Forventning og forsett

Det er veldig mange år siden jeg sluttet med å ha rigide nyttårsforsetter. Jeg behøver heldigvis ikke å stumpe røyken, slanking prøver jeg å unngå som tema i så måte og alle øvrige "forbedringer" i liv og levned synes jeg det er bedre å gripe fatt i sånn litt etter litt. Men noen refleksjoner er det naturlig å gjøre når bladet så definitivt vendes til nytt år.

Vi skal ikke ha en tilsvarende jul igjen, det er klart. Kjempesliten før jul, masse jobbing for min bedre halvdel i julen og mange juleselskaper med ditto arbeid for meg. Jeg er mer sliten nå enn for ei uke siden og det er ikke bra. Klart forbedringsområdet! Men neste jul er jo tross alt lenge til. Før den tid har jeg tanker om å ha fokus på det som GIR energi. Bli flinkere til å si nei til og sette grenser for de og det som måtte stjele tid, energi og positivitet. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort. Det tar seg så pent ut på papiret og alle ukeblader er full av refleksjoner rundt tema. Men det må øves på. Sånn rent konkret så har jeg planer om å gå mer på kafe, oftere på kino, lese flere bøker og gå oftere på konsert. Endel av dette tenkte jeg også skulle inkudere min bedre halvdel men minus barn. Etter tjue år som småbarnsforeldre kjenner jeg behovet for litt mer armslag trenge seg på. Kanskje ikke for tidlig? Jeg har spist min andel taco for å si det sånn ..

Så gjenstår det å se hva det nye året bringer. Først og fremst er jeg glad det starter på en onsdag slik at første arbeidsuke ikke blir så lang. Det er de nære ting som teller:-)

Forventningenes egenverdi

I siste utgave av ukebladet Kamille leste jeg Henriette Steenstrups spalte om jul og forventning. Den traff meg midt i magen. For er det ikke akkurat det jula dreier seg om - nemlig forventninger, tradisjon, alt man ikke rekker og ting som ikke er akkurat som før fordi verden nettopp ikke er akkurat som før. Alt vi tenker og alt vi tror som skal skinne og bli så bra - for så å finne ut at OK er bra nok. I år også.

Selv puster jeg alltid lettet ut når julaften er over. Når gavene ligger i dunger omkring i stua og innpankningspapiert ligger mer eller mindre samlet i en svartsekk borti en krok. Det er helt umulig å innfri alles forventninger en slik dag, men jeg kjenner på presset - det er klart. I år gikk det sånn høvelig greit. Jeg stressa som en gal - men det går jo bare utover meg selv. Så rakk jeg i allefall ikke å tenke så mye på de to som skulle vært der men som har gått bort. Livets gang heter det. Slekter følger slekters gang og tider skal henruuuuullle ... En i selskapet slet med å holde seg våken (høy alder), en annen jabbet på høygir (litt utilpass), alkohol var ett ikketema siden en har problemer dertil (den utilpassede). Men vi andre var pene og rene og glitret fra topp til tå.  Konverserte hyggelig og harmoniske på alle vis.

Den siste bilen hadde ikke fått fart på tenninga engang før jeg hadde bytta ut finstasen med kosebuksa og barfotan kom på bordet. En lille en i glasset og freden senket seg. Phuuuu... NÅ kan julen komme! Så er vi kanskje ikke perfekt i all vår ufullkommenhet. Men jeg sier som Henriette; helt OK begynner å bli perfekt.  Og nå samler jeg mot til 2. juledagsmiddag. Ungene har spurt etter tur om det er BARE de som kommer .. Jeg spør om de ikke synes det å lage middag til 12 er nok? Jammen kommer ikke de og de da? Eller de?

Og det jeg vet er at neste år kommer jeg til å planlegge like mye og rekke like lite. Og glede meg over forventningene mens jeg puster lettet ut nærmere midnatt den 24. Og bra er det.

Pust med magen!

Phu.. Det blir litt sånn hvert eneste år. Uansett hvor godt en planlegger og hvor tidlig man lager lister, fordeler oppgaver og handler julegaver i sommerferien - så kommer panikken sigende når det nærmer seg. I en ørliten (velfortjent) kunstpause forran TV'n i går kom tipset om å telle til fire. Puste inn på fire, holde pusten på fire, puste ut på fire og holde på fire. Jeg har prøvd, men får det ikke helt til. For mens jeg puster og teller så flyr tankene rundt sølvtøy, pepperkaker, rundstykker. røkelaks, og det siste julekortet jeg MÅ få skrevet til en onkel jeg hadde glemt. Det må være en svakhet i guds skaperverk at man ikke kan koble ut tankene av og til .. eller lukke ørene. Det er fullt mulig å lukke øyne slik at man slipper å se, men å tenke og høre det MÅ man faktisk hele tiden - bortsett fra når man sover. Og når man er stressa så sover man dårlig .... Ingen god kombinasjon det der.

Men nå har rødvinsglasset kommet på bordet, beina likeså og på TV'n ruller Love Actually som alltid setter meg i en spesiell stemning som har ingenting med jul å gjøre. Jeg så den nemlig på kino for første gang da jeg var sprekkferdig gravid med min datter - som ble født noen timer senere. Hvilken lykke! Å dele jul med en datter er noe jeg er svært takknemlig for å oppleve. Med alle disse mennene rundt meg er det herlig å ha noen "på lag" når det kommer til disse myke verdiene og muligens ubetydellige detaljene - men likevel så viktige for oss. Og det er mye som skal læres. Hvordan få krøll på båndet, balansen i julegaveutveksling, at man bør vaske hus før man pynter hus ..Alle disse dametingene. Er det så lurt tro?

Men altså - telle pust fikset jeg ikke. Så i morgen blir det yoga. Og jeg vurderer seriøst å gjenoppta tradisjonen med nyttårsforsett. Istedet for beina på bordet burde jeg ha beina i lotus - eller halvlotus. Her er jeg usikker på ambisjonsnivået og hva som realistisk lar seg oppnå. Men yoga har blitt min nye favoritt - og en halvlotus burde være innen rekkevidde før sommeren. Yes I can!

ørlite komisk

Vet ikke helt om jeg skal le eller gråt når jeg ser på mine opplistede ambisjoner i venstre kolonne. Blæææ.... sier jeg bare. Nå har julekrampa satt inn for alvor og vi koser oss i hjel på alle mulige vis. I kalenderen - og jeg snakker ikke om adventskalenderen nei - så er det program hver kveld fra i går tilogmed neste søndag. Phu .. Jeg kan fort blir sliten og stressa bare av å TENKE på at det ikke er noe pusterom i mellom, så nå øver jeg hardt og intenst på ikke å tenke men ta en kamp av gangen som håndballjentene så kjekt insisterer på. Alle happeninger er hyggelige og trivelige men det blir bare så altfor mye ... Det verste er at det meste er alldeles selvforskyld! Men i mai syntes jeg det var en glimrende idé å kjøpe billetter til juleforestilling i Operaen. En Oslotur med førjulsstemning er jo trivelig: Hadde det bare ikke kommet samtidig som feiring av to jubeldager i omgangskretsen, en korkonsert, en skoleavslutning og tre julebord samt den obligatoriske julekonserten i skolekorpset som vi aldri blir ferdig med siden vi legger oss til unger i ALLE aldre!

Og mens sutringa er på sitt verste så bør en vel egentlig snu det hele rundt og være glad for all kosen og hyggen denne førjulstiden gir. Det hadde vært langt værre om man satt der litt halvmisunnelig og betraktet alle de som hastet frem og tilbake fra det ene til det andre. Jeg skal lure inn ei treningsøkt på mandag og muligens en til neste helg. Søndag kveld den 16. skal jeg legge beina på bordet, klappe meg selv på skuldra og si "vel blåst". For vi kommer i mål i år også - helt sikkert. Og eneste ambisjon er ikke å stresse ..... Ikke dette året nei!