer tre

Råd nummer tre fra artikkelen jeg leste i Stavanger Aftenblad går rett og slett ut på å rose seg selv når man gjør noe bra. Dette motvirker negative tankemønstre som jeg kjenner meg så altfor vel igjen i. "Dette nytter ikke" eller " det går ikke likvel" og alt i den duren som gjør at en rettferdiggjør egne mistak og forkaster alle gode intensjoner eller erstatter dem med nye. NESTE mandag er jo en utmerket dag for oppstart. Da er ALT så mye bedre. Eller etter sommeren, i januar og jeg vet ikke hva. Jeg har vært i alle de modusene der ...

Men jeg har tatt dette på alvor siden jeg leste innlegget, og flere ganger for dagen har jeg klappet meg selv på skulderen ved gode opplevelser. "Dette var bra, du er jo riktig flink!" Med en positiv og oppmuntrende indre stemmer har jeg rost meg selv i garderoben etter ei heftig treningsøkt, eller ved dagens slutt når jeg har holdt meg til menyen som var planlagt. Det kjennes godt. Alle liker vi vel å bli sett? Selv om det er av oss selv?  

Magisk!

Årets høydepunkt er bak meg - desverre kan jeg kanskje si, siden jeg har gledet meg siden April. Men den gode følelsen og minnene vil sitte i leeeenge. Jeg sikter til familieforestillingen Nøtteknekkeren i Den Norske Opera som jeg og min datter så i helgen. Langt å reise og dyrt ble det og, men verdt hver en krone og time. Jeg vet det er delte meninger om disponeringer og pengebruk. Men det fantastiske huset med spektakulær arkitektur står der, og en forblåst søndag i desember så kakler det på alle språk der oppe på taket. Jeg er så stolt! Og hvilken andakt og glede det er å få lov å se disse kompetente menneskene, sjarmerende og flinke unger og uforglemmelig musikk. Synd Norge er så langstrakt - for jeg vil ha mer!

Sukk - det var dette jeg fikk for denne gangen.

Råd nummer to

Råd nummer to dreier seg om mat. "Spis sittende, sakte og oppmerskomt" Jeg har grublet litt på dette og de to førstnevnte kan jeg nok få tommel opp på, men oppmerksom? Tja ... Jeg blar gjerne i avisa, surfer litt på nettet, glor på TV eller eller ... Middagen inntar vi alle fem rundt samme bord heldigvis. Omtrent hver dag heldigvis. Men er man oppmerksom da? Skravla går jo ganske jevnt egentlig.

Men jeg skjønner godt poenget. Det tar 20 minutter fra du spiser og til metthetsfølelsen kommer. Den fella har jeg gått i alt for mange ganger men har begynt å lære meg å holde igjen. Så kanskje jeg er oppmerksom likevel? Jeg har i allefall øvd meg lenge på og terpet mye med meg selv hvor utrolig godt det er å være passe mett. Heller litt for lite enn litt for mye. Man får jo mat senere liksom. Jeg har holdt endeløse taler inni meg om at det ER ikke siste julebordet jeg er på, jeg får mat HVER dag. Jeg behøver ikke spise som om det var min siste sjanse. Kanskje jeg sultet i ett tidligere liv? Hvorfor er tankene så rare?

Det sitter mellom ørene

Jeg liker å lese lokalavisa når jeg er andre steder. På en svipptur utenbys kom jeg over denne artikkelen i Stavanger Aftenblad. Førstesideoppslag som omhandler mat, vekt og helse har en sterk tiltrekningskraft og normalt prøver jeg å stå i mot - fullt klar over at man innerst inne er ute etter The big quick fix. Den ene lille sannheten som gjør at man blir slank uten det minste anstrengelser. Not gonna happen - to bad.

Men dette var nyttig og interessant lesing siden det underbygger det jeg har ment i mange år - mat, vekt og fedme sitter mellom ørene. En kan diskutere lavkarbo, trening, dietter og gener så mye en vil - tror jeg. Til sjuende og sist så handler det om hva mat betyr for deg mentalt. Artikkelen kommer med sju klare råd som jeg tenkte å reflektere over. Det første virker dog banalt enkelt:

Råd 1:     Vær bevisst fordeler og gleder ved vektnedgang

Jeg kan jo knapt se noen ulemper i allefall. Bortsett fra at man i min alder kanskje polstrer bort noen rynker og kamuflerer hengepupper ...Men bortsett fra det så står fordelene i kø etter min mening

• En mer bevegelig kropp
• Mindre fare for vondt i knærne (som er i emninga allerede)
• Mer komfortabel med eget utseende
• Kan kjøpe klær etter smak, ikke kamuflasjeklær
• Kan kjøpe mer varige kostbare klær i en størrelse jeg forventer å ha framover
• Klesskapet kan bestå av klær i én størrelse, ikke skalalen fra pluss 20kg og nedover
• Kan glede meg til å gå på julebord siden jeg føler meg fin

Kommer ikke på mer i farten, men lista kunne vært tredobbel så lang er jeg sikker på. Jeg tror knapt jeg kan bli mer bevisst på fordelene enn jeg er i dag. Faktum er at jeg koser meg altfor mye med tanken på hvor deilig det skal bli NÅR jeg blir slank. Jeg kan da ikke fortsette å skyve "livet" forran meg på denne måten?