å være glad

Etter lang tid med uggen stemning er det godt å kjenne seg litt glad igjen. Sånn hverdagsglad, ikke hysterisk festlykkelig - men i en slags balanse og med overskudd både mentalt og fysisk til å bry seg om dagliglivets trivialiteter. Nissene på lasset er der fremdeles, men unødig støy er ryddet opp og plassert på den hylla der de hører hjemme.Å rydde er en undervurdert aktivitet - denne gangen altså mentalt ved hjelp av en proff samtalepartner. Anbefales!

Noen småting må være på plass for å være hverdagsglad. Jeg må alltid ha ei bok tilgjengelig. Jeg leser ikke så mye som jeg trodde at jeg gjorde -har ambisjoner om mer, men ett kapittel eller to hverdag i ei god bok er med på å berike dagen. Et strikketøy henger alltid på sofakanten - jeg strikker innmari mye og lurer på om jeg må gire ned litt. Det sluker mye tid - men samtidig så er det veldig avslappende, nesten litt meditativt. Trening er jeg avhengig av - og etter å ha kommet meg litt ovenpå er jeg igjen på en frekvens på fire ganger i uka. Nå kribler det i kropp og sjel i forventning til at marka skal bli fri for snø og tørke opp. Jeg burde sikkert benyttet de siste helgene til noen flotte skiturer, men greier ikke motivere meg nå når våren kommer. Herlighet som jeg gleder meg til å ta beina fatt og lange ut i marka!Teater, kino og konsert er også ett veldig flott krydder i hverdagen. Jeg får med meg så mye som tid og råd gir anledning til og koser meg like mye hver gang. Sommerhalvåret er muligens litt mindre kulturelt aktivt, men dog - ingen grunn til bare å sitte hjemme. Sosial kontakt nevnes sist - men lista er definitivt i uprioritert rekkefølge. Uten hyggelige, gode sosiale sammenkomster hadde jeg ikke fungert. Sikkert derfor jeg reagerte så sterkt når det var blant annet der det buttet i mot ....

Men litt av prisen man betaler for å bli hverdagsglad er at trivialitetsbekymringene kommer på kjøpet. Nå lurer jeg på hva det ble av dette vektprosjektet mitt? Stedet hvil og fremad mars? Kun åtte korte uker til jeg skal svinse rundt (eller ligge flatt ut) i bikini ..  Phun ...

Kurs i å leve

Mitt første møte med psykolog kan best beskrives som lærerikt, overraskende og krevende. Jeg visste ærlig talt ingenting om hva jeg gikk til da jeg trampet over dørstokken til avtalt tid, og pulsen var nok ørlite høyere enn normal hviletakt." Er jeg "syk" nok for dette?" var min mest påtrengede tanke. siden jeg betaler showet selv burde jo det vært irrelevant - men i all min dag har jeg alltid avventet å oppsøke helsevesentet før jeg er sikker på at jeg er ordentlig syk slik at jeg ikke bryr noen unødig. "Det går sikkert over" har jeg tenkt. Og siden dette ikke dreide seg om kirurgi hvor du faktisk MÅ ha eksperthjelp, så kjente jeg alle hulrom i meg fyltes av tanker om at dette måtte jeg da greie selv. Ærlig talt!

Men det gjorde godt. Det var veldig emosjonelt. Og til å begynne med var jeg helt tom - men etterhvert ble det som ei maurtue oppi hodet. Og siden har tankene svirret. Det har de jo forsåvidt gjort lenge - det er vel det som er problemet. Men jeg fikk overreaskende klare og konstruktive tilbakemeldinger. Og etter å ha tygd på disse noen dager så fikk ugreihetene et annet perspektiv. Og det ble rett og slett ett kurs i mellommenneskelige forhold. Hvordan ta vare på seg selv, hva som gir og hva som tar. Man skal være i ett forhold så lenge man kan være seg selv. Når man ikke kan være seg selv med hele seg lengre, så er det ikke mer å hente ut av relasjonen. Så kan man tillate seg å sørge over det, men ikke for alltid.

Phu ...  Det var krevende. Og tøft. Men innerst inne skjønner jeg at han snakker fornuft. Og at det er DET som er tøft - at jeg har skjønt det selv men ikke villet se det.

Når jeg slenger på en yoga posisjon som illustrasjon så får den sammenhengen være et ønske om å se fremover. Jeg får det den nemlig ikke til! Som barn sto man på hender, slo hjul og i bro dagen lang. Nå kom jeg ikke opp en millimeter engang. Instruktøren hevder det sitter i hodet. Og jeg som trodde det satt i rompa som var for tung ...

Det varmet

Du gjorde en forskjell den dagen og la igjen ett minne som varmer enda. Jeg hørte latteren din straks jeg gikk inn døra, kjente en fornemmelse og mente denne hadde jeg da hørt før? For lenge siden, ei trapp opp. For ett helt liv siden. Men latteren var akkurat den samme. Og skravla gikk oss i mellom med  oppdatering av dette og hint. Men jeg så blikket ditt som søkte ham jeg var sammen med. Som slett ikke var den samme. Tvert imot. Rufsete og værbitt, slitt av tidens tann og livet som slo både fra høyre og venstre. Hans blikk ungikk og gjemte seg, kroppsspråket skrek - "ikke se meg!". Men du ga deg ikke - blikket søkte og søkte mens ordene fløy som ping pong oss i mellom.

Da passiaren var over ga du meg en varm klem. Så gikk du bort og ga den værbitte som ikke ville bli sett en enda lengre klem. Det varmet - for du kunne så lett ha oversett, latt som ingenting og tatt den enklere utveien. Men du våget å se og du hadde mot til å vise medmenneskelighet. Jeg ble så glad - og innerst inne tror jeg den værbitte ble det også - selv om han ble avslørt og sett. Kanskje det gir ham det litte sparket han trenger for å ta tak? Selv fikk jeg tilbake litt av troen på at mennesket er grunnleggende godt, og at vi vil hverandre vel.

Ha en fin dag!

Demp lyset..

Jeg må vel være en av ytterst få nordmenn som i disse dager ikke kjenner en kriblende glede over alt dette lyset som siger inn og trenger seg på. Jeg vil gjerne ha vår - for all del. Men jeg vil også ha mørke kvelder hvor jeg kan krølle meg sammen i sofaen, tenne lys og være bittelitt offline uten å føle meg avslørt av alt dette gjennomtrengende lyset. Jeg liker rett og slett at det er forskjell på dag, kveld og natt.

Jeg vet at jeg ikke er helt alene om disse tankene, men vi tør ikke si det høyt. For det er opplest og vedtatt at man skal bli GLAD av lyse kvelder og sol i bøtter og spann. Rent ut lykkelig! Mens jeg skifter gardiner til mørkere variant for å holde det verste ute og starter opp sesongen med lystette rullegardiner på soverommet. Takk og lov at det finnes hjelpemidler for oss sensitive mennesker. Min mor var likedan, så muligens er dette genetisk?

Det eneste som er sikkert er at jeg kan gjøre ingenting for å påvirke det og etterhvert får jeg viljen min. Det snur, det snur - før eller siden.