To freske fyrer

Som det vanemenneske jeg er MÅ jeg lese avisen hver morgen. Ordet lese er muligens en overdrivelse av og til - bla igjennom passer kanskje bedre - men i dag kom jeg over en artikkel av stor interesse. To rogalandsgutter har satt seg som mål å kvitte seg med overflødig kroppsfett samtidig som de samler inn penger til kreftsaken. Det er mye å lese på nett. Veldig mye hverdagslykke i form av kaffe latte, skjønne unger og rosa skyer av interiør. Ikke til forkleinelse for noe av dette, men disse gutta ga meg en god start på dagen - og i kveld har jeg lest gjennom alle blogg innlegg og trykket "liker" på Facebook for dette var meningsfylt lesing.

 

At to voksne mennesker plutselig oppdager at kroppen er ute av fasong og vil gjøre noe med det er neppe uvanlig - men måten de gjør det på er original og morsom. Og det slå meg at man må kanskje være mann for å slå såpass på stortromma? Ikke bare skal de gå ned 15% av kroppsvekten, slutte å røyke og kutte ut snus - de skal også gjennomføre triathlon neste sommer (uten å like verken løping eller svømming - sykling nevnes ikke) - og den som ikke greier utfordringen må gå Birk'en på ski - selvsagt uten å fordra langrenn. Et stakkars damemenneske kan bare måpe av beundring over at man i full offentlighet legger hodet på blokka og skaffer seg selv en vanvittig fallhøyde. Hatten av og hurra!

 

Og når blogginnleggene både er reflekterte, full av humor og velskrevet - ja da gleder jeg meg til fortsettelsen:-)

 

Løp og les om To feite fyrer du også - jeg skal i allefall følge godt med:-)

litt på avstand

Enn så lenge forsøker jeg å holde jula på armlengds avstand - men det er ikke lett. Handelstanden jobber hardt for det motsatte og byen pyntes til trengsel med mørketidsbelysning, granbar, røde hjerter og juletrær. Jeg elsker det - egentlig! Og har hele mitt liv vært ett skikkelig julemenneske selv om min egen barndom definitivt er forbi. Så fikk høytiden en knekk når familiekonstellasjonene endret seg og vi brått måtte endre på innkjørte tradisjoner og vaner. To seter er tom og vil forbli det for alltid .. Men i år har jeg bestemt meg for å glede meg fullt ut. Etterhvert, men ikke for tidlig. Ikke bruke opp stasen! Så jeg har startet litt forsiktig med VÅRrengjøring, ikke julerundvask. Julegaveliste er laget i all hemmelighet. Inni hodet mitt renner det over av tanker og ideer om alt jeg skal gjøre/rekke i desember (derav vask i november). Billetter til diverse julekonsertert og teaterstykker er diskret innkjøpt og lurt vekk i en bortgjemt kommodeskuff.

Om ikke lenge nå skal jeg tillate meg å plukke fram gledene én etter én. Tenne mange lys og glede meg over hver dag i adventstiden. Kose meg akkurat passe slik at man ikke blir mett i dobbelt (om ikke trippel) forstand lenge før det egentlig starter. Glede meg over det jeg har og være takknemlig for alt jeg HAR hatt. Oppsøke en venn jeg ikke har sett på lenge, lese ei bok som ligger på vent, forsøke ei kakeoppskrift som er ny for meg - og muligens gjøre ferdig genseren som nærmer seg slutten.  Jeg kan nesten ikke vente - og snart behøver jeg ikke det heller!

åpent sinn

Det er vel ørlite tidlig å starte med nyttårsforsetter og refleksjoner over året som har gått, men av og til kan det likevel være nyttig å stoppe opp og se seg litt tilbake. I fjor på denne tiden

• hadde jeg trent ca 52 ganger på treningsstudio
• fniste jeg litt når noen sa de trente yoga
• jeg hadde aldri spist sushi
• jeg ville himlet med øynene om noen foreslo PT timer

Pr. dato har jeg trent 110 ganger og det blir altså over dobbel mengde av i fjor. Nå kan kvalitet kontra kvantiet diskuteres opp og i mente men når det kommer til fysisk fostring så er det vel gjerne ja takk begge deler. At jeg fniste av yoga irriterer meg grenseløst. Enn om jeg kunne ha kommet igang med dette før! Jeg liker virkelig å være i bevegelse, trene, bli svett og sliten både utendørs og innendørs. Men på yoga koser jeg meg virkelig :-) Og når jeg ser på instruktøren og hennes mestringsnivå så får jeg sånn go'følelse i kropp og hode - dette vil jeg også klare! Sushi er OK. Ikke mer enn det. For kredibilitetens skyld burde jeg vel gi matretten stående ovasjon - men jeg heller til at det er et helt OK lunsjalternativ til tørre baguetter med majones og skinke. Årsaken til at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle forsøke personlig trener er mer uklar. Det startet som en ide for en venn som har helseproblemer - og så fikk jeg en innskytelse på hvorfor ikke? Vel anvendte penger og jeg gjør det gjerne igjen, men på det jevne så er jeg mest fornøyd med å holde på i egen regi. Med tilværelsen full av omsorgsoppgaver så er det verdifullt å være "hjemme alene" i hodet på trening.

Så sånn var det. Og summa sumarum så er det aldri feil å prøve noe nytt .. tvert imot. 

yes i can!

Det har vært planlagt lenge - og jeg kan ikke klage heller, for jeg har planlagt det helt selv. Hele uka har gått med til å psyke seg opp. Jeg har fortalt det til alle som gidder høre på slik at jeg må stå til rette for så mange som mulig. Det var den store snakkisen under fredagskaffen på jobben. Hvordan skulle det gå og hvilken fremgangsmåte var mest fordelaktig? Nå er dagen kommet og jeg kan ikke lenger slippe unna (mine egne planer vel og merke) - vi skal nemlig rundvaske stua!

Tak, vegger, sofaen midt på gulvet, teppet ut i snøen. Alle glass ut av skapet - for ja, jeg har engang oppdaget ei død flue i ett rødvinsglass innerst i skapet (men det var etter en lang graviditet og ammeperiode riktignok). Øvelsen er vel normal nok, om enn ikke så systematisk som tidligere generasjoners husmødre. For min del er det først og fremst høyst nødvendig siden jeg stadig vekk skyver øvelsen forran meg. Men det er også litt nostalgisk da det vender blikk og tanker bakover til barndommen da jeg på denne tiden av året kom hjem fra skolen og fant huset i systematisk kaos. Min mor vasket ikke, hun skrubbet hele huset rent to ganger i året. Tok av trekk på sofaen, vasket dem og sydde dem sammen igjen - glidelås er sannelig en fin ting:-) Alle lampeskjermer led havsnød i ei bøtte med biotex vann. Og da damen i fotobutikken forsøkte å selge en lerretskvalitet av brudebildet til datteren så fikk hun en kvasst og indignert respons; "mente hun virkelig at hun skulle ha ett bilde på veggen som ikke kunne vaskes med såpe og vann?"

Jeg får forsøke å ikke henfalle til for mye nostalgi - det holder ikke som unnskyldning mandag morgen når jeg skal stå skolerett og rapportere. Eller kanskje jeg bør legge ut bilder av skinnende blanke vinduer med nystrøkede gardiner på FB? Jeg får ikke med den flatterende rene duften da ..

Jeg vil, jeg vil - men får ikke til..

Dagene går og den gode følelsen jeg hadde tidligere i høst uteblir - så også resultatene. Hva skjer? Sett utenifra så er vel det meste på stell. Jeg trener hyppigere enn de fleste og kostholdet ligger også godt over snittet. Ingen fare for at Hellstrøm kommer og rydder opp her, men .. Det er liksom ikke godt nok! For at det ytre selvbildet skal stemme overens med det jeg har inni hodet så MÅ jeg bli mindre omfangsrik. Jeg har ingen planer om å konkurrere verken med Marit Bjørgen eller min tenåringsdatter for den saks skyld - men alle disse kiloene er en hemsko for den fysiske utøvlesen jeg så gjerne vil utøve. Sukk ... har jeg ikke hørt samme plata før liksom?

Så er det alltid litt støy man kan legge skylden på for at ting ikke blir helt som en ønsker. Vinteren kom tidlig og hilste på oss denne gangen - tok en brå sving og forlot oss til fordel for høsten igjen. Men den la igjen is og ugrei framkommelighet, og dermed kom vi inn i en mellomsesong hvor det ble mindre framkommelig til fots og for lite snø for ski. Jeg kjenner at jeg savner veldig disse lange markaturene jeg har unnet meg på lørdag ettermiddag i hele sommerhalvåret - det blir ikke det samme med en treningstime innendørs. Jeg må gjøre noe der - og har bestemt meg for at iløpet av uka skal jeg ut en tur enten det ryker eller fyker, om så med hodelykt. Utendørstrening gir mer enn bare fysisk utøvelse, den friske luften er god mentalhygiene også.

Så er det grensesetting for seg selv. I det siste har det blitt vel mye bagasje av "kvinneplikter" hvor det er vanskelig å finne balansegangen i hvor mye ansvar man skal ta for at omgivelsene skal ha det bra. "Det finnes noe bak enhver blondegardin" sies det,så også hos oss. Men hvorfor er det alltid vi jenter som sliter oss ut på omsorg?