Klapp på skuldra :-)

I dag er jeg godt fornøyd med meg selv og føler for å gi meg ett ørlite klapp på skuldra for vel utført treningsøkt. Eller kanskje mer presist en honnør for at det ble noe av den planlagte løpinga. Det er nemlig utrolig lett å planlegge ei økt og rimelig kjapt å kansellere den for alle mulige gode årsaker. Men i dag var jeg kjapt ute av dyna og kledde meg i treningstøy straks og med en gang - det er jo nokså teit å ha på treningstøy uten å ta det i bruk. Og etter en kjapp frokost og litt avislesing så kom jeg meg ut. Til tross for at jeg egentlig digger lange, late morgener med radio, kaffe og avis, mer kaffe og enda flere aviser.

Siden tiden var knapp før familien skulle i samlet tropp på bytur valgte jeg en ny variant på markatrimmen. Rask gange i ca 20 min før jeg kom til en lang og seig bakke. Der tok jeg fire runder opp og ned hvor jeg ikke hadde en sjans i havet til å løpe hele veien opp, men fullførte med rask gange før jeg ruslet ned. Så løp jeg tilbake - nesten hele veien i allefall. Jeg har lenge hatt litt komplekser for dette med løping. Jeg er en ivrig turgåer og det er jo vel og bra. Men jeg innser at om man skal komme i form og få mer intensive økter så må det løpes. Og det må da også jeg få til! Men hvordan? Jeg tror dette kanskje kan være en start. Nå glemte jeg helt å se på klokka da jeg gikk ut for å sjekke hvor lang tid økta tok totalt. For i tillegg til ambisjonene om å lære meg å løpe så har jeg også en intensjon om kortere og mer effektive treningsøkter. Det er ikke alltid man har tid til to-tre timers meditative turer i skogen og da er det kjekt å ikke ha tid som en unnskylding, men hive seg i tightsen og løpe en rask tur.

Godt begynt er halveis endt sies det. Og nå er det ikke mange kvalifiserte unnskyldninger igjen. Byturen inneholdt supplering av treningstøy og ny Ipod - den gamle Ipoden sa plutselig takk for seg desverre. Og med 14 dager igjen av ferien er det heller ikke mangel på tid.

Yes we can!

"Legg gjerne inn et lite hopp!"

Sa instruktøren så eplekjekt. Enkelt for henne å si! Hun så såvisst ikke ut som om hun hadde hatt ferie i flere uker, strevd med jetlag for så å kjempe seg tilbake til trening - omsider. Så jeg la ikke inn verken ett lite, stort, få eller mange hopp. Men jeg kjempet meg tappert gjennom økta mens svetten rant og tankene svirret rundt erkjennelsen av hvor umåtelig FERSKVARE trening er.. Jeg jobbet jo virkelig som en helt inntil kun timer før flyavgang - bokstavlig talt. Men det er helt uomtvistelig at jeg jobbet steinhardt igår og er stiv som en stokk på utsatte steder idag. Så da så. Men dørstokkmila er som kjent den lengste, og da har jeg i allefall den unnagjort. Og ferien er forsåvidt på langt nær tilbakelagt - men resten skal tilbringes på hjemlige trakter. Og da er det ingen unnskyldning lenger - tvert i mot. Det er jo en ren luksustilstand å kunne besøke treningssenteret på dagtid - eller ta seg en tur i marka på morgenen for den saks skyld.

I søken etter inspirasjon til den smalere sti har jeg saumfart diverse blogger. På en av dem fant jeg noen kloke ord om hvorfor man ikke går ned i vekt. Det var jo på grensen til artig lesing:

Ni årsaker til at du ikke går ned:

• Du spiser sunt, men for mye   Jepp
• Du trener mye, men spiser samtidig litt ekstra   Jepp
• Du spiser sunt og lite hele uka, men koser deg litt ekstra i helgene   Jepp
• Du spiser for lite, og dette resulterer i stadige sprekker   Egentlig ikke
• Du småspiser uten å vite det   Av og til kanskje ..
• Du regner ikke med de flytende kaloriene   Joda, det gjør jeg nok
• Du drikker ofte vin   Kun i helgene, men da ..
• Du drikker store mengder lettbrus   Nope
• Du stresser for mye og får for lite søvn   Nope

Kilde: Ernæringsfysiolog Kari H. Bugge hos Grete Roede

(som jeg har klippet ut fra bloggen til I tykt og tynt)

Det er underlig med det skrevne ord - for jeg VET jo dette veldig godt fra før - men  å se det på trykk gjør likevel inntrykk. så er det en fattig trøst at noen av punktene gjelder faktisk ikke meg. Jeg stresser ikke for mye og ei heller drikker jeg store mengder med lettbrus. Men de tre første punktene er meg i ett nøtteskall. Og jeg har lenge fundert på hva jeg skal gjøre for å rette på det. Jeg er liksom ikke helt villig til å gi slipp på det gode liv på en måte. Men er det ett godt liv å stadig føle seg for stor? Og de gode treningsvanene jeg etterhvert har opparbeidet - hvor mye bedre ville ikke treninga bli uten å drasse på alle de ekstra kiloene?

Ledende spørsmål kan man kanskje si - for svarene sier seg jo selv. Så gjelder

det bare å overbevise verdens mest hardnakkede motstander. Det ER mulig å kose seg uten sjokolade og rødvin. Bare litt??

Å eie sin egen tid

Da har denne uka også nådd middagshøyden og bikker utforbakke mot helg - og ny feire faktisk. Om man nå absolutt må rangere så kan denne delen av ferien muligens være den beste. Jeg skal nemlig på hytta mi! Ytters kort reisevei, absolutt alle faciliteter, havsutsikt og kort vei til skog og mark med urbane adspredelser i umiddelbar nærhet om sådanne behov oppstår. Altså hjemme .. Jeg hører med til den bittelille andelen norsk urbefolkning som rett og slett ikke VIL ha hytte. Jeg trives så godt hjemme at bare tanken på enda en eiendom som skal stelles, vedlikeholdes, pusses og skjøttes gjør meg litt uvel. Og å bruke fredagkveld i bil ... urgh ... Men vær sin lyst selvsagt. Det er bare veldig vanskelig å få akset for min manglende hytteklyst. Og når omgivelsene skaffer seg fritidshus den ene etter den andre - så oppstår spørsmålet om å BLI med - for det er no nærmest synd på oss som ikke har. Takk og lov.

Ja, ja - noen sære trekk må jeg jo ha. Og manglende hyttelyst sammen med å mislike lyse sommernetter er vel mine noe unorske sider. Men det er jo til å leve med. Og å være hjemme i ferie ser jeg virkelig fram til. Å vite at jeg står opp hver dag og kan bruke dagen til akkurat det jeg vil skal bli umåtelig deilig. Har mange gjøremål "på lista" men forsøker å ikke spikre den for fast slik at jeg sitter i etterkant og er skuffet over alt jeg ikke fikk unna meg. Det er en balansegang det der. Å gjøre nok til at man blir tilfreds og kose seg nok til at det kjennes bra. Å bli FOR lat er ingen god løsning.

Det er lov å være blid:-)

En kan si mye om landet "over there" - en en smeltedigel av folk i alle kulører og størrelser - og med ymse tungemål og etnisk forhistorie. Alt i alt ikke helt enkelt å si noe generelt om at SÅNN er en ekte amerianer liksom. Men etter å ha vært der mange ganger konkluderer jeg med min helt egen personlige lille statistikk; de er om ikke annet blide og utadvendte mennesker! Når jeg går tur i marka i nabolaget her og tilfeldigvis møter en ensom sjel på vandring på samme sti men motsatt vei så er det om å gjøre å feste bikket slik man slipper å hilse. Tenk om øynene våre møttes og vi måtte si hei ... Jeg er med på det selv altså, holder meg godt til "min" side og starter i godt tid med å planlegge når blikket tilfeldigvis skal gå ut til siden slik at vi kan passere hverandre uten unødig øye kontakt.

I ferien har jeg truffet usedvanlige mange blikk med ett smil og påfølgende "How are you" eller "Hi". Passer meg aller best med "Hi" - for når det spør hvordan jeg har det så kommer jeg blittelitt utav komfortsonen. Jeg vet at det ikke betyr annet enn hei det heller men som nordmann tvers igjennom stokker det seg litt når man skal svare. Men det er langt hyggeligere å bli møtt med ett hei og ett smil enn en keitete unnvikelse og "late som jeg ikke ser deg". Så nå har jeg ambisjoner om å hilse selv - hvor farlig kan det være?