Brudereisen

Denne boka skrevet av den nederlandske forfatteren Marieke van der Pol likte jeg svært godt. Historien handler i korte trekk om tre nederlandske ungjenter som ønsker seg bort fra etterkrigstidens Nederland og utvandrer til New Zealand. Ombord på det samme flyet møter de en mann som etterhvert som historien går binder deres skjebner og framtidige liv sammen.

Historien hopper litt fram og tilbake i tid og vi blir som tiden går også klokere på oppvekst og bakgrunn til disse tre damene. Jeg liker slik fortellerteknikk godt. Når jeg hadde lest ferdig siste side fikk jeg mest lyst til å lese begynnelsen om igjen for nå visste jeg jo så mye mer. I tillegg er jeg alltid nysgjerrig på bøker som har ett litt mer eksotisk bakteppe enn bakgården vi tumler i til daglig. Nå bar ikke boka voldsomt preg av å være fra New Zealand, litt sauehold og en vingård .. men forøvrig kunne nok bakteppet ha vært mange steder. Men den flyreisen som fant sted som ett kappløp skal visstnok være autentisk. Dummere blir man uansett ikke.

På det personlige plan representerer boka ett vemodig punktum. Det er den siste boka mamma og jeg har lest begge to. Nå fikk vi aldri diskutert den slik vi alltid gjorde, men jeg har hennes kommentarer i bakhodet når jeg leser. Og vet at hun har holdt i boka og lest de samme linjene som meg. Nå er året gått og vi har vært igjennom alle årstider, merkedager og høytider. Vemodig men sant. Sårt forblir det alltid. Kjærlighetsorg glemmes når ny forelskelse dukker opp - men man har bare én uerstattelig mamma.

Endelig fredag!

Så ble det jammen meg fredag denne uka og. Men hvor dagene siden mandag har blitt av er ikke lett å gjøre rede for.. Man føler seg godt voksne når man til det kjedsommelige plaprer om hvor fort tiden går. Derfor synes jeg det var en lettelse å lese en epistel om hvorfor tiden oppleves som kortere etterhvert som årene går. Det var i grunnen et nokså enkelt resonnement. For min datter på sju er ett år en sjuende del av hennes liv - for meg er det en førtifemdel. Nå er ikke jeg noe matematikk geni, men jeg skjønner tegninga. Altså; jeg tenker at jeg knapt rekker å snu meg så er vi midt i jula - mens hun kikker på meg som om jeg er fra mars når jeg påpeker at ting hun ønsker seg får hun sette på ønskelista til julenissen.

Men enn så lenge så koser vi oss med freddan og vårt faste "start på helgen" ritualet bading, svømming, badstu og den gode praten med verdens beste venninne. I tre år har vi holdt på med de søte små. Og de har gått fra "svaner" med strak hals, armringer OG badering til delfiner som er mer under enn over vann. Noe av æren får vi tilegne svømmeinstruktørene vi periodevis har benyttet oss av - men jammen har det vært verdt hver ei krone. Og når ungene er på kurs kan vi voksne godgjøre oss i badstua .... Me like!

Så ble ikke akkurat humøret dårligere av at husets yngste tenåring hadde mjuknet etter gårdagens knallharde konfrontasjon. Å si unnskyld er ikke enkelt, men jeg lever godt med tilbud om å lage middag og ett blidt fjes:-) Phu ... gi meg en haug med smårollinger framfor gjenstridige ungdommer. Men så vokser de vel til de også ... Som jeg forsøkte å nevne innledningsvis; Hvor ble tiden av? De var da vitterligen små søte gutter med bollekinn bare for litt siden?

God helg!

Shantaram

Jeg innser at denne boka burde fått mye større plass og oppmerksomhet enn å nærmest bli oversett som sengelektyre i en travel hverdag. Faktisk har jeg greid å bruke nesten ett år på denne mursteinen av en røverhistorie. Den skulle heller ha  vært med i kofferten på en deilig, lat sommerferie hvor man kunne lest i time etter time på stranda eller ved bassengkanten - kun avbrutt av en dukkert og ett glass kald sangria ...

Men nå er det ikke et slikt år jeg har tilbakelagt. Jeg var i full sving med å sette meg inn i histoiren da sjokkbeskjeden om mammas bortgang suste inn i livet mitt. I flere måneder hadde jeg ikke hodet på plass til å lese noe som helst. Og når juleferien kom hadde jeg mer enn nok med å virke som patriark og holde storfamilien sammen. Sakte men sikkert plukket jeg opp boka igjen, men så ble det i grunnen litt vanskelig å holde orden på alle disse menneskene. Ikke hovedpersonen og hans venn Prabaker - de står klart for meg. Og hvilken glitrende oversettelse av Prabakers noe mangelfulle engelsk:-) Riktig fornøyelig. Men det øvrige persongalleriet ble etterhvert litt i meste laget, så også alle voldelige handlinger som kanskje blir enda verre å fordøye parallelt med sorgarbeid.

Men til tross for dette så er jeg igjen fasinert av India som bakteppe for en fargerik historie. En får knust noen fordommer samtidig som det gjennomførte korrupte tankesettet ryster en langt inn i sjelen ..