det usynlige fjellet

Det usynlige fjellet ble kåret til en av de ti beste debutromanene i 2009 av amerikanske Booklist. Den ligger allerede på bestselgerlistene i flere land og har fått fantastiske anmeldelser.
En aktuell, poetisk, magisk og historisk roman om kvinneskjebner, revolusjon og kjærlighet. Handlingen er lagt til 1900-tallets Uruguay. Den første dagen i året 1900 er den lille landsbyen i Uruguay vitne til et under. En liten jente kommer til syne i et tre etter å ha vært borte i flere måneder. Barnet, Pajarita, blir senere stammor til en rekke uvanlig sterke og selvstendige kvinner. Fra Rio de Janeiro til Eva Peróns glitrende Buenos Aires, fra landsbyens slakterbutikk til den amerikanske ambassaden i Montevideo - denne storslåtte romanen tegner et rikt bilde av de sammentvinnede skjebnene til et kontinent og en familie i omveltning.

Teksten er kopiert fra bokkilden.no - og er identisk med beskrivelsen på baksiden av boken. Jeg er vanligvis veldig forsiktig med å lese for mye om ei bok før jeg har lest den selv, jeg liker for eksempel best å lese bokanmeldelser etter å ha lest bøkene selv og gjort meg opp min egen mening. Baksiden leser jeg vanligvis først når jeg har kommet ett stykke ut i boka. I dette tilfellet ga baksiden meg litt feil inntrykk.. "en liten jente kommer til syne i ett tre etter å ha vært borte i flere måneder" Setningen gav meg inntrykk av en historie med overtroiske undertoner og jeg tenkte umiddelbart på "Åndenes hus" av Isabell Allende. Sammenligningen var ikke så dum egentlig, men ikke på grunn av overtro, men politisk revulosjon var ett felles stikkord.. Videre gjorde utrykket "stammor" at jeg trodde vi så for oss en endeløs rekke kvinner. Men boka handler altså om tre generasjoner og beretningen er nokså likt fordelt mellom de tre kvinnene hvor de er hovedperson etter tur, mens mødre og bestemødre trer tilbake og blir biroller.

Jeg likte boka veldig godt. Den er innsiktsfull, troverdig, klok og overraskende. Her er det lite klisjeer og vakre hulderjenter som trollbinder staute, heroiske menn for å si det sånn. Og som alltid liker jeg veldig godt å lese bøker med ett litt ukjent bakteppe. Jeg visste ingenting om Uruguay på forhånd. Annet enn at de har ett fotballlag kanskje ..

Feeling blue

Jeg liker orden og struktur. Planlegge. To streker under svaret. Inni hodet mitt er jeg alltid ett hestehode forran de fleste med tanker for hvordan dagen, uka, jula eller neste sommer skal bli. Det høres en smule manisk ut - men for meg funker det utmerket. Det fører til at jeg får noe ut av dagene og sitter igjen med en følelse av å ha GJORT noe. I går ble ett unntak. Om det skyldes ei usedvanlig travel og tettpakket uke eller jentepartyet på fredag vet jeg ikke. Sannsynligvis en kombinasjon av begge deler.

Men jeg våknet i allefall en lørdag morgen og var fullstendig giddalaus, lat og uten mål eller mening. Jeg bare hater det! Jeg kokte meg ei stor kanne kaffe og satte meg til med alle lørdagsaviser med ditto bilag i håp om at den dårlige følelsen forsvant med litt kvalifisert alenetid. Men hele dagen gikk gitt ... Hvor ble den egentlig av? Det er jaggu grenser for hvor lenge det er OK å drikke kaffe, lese aviser og ha goooood tiiiiid....  Etter noen helt nødvendige, praktiske gjøremål havnet jeg i sofaen for lørdagskos og TV titting. Da jeg duppet av for tredje gang skjønte jeg at løpet var kjørt og krøp til sengs.

Sånn gikk det. Og jeg burde vel egentlig øve meg litt på at det er greit det og. Ikke alle dager kan være like produktive og kvalitetsbevisste. Av Facebook karakter liksom ... Det kommer vel nye dager etter disse. Som rein og ubrukt står!

Valgets kvaler

I dag tidlig var det ikke helt lett å lande en avgjørelse på hva lørdagen skulle brukes til. Det fristet veldig med en yogatime, men ute skinte sola og høstendagen VAR virkelig på sitt aller fineste. Kan man gå inn og trene da?! I tillegg ser det ut til å bli med denne ene dagen - i morgen er det meldt regn nemlig. Men så var det denne nye fasinasjonen for yoga da .... til slutt bestemte jeg meg for å bruke sykkelen som framkomstmiddel. Så kunne jeg i tillegg kjøpe med meg en plante og sykle innom kirkegården siden det er merkedag i familien. Det ble plutselig gjort tre ting på engang det - VELDIG fornøyd med den beslutningen for å si det forsiktig:-)

 

Men jeg fikk erfare at det er ikke lett å vurdere hva som er flatmark med det blotte øye! Jevn stigning i flere kilometer gitt - og jeg hadde lite luft i dekkene. alle som har prøvd det vet hvor trått det da blir å sykle. Jeg fikk meg ei real treningsøkt for å si det mildt. Sånn kan det også gå. Jeg er igrunnen ingen treningsfantast på sykkel. På kirkegården hadde de stengt av vannet - så innholdet i vannflaska mi gikk til å vanne plantene. Kjekt å ha:-) Jeg burde kanskje skjønt det nå når vi er i oktober - men må ærlig innrømme at det enda er nytt og fremmed å ha ett gravsted å ta vare på. Livets gang sies det - og joda, jeg er definitivt blitt ett klokere menneske. Men skulle gjerne vært like dum som før ...

 



Det er ikke farlig ...

... å være litt sulten! Men inni meg så har jeg en slik orm som konstant forteller meg det motsatte. Man skulle tro jeg hadde gjennomlevd både svartedauen og de to siste verdenskrigene når man har slike hamstringstendenser - men det har jeg altså ikke. Ikke som jeg vet om i allefall. Og jeg er ikke spesielt overtroisk eller åndelig av meg heller.. Så hvorfor jeg har en slik iboende skrekk for å spise for lite er litt av ett mysterium. Men slik er det altså. Jeg velger alltid å safe med bittelitt ekstra slik at jeg er sikker på at det holder fram til neste måltid. Muligens er jeg FOR systematisk slik at skrekken egentlig ligger i å måtte ta en matbit før neste klokkeslett? Det er ikke alltid en fordel å ha revisorblod i årene.. kremt ..

Men jeg jobber med saken og øver jevnt og trutt. Og trening går som en drøm om dagen. Jeg innrømmer gjerne at jeg skulle hatt en times økt av variert art hver dag om det var praktisk mulig. Nå er jeg nok ikke helt der enda, men fire økter i uka er ikke verst det heller. Tenker jeg. Det kunne vært verre?

Alt i alt så er jeg egentlig litt lei av mitt eget fokus på kropp og vekt. Men så lenge tallenes klare tale viser både overvekt og tendenser til fedme kan jeg ikke ignorere det heller. Mange ganger undrer jeg meg over hvordan jeg hadde sett ut om jeg ikke var så glad i å bevege meg? Det er jo mange som ikke er det?

Men nå er det høstferie, to hele dager pluss helg må vite:-) Det er alltid godt med ett pustehull i hverdagen. Og yr.no lover helgul sol! Jeg digger høst, elsker kveldsmørket, trær som står i brann og krystallklar luft. Jeg digger jul også, så hele perioden fra sommer fram til 1. januar er en eneste fest for min del. Så kommer bakrusen - men det er leeeeenge til 01.01.13.


Så var vi i uke 40

.. og uka som gikk ble slapp på alle mulige måter. Gode forklaringer og kvalifiserte unnskyldninger finnes det nok av - jeg gidder ikke engang nevne dem. Men mer ugreit er det å kjenne på følelsen av hvor fristende det blir å bare gi slipp når man allerde har sklidd ut litt. Det er nå det gjelder å hente fram den standhaftige tinnsoldaten! Og EGENTLIG innerst inne så savner jeg veldig den gode følelsen av å være passe lett og mett. Og kommende uke er en milepæl på flere måter. Min eldste arving pakker sekken og begir seg ut i voksenverden helt alene. Jeg er verken sentimental eller deprimert i sakens anlendning, jeg har ett helt praktisk forhold til at barna vokser opp, og huset er fremdeles barnerikt - men hvor ble de nitten årene av? I hodet har man krystallklare bilder av enkeltepisoder som man husker godt, men hva med alle de andre dagene .. Det hadde kanskje blitt fullt oppi hodet om vi gikk rundt og husket dem alle  ..