Råd nummer fire - litt i forkant muligens

Jeg har bevisst ventet med å reflektere over det fjerde rådet fra artikkelen jeg leste. Det handler om målsetting og det er jo ofte noe man forbinder med overgangen til nytt år. Nå er det muligens litt ufint å snakke om nyttårsforsetter allerede fjerde juledag - det er enda mange timer igjen av det glade fråtseri - men for meg er det nyttig å drodle litt rundt det, tenke mye og forberede meg godt. Striskjorta og havrelefsa kommer fort nok. Råd nummer fire går slik: Sett opp realistiske mål for vektreduksjon og trening. Forstå forskjellen mellom prosessmål og resultatmål.

Sistnevnte er kanskje det som er vanskeligst. Jeg får alltid assosiasjoner til skihoppere når jeg tenker på prosessmål og resultatmål. Jeg er ikke det dugg interessert i skihopp, men noe for man jo med seg. Og at de prater om arbeidsoppgaver og spenst og sittestillinger har jeg erfart. De snakker ikke om hvor langt de skal hoppe .. Overført til mitt tema så må jo prossessmål vær det samme som konkrete mål for HVA man skal gjøre, mens resultatmål handler om hvor mange kilo nedgang innenfor hvilket tidsrom. Ganske enkelt i teorien - ikke fullt så enkelt i praksis. Men slik er det vel med det meste her i verden.

Min bearbeidelse av prosessmål har foregått i årevis føler jeg. Når jeg kaster ett blikk over skulderen så ser jeg at mye er oppnådd. Jeg har fått ett mye bedre forhold til mat, er mye mer strukturert i måltidsrutiner og strekker hverdagene lengre mens helgene blir kortere. Men mest arbeid og energi har jeg nok lagt i det som foregår inni hodet. Rett og slett å degradere viktigheten av mat. Gode måltider er selvfølgelig en viktig del av høytid og fest men det blir ikke dobbelt så godt av å spise dobbelt så mye. Tvert om. Et godt måltid smaker heller ikke noe videre om man ikke er sulten i forveien. Eller enda verre stappfull av sjokolade.

Som hjelp i prossessen så har jeg laget meg noen regler. Jeg holder jevnt på måltidsrytme alle ukens sju dager. Jeg spiser aldri søtt før etter middag. Jeg forsyner meg aldri to ganger. Jeg har absolutt aldri godsaker liggende i skuffer og skap. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var så karakterfast at matskapene kunne fylles opp og jeg likevel avsto. Men jeg gidder ikke utsette meg for unødig fristelser. Det er så nok av dem likevel. Sakte men sikkert har det lyktes meg å endre mange uvaner. Det tar tid! Jeg overspiser aldri lengre men dyrker den gode følelsen av å være passe mett. Light brus drikkes i ørsmå mengder mens jeg tidligere kunne styrtdrikke to liter på en kveld.

Jo - jeg har kommet langt. Men har uansett disse ekstra kiloene som er til besvær. Mange oppfatter meg ikke som overvektig siden jeg bærer kiloene så "godt". De ligger pent og jevnt fordelt over hele kroppen og jeg har verken mage eller dobbelthake. Men de er der. Og 87 kilo på 165 cm er for mye samme hvordan man snur og vender på det. Det er tungt å drasse på, lite anvedelig for garderoben og står i veien for den jeg føler jeg egentlig er.

Jeg skal gruble litt til - så kommer konkrete mål.

Lite visste jeg ..

Da jeg fikk en datter for nesten åtte år siden var min mor fra seg av glede . "Nå har du også fått noen som vil ta seg av deg" var hennes umiddelbare kommentar. Det skulle gå noen år før jeg forsto meningen med uttalelsen. Selv greide jeg ikke å føle annet enn lettelse. I en særdeles mannsdominert familie av brødre, sønner, nevøer, onkler og enkemenn og unkarer var presset enormt for at det denne gangen endelig måtte "lykkes". For å skyve forventnigen litt på avstand var jeg helt panisk på ultralydundersøkelsen i 18. uke og varslet alle om at jeg IKKE ville vite om barnet var en gutt eller ei jente. Av forskjellige årsake var jeg tre runder på ultralyd og insisterte hver gang på at jeg ville leve i lykkelig uvitenhet. Selve fødselen var så kjapp og hektisk at når barnet lå på magen min så kom verken jeg eller den nybakte far på å spørre engang - og jordmor antok at vi visste. Da vi endelig summet oss og fikk bekreftet at prinsessen var kommet så var min umiddelbare følelse lettelse. Jeg slapp å kringkaste for det ganske land at det DESVERRE ikke lyktes denne gangen heller. Gleden var enorm på alle kanter og det skal jo innrømmes at jeg koste meg bare verre jeg også med å styre barnevogna inn på den rosa avdelingen i klesbutikken framfor den blå.

Noen år mer erfaren skjønner jeg mer av min ellers så jordnære mors baktanker. For hun var iallefall ikke opptatt av rosa blonder eller kreative håroppsatser. Men da hun gikk bort i fjor høst tok det meg ikke lang tid å forstå hvem som skulle ta ansvar. Den mannlige delen av familien tok beina fatt og løpt det raskeste de kunne bære og igjen stod jeg og tok stormen. Alle stormene. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvordan jeg har greid å stå oppreist i tiden som har gått og sviket kjennes så stort. For jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Men litt etter litt så venner man seg til tanken og etterhvert kommer erkjennelsen om at det er slik det er. På mange måte har det vært en dobbel sorg men jeg kan umulig forandre voksne mennesker. Det må de jo ville selv?

Derfor har det vært dobbelt hyggelig at årets julefering har vært så overveldene trivelig. Jeg er ett skikkelig julemenneske som starter tidlig på høsten med planlegging av julegaveinnkjøp, avdentskalender, pepperkakebaking og alt det som jeg etterhvert har funnet ut er med på å berike MIN jul. Min mann og mine to sønner derimot tar en kjapp shoppingrunde en av de siste dagene før gudskjelovkvelden og puster lettet ut ved hjemkomst over at nå er de endelig ferdig med stresset .. Innpakking ser de helst blir gjort i butikken og en sort sprittusj fungerer utmerket som merkelapp. Og bånd?? Hva skal man med det??? Jeg er veldig glad i både mann og sønner men herlighet hvor artig det har vært å ha min datter på andre siden av bordet i adventstiden. Endelig noen som koser seg like mye som meg! Hun traller og synger julesanger mens hun pakker inn med liv og lyst, gjerne en hel taperull pr. pakke. Alle pakker er dekorert med egne tegninger og håndskrevne merkelapper av ei som knapt kan skrive. Sjarmerende:-) Vi var 13 mennesker i selskap på julekvelden og absolutt alle fikk en personlig gave som hun hadde laget, pakket inn og ordent helt selv. Rommet sitt har hun ryddet og vasket og pyntet med hjerter og nisser av alle slag. Og årets juletre er helt hennes eget etter at morfar har satt det på fot og montert lys. Jeg ser alle kommende juler strålende i møte.

Ville det blitt jul uten oss damer montro?

Snart braker det løs

Da er vi inne i den siste krampetrekning og jeg antar det er flere enn meg som har dagen fylt med oppgaver for å legge siste hånd på "verket". Litt vasking må til, treet skal overføres fra garasjen til stua, de siste gavene hentes fram for pakking og merking. Og har man fått med seg alle? Jeg har kjøpt og gjemt julegaver så lenge nå at jeg fort kan komme til å glemme en eller tre småting. Jeg elsker julegaver og storkoser meg både med planlegging, innkjøp, pakking og merking. Alle gaver er gjennomtenkt til akkurat den ene mottakeren og jeg synes virkelig det er enda artigere å gi enn å få. Traff jeg? Ble det som forventet? Ble mottakeren overrasket? Jeg ble litt trist da jeg leste i avisa nylig at noen familier hadde gått bort fra gaver og heller kjøpte seg selv det man ønsket seg og fikk refundert pengene fra "giveren". Da er vitsen borte etter min mening. Men selvsagt kan også jeg kjenne på at forventningspresset blir i overkant stort. Ikke minst fra den yngre generasjonen som er vant til å ha og enda mer vant til å få. Hvordan skal man overgå deres forventninger? Kanskje ved å nettopp ikke forsøke på det. En vanskelig balansegang det der.

Så nå sitter jeg her med kaffekoppen min i den siste dage i advent og er litt vemodig over at den beste tiden faktisk er over. Jeg liker forberedelsene bedre enn selve jula - da blir det fort så for mye av alt. Og vips så er det januar. Jeg liker ALLE årstider men ikke januar. Det er en måned man bare kommer seg gjennom på ett vis. Men nå skal jeg ikke tenke på det. Bare kose meg med kaffen min, høre på julemusikk på radioen og lage liste over mat vi trenger på butikken. Glede meg til pappa kommer og hjelper oss med juletreet. Tenke litt på mamma som ikke her her lengre, men likevel være glad for at vi har så mange å dele dagene med.

Sorgen og gleden vandrer i hope.

Vi nærmer oss..

Innspurten er her definitivt og jeg sitter på en tidlig adventsøndagsmorgen og oppsummerer for meg selv hvordan dette har gått og hva som gjenstår. Den lille bunken med teater- og konsertbilletter jeg hadde liggende er nå tom. Selv synes jeg det ble akkurat passe med sang, musikk, dans og teater - det kan jo faktisk bli for mye av det gode også. Men for min del er førjulstiden helt synonymt med gode kulturelle opplevelser av alle slag. All time high denne adventstiden var operaens Nøtteknekker, men øvrige institusjoner har gjort jobben de også. Og 60 sjarmerende 2. klassinger som synger julesanger av full hals med nisselua på snei er jo ubetalelig.

Stress, kjas og mas har jeg enn så lenge greid å holde på en armlengds avstand. Min bedre halvdel berømmet meg i går for god og langsiktig planlegging, men det har ikke alltid vært slik. Jeg har definitivt hatt min dose med krampaktig forvirring og total feilberegning av at ting tar tid. Så er man helt utkjaset når jula kommer og man skal stille som vertinne for slekt og venner med stramt ansikt og høye skuldre... Ikke trivelig.

Innerst inne synes jeg det er vemodig at innspurten går mot slutten for jeg er egentlig mest glad i veien fram. Jeg rett og slett elsker adventidstiden med alle forberedelser og de stjålne stundene med kos og gode opplevelser. Når selve høytiden kommer blir det så lett for mye av alt - ikke minst det gode. Balansen mellom arbeid og hygge blir borte og man koser seg ihjel. Det er dette med å gjøre seg fortjent til belønningene. I år har jeg "ryddet" litt i tradisjonene i ett forsøk på å unngå fem dager i trekk med hvit penbluse og stillestående familieselskaper. Misforstå meg rett; å ha mange å dele jula med er absolutt ett luksusproblem. Men det er godt å lande nedpå innimellom høytidelighetene og kanskje til og med lure seg til en skitur.

Men i kveld er det håndballfinale og for første gang på 10 år kan jeg sitte klistret forran TV'n og glede meg over flinke håndballjenter. Tidligere år har jeg sett alle innledende kamer også har jeg misset selve finalen pga kollisjon med annet tradisjonsrik arrangement. Men Brasil lever i annen tidssone enn kalde Norge - hurra! I år får jeg med meg begge deler:-)

Strategisk lurt:-)

Jeg har fått en uventet bonus av mitt strikkeprosjekt denne høsten. En pasjon for å strikke votter men avresjon mot å strikke tommeltotter har ført til sju part varme håndplagg i ymse friske farger med fjorten hull der tommeltottene skal befinne seg seg ... Flotte julegaver som er hyggelig å gi bort og forhåpentligvis fint å få. Men det beste med hele prosjektet er at jeg i desember måned kan hygge meg med strikking i sofaen og det med verdens beste samvittighet. Julegavene MÅ jo bli ferdige! For tommelottene er ikke så verst likevel nemlig når jeg først kommer i gang.

Jeg er nemlig helt antistress i desember. Egentlig hele året ellers også, men spesielt i desember. Jeg skyver fra med begge armene og holder igjen på kjas og mas så godt jeg bare greier. På samme måte forsøker jeg å ikke kose meg ihjel slik at kosen tar overhånd og kvalmen overtar.. Balansegang er stikkordet. Lett å planlegge, ikke alltid like enkelt å etterleve. Men øvelse gjør mester-:)

Råd nummer tre

Råd nummer tre fra artikkelen jeg leste i Stavanger Aftenblad går rett og slett ut på å rose seg selv når man gjør noe bra. Dette motvirker negative tankemønstre som jeg kjenner meg så altfor vel igjen i. "Dette nytter ikke" eller " det går ikke likvel" og alt i den duren som gjør at en rettferdiggjør egne mistak og forkaster alle gode intensjoner eller erstatter dem med nye. NESTE mandag er jo en utmerket dag for oppstart. Da er ALT så mye bedre. Eller etter sommeren, i januar og jeg vet ikke hva. Jeg har vært i alle de modusene der ...

Men jeg har tatt dette på alvor siden jeg leste innlegget, og flere ganger for dagen har jeg klappet meg selv på skulderen ved gode opplevelser. "Dette var bra, du er jo riktig flink!" Med en positiv og oppmuntrende indre stemmer har jeg rost meg selv i garderoben etter ei heftig treningsøkt, eller ved dagens slutt når jeg har holdt meg til menyen som var planlagt. Det kjennes godt. Alle liker vi vel å bli sett? Selv om det er av oss selv?  

Magisk!

Årets høydepunkt er bak meg - desverre kan jeg kanskje si, siden jeg har gledet meg siden April. Men den gode følelsen og minnene vil sitte i leeeenge. Jeg sikter til familieforestillingen Nøtteknekkeren i Den Norske Opera som jeg og min datter så i helgen. Langt å reise og dyrt ble det og, men verdt hver en krone og time. Jeg vet det er delte meninger om disponeringer og pengebruk. Men det fantastiske huset med spektakulær arkitektur står der, og en forblåst søndag i desember så kakler det på alle språk der oppe på taket. Jeg er så stolt! Og hvilken andakt og glede det er å få lov å se disse kompetente menneskene, sjarmerende og flinke unger og uforglemmelig musikk. Synd Norge er så langstrakt - for jeg vil ha mer!

Sukk - det var dette jeg fikk for denne gangen.

Råd nummer to

Råd nummer to dreier seg om mat. "Spis sittende, sakte og oppmerskomt" Jeg har grublet litt på dette og de to førstnevnte kan jeg nok få tommel opp på, men oppmerksom? Tja ... Jeg blar gjerne i avisa, surfer litt på nettet, glor på TV eller eller ... Middagen inntar vi alle fem rundt samme bord heldigvis. Omtrent hver dag heldigvis. Men er man oppmerksom da? Skravla går jo ganske jevnt egentlig.

Men jeg skjønner godt poenget. Det tar 20 minutter fra du spiser og til metthetsfølelsen kommer. Den fella har jeg gått i alt for mange ganger men har begynt å lære meg å holde igjen. Så kanskje jeg er oppmerksom likevel? Jeg har i allefall øvd meg lenge på og terpet mye med meg selv hvor utrolig godt det er å være passe mett. Heller litt for lite enn litt for mye. Man får jo mat senere liksom. Jeg har holdt endeløse taler inni meg om at det ER ikke siste julebordet jeg er på, jeg får mat HVER dag. Jeg behøver ikke spise som om det var min siste sjanse. Kanskje jeg sultet i ett tidligere liv? Hvorfor er tankene så rare?

Det sitter mellom ørene

Jeg liker å lese lokalavisa når jeg er andre steder. På en svipptur utenbys kom jeg over denne artikkelen i Stavanger Aftenblad. Førstesideoppslag som omhandler mat, vekt og helse har en sterk tiltrekningskraft og normalt prøver jeg å stå i mot - fullt klar over at man innerst inne er ute etter The big quick fix. Den ene lille sannheten som gjør at man blir slank uten det minste anstrengelser. Not gonna happen - to bad.

Men dette var nyttig og interessant lesing siden det underbygger det jeg har ment i mange år - mat, vekt og fedme sitter mellom ørene. En kan diskutere lavkarbo, trening, dietter og gener så mye en vil - tror jeg. Til sjuende og sist så handler det om hva mat betyr for deg mentalt. Artikkelen kommer med sju klare råd som jeg tenkte å reflektere over. Det første virker dog banalt enkelt:

Råd 1:     Vær bevisst fordeler og gleder ved vektnedgang

Jeg kan jo knapt se noen ulemper i allefall. Bortsett fra at man i min alder kanskje polstrer bort noen rynker og kamuflerer hengepupper ...Men bortsett fra det så står fordelene i kø etter min mening

• En mer bevegelig kropp
• Mindre fare for vondt i knærne (som er i emninga allerede)
• Mer komfortabel med eget utseende
• Kan kjøpe klær etter smak, ikke kamuflasjeklær
• Kan kjøpe mer varige kostbare klær i en størrelse jeg forventer å ha framover
• Klesskapet kan bestå av klær i én størrelse, ikke skalalen fra pluss 20kg og nedover
• Kan glede meg til å gå på julebord siden jeg føler meg fin

Kommer ikke på mer i farten, men lista kunne vært tredobbel så lang er jeg sikker på. Jeg tror knapt jeg kan bli mer bevisst på fordelene enn jeg er i dag. Faktum er at jeg koser meg altfor mye med tanken på hvor deilig det skal bli NÅR jeg blir slank. Jeg kan da ikke fortsette å skyve "livet" forran meg på denne måten?

Blir det jul likevel?

I min oppvekst så ble hele huset systematisk rundvasket til jul. Min mor endevendte hele boligen og både tak, vegger, inni skap og alle kroker fikk gjennomgå med grønnsåpevann. Lampeskjermer ble lagt i bløt i ei bøtte, møbletrekk fikk en runde i vaskemaskinen og gulvtepper lå ute i snøen og ble banket etterhvert. Jeg kunne ikke fordra disse dagene da jeg kom hjem fra skolen og huset ikke var til å kjenne igjen med alle møblene dansende rund på gulvet.

Selv så gjør jeg ingenting av dette her. Huset mitt er dobbelt så stort og jeg er ute i fulltidsjobb. Hvordan skulle jeg rekke alt det? Jeg hadde vel egentlig ambisjoner om at novemeber skulle benyttes til noe skuring og vasking, men så gikk nå den måneden også. Nå har jeg feiret jul i eget hus i over tjue år, men enda henger følelsen av barndommen igjen. Blir det jul uten grønnsåpehus? Jeg jobber med å motarbeide følelsen av å mislykkes samtidig som jeg forsøker å finne ut hvilken standard jeg bør eller kan legge meg på. Hva er overkommelig? Eller nødvendig?

For mennesker er viktigst. Og én regel er ufravikelig; å stresse før jul er forbudt! Den leveregelen har jeg faktisk greid å etterleve i de siste årene. I år er jeg til alt overmål bedt bort på selveste julaften. Tenkt at jeg kan starte dagen med en løpetur for å skjerpe appetitten, se Tre nøtter til Askepott sammen med min datter for deretter i ro og mak pynte meg og gå bort til dekket bord.

Jeg har verdens beste svigerinne. Hurra!

Me like!

All tankevirksomheten rundt hvorvidt jeg skulle gå igang med PT eller ikke satte meg på en idé som umiddelbart var latterlig lett å gjennomføre. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før egentlig? Jeg har ikke helt landet diskusjonen med meg selv om disse PT greiene enda - men én ting er klinkende klart; om jeg skal svinse rundt på ett treningssenter med en PT på slep (eller var det omvendt?) så skal det altså ikke skje i prime time på ettermiddagen med horder av tilskuere (som sannsynligvis ikke bryr seg). Det skal i såfall foregå i nattens mulm og mørke på morgenkvisten når 95% av befolkningen enda ikke har gnidd søvnen ut av øynene.

Det var da jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke i første omgang planla ei ukentlig morgentrening før arbeidstid? Og hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Men svaret på det er vel at hverdagslivet etterhvert begynner å bli litt mer overkommelig. Større unger og mindre logistikk er ett enkelt regnestykke. Som sagt så gjort. Litt spent var jeg. Innvendinger når tanken flyktig har slått meg tidligere har vært at det er ett stress og styr å pakke alt som skal til. Gud bedre om du har glemt rent undertøy når du står der etter dusjen. Eller har med deg ei bukse som krever belte og beltet ligger igjen hjemme. Men jeg har bestemt meg for at sånt no blir en vane, og i en fei har jeg samlet toalettsaker som skal ligge fast i sekken.

Jeg husket ALT bortsett fra joggeskoene faktisk. Og greide å la være å bli irritert på meg selv da jeg fikk en ekstra strafferunde hjem for å hente de. Joggesko MÅ man jo ha. Og premien etterpå var ren lykke! Det var så deilig! Lite folk, rolig stemning og fri tilgang til alle tenkelige apparater. Så fikk jeg sett litt frokostTV mens jeg løp på mølla og sneik meg til noen minutter i badstua til slutt. Fantastisk! Så jeg lurer jo likevel bittelitt på hvorfor jeg ikke har gjort dette før ...

Men nå blir det i allefall en fast ukentlig avtale med meg selv som er plottet inn på min splitter nye iPhone. Me like!

The confession

Krim som sjanger er ikke my cup of tea. Leseopplevelsen er som å være med på en karusell. Spenninga driver deg fortere og forterer gjennom sidene og historien men så blir du kastet av når løsninga kommer tilslutt. Og da sitter jeg alltid igjen med en tomhetsfølelse - hva nå? Jeg vet endelig "hvem som gjorde det" men sitter sjelden igjen med en go' følelse av en god historiefortelling i kroppen. Men når alt det er sagt så liker jeg John Grisham og hans krimbøker. De har alle sitt utspring fra rettssystemet og mannen vet hva han holder på med siden han er advokat. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for jus og retterganger. Og her blir det krim som er mer basert på jus, psykologi, politikk og mennesker og langt mindre bestialske drap og bloddryppende vold. Den biten er som regel tilbakelagt når historiene starter.

Denne boka handlet om en uskyldig mann som feilaktig er dømt til døden og de siste dagene før dato for henrettelsen. Den virkelige morderen kommer på banen i tolvte time og alt eksploderer politisk og juridisk og prestisjemessig for alle involverte. Grisham har omtalt temaet i ei tidligere bok - "en uskyldig mann" basert på en sann historie - så dette er åpenbart noe som opptar ham.  Og bra er det for man sitter sannelig igjen med en klam og ekkel følelse etter enn sånn fortelling. Det er ikke opp til menneskene å ta liv. Punktum.

Jeg leste boka på engelsk og det gleder mitt hjerte at det gikk veldig lett. Nå har jeg fått lastet ned ordbok på min Iphone og fikk en ny hverdag når det gjelder raskt å kunne slå opp ord jeg ikke forstår. Målet er å utvide ordforrådet litt etter litt. Iphonen kan jeg jo til og med ha med på nattbordet. Jeg feiga desverre ut på neste bokprosjekt og kjøpte norsk, men det kommer tider etter disse.

Skal - skal ikke ..

Treningssenteret har lagt ut et førjulstilbud om gavekort på tre timer med personlig trener til rabattert pris. I ettertid ser jeg at rabatten ikke akkurat slo i bakken, men markedsføringen virket den; jeg ble faktisk satt på en idé som har vært utenkelig tidligere. Men nå lider jeg valgets kvaler. For å kjøpe disse tre timene til meg selv kan jeg alltids gjøre, men det er jo meningsløst om jeg da ikke er villig til å fylle på med mer om dette fungerer. Og da snakker vi seriøse penger og ikke bare ett lite gavekort som jeg alltids kan rettferdiggjøre med fordijegfortjenerdet. Så jeg vet ikke hva jeg vil ....

   En bekjent av meg gjorde nettopp dette i fjor. Hun gikk ned 20 kilo og ble som ei helt ny dame. Men forutsetningene var litt annerledes. Hun gikk fra null i trening til full gass. Jeg mosjonerer mye - men jeg trener ikke. Jeg sakker på farten straks jeg får antydning til "blodsmak", og mine turer i skog og mark bærer vel mer preg av meditativ rekreasjon enn av trening.  Jeg liker min mosjonering og har ingen planer om å slutte med det, men har lenge hatt lyst til  å bli flinkere til å trene. En skitur på 3-4 timer har man ikke alltid tid til, men en 45 min løpetur er det vanskelig å forsvare at man ikke rekker. Samtidig er jeg usikker på om dette er noe jeg vil like. Kropp og overvekt er liksom privat. Orker jeg at en stram og veltrent "snørrunge" skal gi meg råd og dåd og stå på nakken på meg i 50 minutter? En av de tingene jeg virkelig liker med treningsstudio er nettopp dette at jeg er alene der - slipper å være sosial. Det har jeg så evig nok av i alle andre døgnets timer. Men så nærmer jeg meg 90 kilo. Det kan på ingen kreativ måte bortforklares eller rettferdiggjøres - det ER for mye, og jeg vil aldri slå meg ro med det. Det er med meg hele tiden og setter preg på alt jeg gjør. Skal da noe være uprøvd?

For hvorfor har jeg ikke greid å kvitte meg med vekt i høst? Det skønner jeg ikke selv siden alt har ligget til rette egentlig. Og da handler det om alle disse beslutningene som er så vanskelig å ta - man utsetter til i morgen den man ikke har så lyst til å gjøre nettopp i dag. Jeg koser meg med denne sjokoladen idag for i morgen ligger jo alt så meget bedre til rette for å avstå fra det jeg ellers har lyst på ..

Jeg tror jeg prøver jeg. Tre timer med en snørrunge må jeg da greie.

De stjålne stunder..

Den uventede "fridagen" førte til adskillig påfyll av det jeg tilsynelatende liker aller best. Nemlig en stille stund hvor huset sover, stearinlyset er tent, radioen pluderer lavt i bakgrunnen og jeg sysler med mine greier helt uforstyrret og uten tidspress. En helt meditativ greie som anses som nødvendig for å balansere ut en ellers travel hverdag. Men i helga ble det faktisk for mye av det gode. Jeg trodde nesten ikke det var mulig!

Men en klok dame med noe flere visdomsår på baken sa til meg en gang at det er de stjålne stunder som er best. Og damer med visdom har som regel rett. For i morges var det i grunnen ganske greit å stå opp tidlig, få opp farten, tenke logistikk, planlegge framover og møte trivelige kolleger som er glad for å se meg. Arbeidsoppgaver står i kø og det er som det skal være. Og kun seks uker til jul ...

En uventet fridag

Jeg velger i allefall å kalle dagen for det selv om den startet med ett ildrødt øye og en rundtur til fastlege, spesialist, apotek og en turnus med øyedråper fire ganger i timen. Hornhinnebetennelse er ikke til å spøke med, men siden jeg har vært gjennom dette tidligere så reagerte jeg straks denne gangen og slapp å lide meg gjennom en dag med lukkede øyne bakoverlent i sofaen. Litt vondt er det. Men ikke verre enn at jeg nyter et stille hus og uventede timer jeg kan tilbringe til hva som helst. Jeg er omtrent aldri hjemme alene og normalt står oppgaver i kø å venter på meg. Ikke så uvanlig for trebarnsmødre kanskje .. men derfor veldig kjærkomment med litt uventet fri. Så overser jeg at betennelsen vil straffe meg i lang tid. Når jeg er symptomfri får jeg nemlig likevel ikke bruke kontaktlinsene mine på mange uker. Buhu .. jeg orker ikke å tenke på det engang. Jeg kan ikke fordra briller! Enten så er de skitne, de gnager på nesen, klør bak ørene, de dugger når du går ut, faller av når du svetter på trening ... Ja, ja - i en global sammenheng er vel dette et mindre problem.

Men siden jeg slipper å holde øynene lukket så har jeg både lest avisa, sett formiddagsTV og ikke minst strikket votter. Jeg står på for harde livet nå siden strikkevotter er oppført som julegavealternativ på veldig mange av mine mottakere. Så får vi se til slutt hvor mange jeg må stryke pga tidsnød. Det er jo jul og vinter neste år også. Men om jeg fortsetter i denne farten så er jeg riktig godt i gang faktisk. Jeg mangler dog noen tommeltotter og må ta en ørliten dugnad på dem. Det er så kjedelig å strikke så smått! Men votter uten tommeltotter er dog noe ufullstendig.

Men først skal jeg lese litt. "The confession" av John Grisham. Skikkelig luksus å lese i dagslys i oppreist stilling for en som for det meste karrer seg til noen sider hver kveld i skinn av nattbordslampa.

God helg!

Mandags mårra blues..

Hvorfor er mandag så kjip? Som et ordentlig rutinemenneske (les: vanedyr) eskalerer jeg jevnt og sikkert aktivitetsnivået utover uka for så å lande pladask når helga kommer. Mandag kommer da som en mild bakrus etter ei lang og avkoblet helg. Så blir det ikke bedre av at jeg våknet til mens i dag morges med alle festlige sypmptomer som den tilfstanden fører med seg. I tillegg tok jeg sats bokstavlig talt og passerte dørstokkmila for ny trening i studio i går. Det gikk bra det ..bortsett fra at jeg er så støl i rompa i dag at det er en utfordring å gå på folkvis - langt mindre elegant.

 

Treningsformen som tok for seg balanse og kjernemuskulatur anbefales varmt - jeg fikk skikkelig kjørt meg og svetten rant i strie strømmer. En god dusj og badstu i etterkant gjør at opplevelsen nærmest blir for SPA å regne - ett fortjent SPA. Men den flotte opplevelsen som jeg faktisk har tilgjengelig når som helst blir bittelitt ødelagt av at jeg blir lei meg av det jeg ser i speilet. Hvor stor jeg har blitt! Det er så lett å lure seg selv ved å sensurere speilbildet. Fra halsen og opp f.eks. Overarmene mine er som en dopet fribryter fra gamle Øst Europa .. Flombelysning og store veggspeil i en treningssal lyver veldig lite og kaster sannheten brutalt i fanget på en.

Hvorfor får jeg det ikke til? Jeg som var så fast bestemt etter sommeren .. og nå er det november. Hvor ble alle ukene av? Kosefaktoren er for høy i helgene - utvilsomt. Og litt i uka også. Jeg orker liksom ikke å avstå fra denne hverdagskosen. Så står jeg da på stedet hvil og er bittelitt lei meg. Ressurssterk og veltrent dame i sin beste alder - men minst femten kilo overvektig. Det er ikke gøy og kan ikke bortforklares. I morgon i morgon, men ikkje i dag ..... Hvorfor ikke det?

Brudereisen

Denne boka skrevet av den nederlandske forfatteren Marieke van der Pol likte jeg svært godt. Historien handler i korte trekk om tre nederlandske ungjenter som ønsker seg bort fra etterkrigstidens Nederland og utvandrer til New Zealand. Ombord på det samme flyet møter de en mann som etterhvert som historien går binder deres skjebner og framtidige liv sammen.

Historien hopper litt fram og tilbake i tid og vi blir som tiden går også klokere på oppvekst og bakgrunn til disse tre damene. Jeg liker slik fortellerteknikk godt. Når jeg hadde lest ferdig siste side fikk jeg mest lyst til å lese begynnelsen om igjen for nå visste jeg jo så mye mer. I tillegg er jeg alltid nysgjerrig på bøker som har ett litt mer eksotisk bakteppe enn bakgården vi tumler i til daglig. Nå bar ikke boka voldsomt preg av å være fra New Zealand, litt sauehold og en vingård .. men forøvrig kunne nok bakteppet ha vært mange steder. Men den flyreisen som fant sted som ett kappløp skal visstnok være autentisk. Dummere blir man uansett ikke.

På det personlige plan representerer boka ett vemodig punktum. Det er den siste boka mamma og jeg har lest begge to. Nå fikk vi aldri diskutert den slik vi alltid gjorde, men jeg har hennes kommentarer i bakhodet når jeg leser. Og vet at hun har holdt i boka og lest de samme linjene som meg. Nå er året gått og vi har vært igjennom alle årstider, merkedager og høytider. Vemodig men sant. Sårt forblir det alltid. Kjærlighetsorg glemmes når ny forelskelse dukker opp - men man har bare én uerstattelig mamma.

Endelig fredag!

Så ble det jammen meg fredag denne uka og. Men hvor dagene siden mandag har blitt av er ikke lett å gjøre rede for.. Man føler seg godt voksne når man til det kjedsommelige plaprer om hvor fort tiden går. Derfor synes jeg det var en lettelse å lese en epistel om hvorfor tiden oppleves som kortere etterhvert som årene går. Det var i grunnen et nokså enkelt resonnement. For min datter på sju er ett år en sjuende del av hennes liv - for meg er det en førtifemdel. Nå er ikke jeg noe matematikk geni, men jeg skjønner tegninga. Altså; jeg tenker at jeg knapt rekker å snu meg så er vi midt i jula - mens hun kikker på meg som om jeg er fra mars når jeg påpeker at ting hun ønsker seg får hun sette på ønskelista til julenissen.

Men enn så lenge så koser vi oss med freddan og vårt faste "start på helgen" ritualet bading, svømming, badstu og den gode praten med verdens beste venninne. I tre år har vi holdt på med de søte små. Og de har gått fra "svaner" med strak hals, armringer OG badering til delfiner som er mer under enn over vann. Noe av æren får vi tilegne svømmeinstruktørene vi periodevis har benyttet oss av - men jammen har det vært verdt hver ei krone. Og når ungene er på kurs kan vi voksne godgjøre oss i badstua .... Me like!

Så ble ikke akkurat humøret dårligere av at husets yngste tenåring hadde mjuknet etter gårdagens knallharde konfrontasjon. Å si unnskyld er ikke enkelt, men jeg lever godt med tilbud om å lage middag og ett blidt fjes:-) Phu ... gi meg en haug med smårollinger framfor gjenstridige ungdommer. Men så vokser de vel til de også ... Som jeg forsøkte å nevne innledningsvis; Hvor ble tiden av? De var da vitterligen små søte gutter med bollekinn bare for litt siden?

God helg!

Shantaram

Jeg innser at denne boka burde fått mye større plass og oppmerksomhet enn å nærmest bli oversett som sengelektyre i en travel hverdag. Faktisk har jeg greid å bruke nesten ett år på denne mursteinen av en røverhistorie. Den skulle heller ha  vært med i kofferten på en deilig, lat sommerferie hvor man kunne lest i time etter time på stranda eller ved bassengkanten - kun avbrutt av en dukkert og ett glass kald sangria ...

Men nå er det ikke et slikt år jeg har tilbakelagt. Jeg var i full sving med å sette meg inn i histoiren da sjokkbeskjeden om mammas bortgang suste inn i livet mitt. I flere måneder hadde jeg ikke hodet på plass til å lese noe som helst. Og når juleferien kom hadde jeg mer enn nok med å virke som patriark og holde storfamilien sammen. Sakte men sikkert plukket jeg opp boka igjen, men så ble det i grunnen litt vanskelig å holde orden på alle disse menneskene. Ikke hovedpersonen og hans venn Prabaker - de står klart for meg. Og hvilken glitrende oversettelse av Prabakers noe mangelfulle engelsk:-) Riktig fornøyelig. Men det øvrige persongalleriet ble etterhvert litt i meste laget, så også alle voldelige handlinger som kanskje blir enda verre å fordøye parallelt med sorgarbeid.

Men til tross for dette så er jeg igjen fasinert av India som bakteppe for en fargerik historie. En får knust noen fordommer samtidig som det gjennomførte korrupte tankesettet ryster en langt inn i sjelen ..

Ut på tur - aldri sur?



Sånn går no natta..



Jeg har vært på tur. En haug med unger, entusiastiske voksne, klasserom, luftmadrass og sovepose.. trenger jeg nevne mer? Det ER morsomt, det ER givende og VELDIG sosialt og alt det der... Men hvordan får folk til å sove under disse omstendighetene? Er jeg så sær, sart, gammel (stryk det som ikke passer) når jeg ikke får det til?

På en ordinær fredag spiser jeg middag rundt kl. 19, sullet litt rundt i hjemmeantrekket før jeg setter meg godt til rette i sofaen med TV som underholdning, noe rødt i glasset og strikking i full fart. Før klokka 23 er jeg så trøtt at jeg knapt greier å holde meg våken, langt mindre kreke meg opp trappa til 2. etasje hvor senga mi befinner seg. Å lese ett par sider i boka er ikke til å tenke på engang, vi snakker om total blackout i minst sju timer til jeg slår opp øynene rundt klokka sju, lister meg opp og nyter noen timer for meg selv i ett morgenstille hus før resten av familien siger etter og dagen begynner.

Denne fredagen stresset jeg hjem fra jobb, kastet i meg noe som lignet mat, hev to truser, en tannkost + litt til i en bag før jeg hastet rundt i nabolaget for å plukke opp flere deltakere innen vi legger av gårde mot destinasjonen. I bilen går skravla uavbrutt og jeg er PÅ hele tiden. Prater og ler mens jeg konsenterer meg om bilkjøring på kronglete landevei - lasten er dyrebar. Vel framme blir vi servert nygrilla kylling og ris hvor begge deler nok har blitt både grillet og kokt litt vel lenge. Så er det kaffe. Og enda mer kaffe. Vi prater og ler og jeg er PÅ hele tiden. Ytterst sosial og trivelig mens jeg pumper opp luftmadrasser, organiserer unger, rydder kjøkken - drikker kaffe. Prater og ler. Da klokka næmrer seg midnatt er alle unger i sine respektive soveposer og jeg som har frokostvakt påfølgende morgen finner det fornuftig å krype til køys. Luftmadrassen har siden jeg blåste den opp mistet betydelig luft og jeg tenker here we go again ... Been there done that. Jeg finner meg en sofa og konstaterer at om jeg ligger flatt på ryggen ute å bevege meg så vil nok dette gå tålelig bra. Med øyne som tekopper og ett indre turtall på godt over snittet  skal det altså soves. ZZZZzzzzzzzzz   Jeg kikket vel på klokka siste gang i halv to tiden og på streket 0600 våkna mobilen min til liv og fortalte meg at det var på tide å stå opp for morgenvakt og frokost. Say no more .. 

Jeg føler meg som en zombie påfølgende dag. Og forundres sterkt over de rundt meg som har hatt "hundvakta" på natta, sovet ett par timer etterpå og likevel framstår som sprudlende opplagt. Mens ungene er opptatt med sine gjøremål hiver de seg i treningstightsen og løper en tur. 

Hvor datt jeg av lasset? 

Flashback

Det som i utgangspunktet skulle være en kjapp titt i boligvedlegget til gårsdagens avis - nærmest av kjedsomhet - viste seg å bli en runde med nostalgisk tilbakeblikk til svunnen tid. En helsides annonse umulig å overse viste barndomshjemmet til min mann. Mine svigerforeldre solgte huset for noen få år tilbake og gjorde som så mange andre gjør når alder og helse innhenter en; byttet ut snømåking, maling og vedlikehold med en lettstelt leilighet og parkeringsplass i kjelleren. De som kjøpte huset den gangen har åpenbart brukt tiden godt for boligen framstod som nyrenovert fra topp til tå og jeg kan ikke annet enn vurdere den som griselekker. Nå har de nye eierne altså av en eller annen grunn funnet tiden inne til å flytte på seg igjen og min svigerfar er oppskjørtet både over omløpshastighet (kan det være nødvendig å skifte hus like ofte som andre skifter skjorte?), opppussingsgrad (standarden var det god fra før?), og ikke minst pris (grådig!!). Hva min svigermor ville tenkt tør jeg ikke engang tenke på - jeg er glad annonsen kom etter hennes tid.

Vi som har levd én generasjon kortere ble derimot begeistret over lyse farger, lekkert kjøkken og kreative planløsninger - men jeg skjønner såpass at ting nok kan fortone seg anderledes om ett par tiår. Minner setter seg fort i veggene for å si det sånn. Og da mamma plutselig gikk bort i fjor høst så kom det som kastet på meg at en dag er ikke mitt barndomshjem der heller. Mine foreldre har bodd i samme bolig siden tidlig på sekstitallet, jeg bodde der og ingen andre steder gjennom hele oppveksten, og ting ser mer eller mindre akkurat ut slik det gjorde da jeg flyttet hjemmefra. Jeg husker da vi fikk lagt asfalt rundt huset, jeg var med da vi hentet det som nå er stolte store bjørketrær. Den gangen på syttitallet var de pjuskete busker .. Hvor er tiden og dagene blitt av?

Nytt prosjekt eller avslutte gamle?

Jeg er en lidenskapelig strikker. Mer flittig og arbeidsom enn detaljert og avansert riktignok, men det går unna i allefall. Men nå har jeg en utfordring; jeg strikket nettopp siste maske i ett sjal som jeg skal bruke på min nylig investerte festdrakt. 17. mai er ikke alltid varm nok for linskjortearmer her hvor jeg bor. Så langt så bra - men nå har jeg ett sedvanlig dilemma. Skal jeg feste tråder, sy sammen og montere ferdig dette plagget? Eller skal jeg spasere inn til byen på en fin lørdag formiddag, boltre meg en times tid blant farger og mønstre for til slutt å kjøpe meg ett nytt prosjekt..  Det siste er så mye mer fristende. Men i strikkekurva ved siden av sofaen så har jeg liggende to gensre og en tunika til minstejenta som behøver montering. Ved siden av ligger minst fire par votter som mangler tommeltotter. Jeg synes det er kjedelig å strikke tommeltotter nemlig .. Inni hodet mitt så virrer unnskyldningene; det er for varmt for strikke gensre i september og vottene skal jeg ikke gi bort før til jul. Poenget er bare at jula kommer før vi rekker å snu oss og gensrene var ferdig strikket på denne tia i fjor også. Og minstejenta vokser faktisk. Sukk ...

Så jeg har bestemt meg; jeg skal være flink. Feste tråder, ta fram symaskina og sy i ermer, strikke på kanter og dampe ned bretter. I mellomtiden kan jeg vel tillate meg å smugtitte litt på nettet etter nye prosjekter .. Eller?

Sola som snur..

Jeg liker ikke lyse sommer netter. Jeg er antakelig den eneste nordmannen som ikke hyller sommerens endeløse dagslys. I allefall er det som å banne i kjerka å si noe så uhørt ... Jeg synes det er veldig OK at det er mørkt når jeg skal sove. Enda bedre er det at det er mørkt i kveldinga slik at jeg med verdens beste samvittighet kan sette meg i sofaen, tenne ett stearinlys, slå på TV'n og runde av dagen med verdens beste samvittighet. Når dagslyset durer og går døgnet rundt så er det jo ikke mulig for en stakkar å slappe av ett sekund - det må jo nytes til fulle og man får verken rist eller ro før man har luket i bedd, gått tur i skogen, båret ut søpla, klippet gresset, vasket bilen .. ja hva som helst. Men i sofaen kan man ikke sette seg - definitivt. Jeg skjønner at disse begrensningene finnes for det meste i mitt eget hode - og å jogge i skogen klokka elleve om kvelden kommer jeg definitivt ikke til å gjøre uansett.

Men NÅ er det perfekt. Dagen overgir seg til kveldsmørket akkurat når jeg føler for å innta sofaen, jeg slipper å bruke mine lystette rullegardiner for å få sove om natta - og når det nærmer seg tiden for vekkeklokka sin misjon så tar sola over for nattemørket og bringer oss gradvis og skånsomt inn i dagen. Kunne det bare stanse her.. Men neida. Nå skal den liksom forsvinne mer og mer og overlate oss til stearinlys døgnet rund etterhvert. Det er ikke helt bra det heller. Men faktisk er jeg så rar at jeg liker det bedre enn lyse sommernetter. Jeg VET jeg banner i kjerka. Men faktisk har jeg opplevd å møte mennesker som føler som meg. Vi tør bare ikke si det høyt - for lyse sommernetter SKAL man elske!

"Du kan bestemme deg for å få det til, eller bestemme deg for ikke å få det til. I begge tilfeller vil du få rett."

Jeg har vært på todagers seminar. Akkurat så stillesittende som jeg fryktet og med overflod av mat i kjent stil. Man bruker opp alt mingle overskuddet man har samlet opp siden sist man var i samme situasjon og kjenner at tørrprat i grunnen er en kjedelig affære. Men så er det jo en grunn til at man likevel reiser. I tillegg til faglig påfyll får man sett andre steder, utvekslet erfaring med fagfolk i ulike posisjoner og gjort oppdagelser  man ikke ville gjort i sin egen lille komfortsone på hjemmebane. Men denne gangen var det faktisk "krydder" innslagene som gjorde størst inntrykk. Muligens er jeg lettpåvirkelig for den slags siden mitt eget fag utvilsomt er kjent som tørt og kjedelig for folk flest. Men samma det - det er like inspirerende hver gang å høre på ildsjeler med god formidlingsevne som doserer om hårete mål, vilje og evne til å tenke nytt og hvordan vi ofte forbigår det opplagte. Ikke visste jeg at det tastaturet jeg akkurat nå skriver på (veldig fort også synes jeg selv) ble utviklet med hensyn til bokstavenes plassering for å unngå at metallarmene kolliderte om du skrev for fort på de hyppigst brukte bokstavene... Rart Apple ikke har tenkt på akkurat dét? 

Så jeg sitter altså igjen med mange gode tanker om at bare jeg setter viljen til og bestemmer meg ordentlig - så kan tro flytte fjell. Tildels har man vel hørt det før om enn ikke så ildfult beskrevet. Tildels ved man at det ikke alltid stemmer med virkeligheten. Men det som stemmer aller best er at borte bra men hjemme best. Du verden hvor godt det er å være hjemme igjen:-)

Vanemenneske til besvær

Det er forsåvidt mange fordeler med å være vanemenneske. Man er forutsigbar og trygg for omgivelsene og vet godt med seg selv hva dagen bringer. Men når det kommer til mat så kan det ha sine uheldige sider. I allefall når mat og vekt har blitt om ikke ett stort problem så i allefall en utfordring man bør tenke litt på. I forrige uke falt deg seg slik at jeg raste rundt i skogen som en birken lookalike og trente til den store gullmedalje. Da ble det for lite mat og jeg greide til slutt ikke å holde aktiviteten oppe før jeg forstod hva som foregikk. Så våknet plutselig verden med alle dens forpliktelser og jeg ble brått kastet ut i organisasjonslivet og skolelivet og alle andre liv som har ligget litt på vent i sommer. Men vanemennsker spiser det samme som før ..... Når helgen til overmål blir supersosial så kjennes det ikke så kjekt ut mandag morgen. Sukk .. jeg er rastløs etter å få brukt kroppen min men skal på todagers stillesittende seminar istedet.. I alle glansede ukeblader man leser står det at man må bli flinkere til å planlegge. Lage avtaler med seg selv og andre. Sette av tid. Men erfaringsmessig er det ikke enkelt å være mor, kone, datter, svigerdatter, ansatt, søster, dugnadsarbeider, klassekontakt, venninne, kollega, tante, niese... Jeg er ikke bestemor enda da. Og har heller ikke hund, skjønt det var kanskje det jeg burde hatt ..

Når er man egentlig bare seg selv? Jeg vil, jeg vil men får det ikke til. Ikke alltid i allefall.

Tiramisu og andre gode saker

Jeg forsøker etter beste evne å hente motivasjon her nå. I noen dager har jeg tenkt og drodlet ut en meny for kveldens sosiale happening her hjemme hvor vi skal samle alle hyggelige mennesker som vi delte så fine sommerdager med i Spania. Jeg liker veldig godt å samle gode venner rundt et langt matbord og har nok egentlig aldri vært ett utemenneske - ei heller i yngre dager.  Men så har det seg sånn at sosiale happeninger har en tendens til å komme i flokk og plutselig så havnet all inspirasjon i bunnen av ett rødvinsglass iløpet av jentekvelden i går .. Litt tungt nå altså, men etter ett par kopper kaffe og sosing i ett morgenstille lørdagshus så er jeg nok på plass igjen. Klar for å vaske, fikse, dekke, pynte og ikke minst lage mat. Hovedretter er klar og velkjent men så har jeg planer om dessert som jeg verken har laget eller smakt før - nemlig Tiramisu. Jeg fant oppskrifter i alle varianter på nettet og valgte selvsagt den enkleste. Jeg er ingen stor fan av Rema sånn i utgangspunktet men slagordet deres lever jeg godt etter - det enkle er ofte det beste. I allefall når jeg fant ingrediensene på første forsøk i den butikken hvor jeg handler til daglig. Dette skulle iflg en uttalelse være desserten som var enklere å lage enn å handle inn det du behøvde. Så får vi se hvordan det går. Hyggelige mennesker er gode prøvekaniner - helt sikkert.

Som dagen går ser jeg også fram til at østkysten av USA våkner slik at jeg kan få sjekket om mine venner derover er i god behold og ved godt mot - skjønt det er vel tidlig å trekke noen konklusjon enda. Jeg synes sommerens begivenheter har inneholdt mer enn nok av både det ene og det andre - nå vil jeg bare att alle rundt meg skal ha det bra.

Morgenstund osv ......

Jeg liker morgener. Selv gjennom en lang ferie har jeg ikke greit å tøye strikken til å sitte oppe litt lengre og sove "utpå". Jeg spretter opp som en irriterende energibunt i takt med sola (nesten) og faller ned som en bjørn altfor tidlig på kvelden. Så er det vel bare sånn det er. Frimorgener smaker jo ekstra godt etter ei arbeidsuke. En kommer ikke unna at de stjålne stundene er de beste - og dagens første kaffekopp smaker definitivt best. At huset er stille og jeg har alle tankene for meg selv er en ekstra bonus jeg sjelden er forunt.

Men i går oppdaget jeg smoothies. Man kan vel kanskje si det er lovlig sent å kalle det en oppdagelse, men jeg har i grunnen kun smakt dette litt tilfeldig og ikke helt fått sansen for det. Kanskje jeg ikke har vært så heldig med de jeg smakte? Men fredag ettermiddag har altså de siste årene vært tur/mosjon/skravle dag for min beste venninne og våre to yngste, jevngamle barn. Aktiviteten skifter med årstidene og nå på sommeren blir det gåtur for voksne og sykkel for de små med innlagt stopp på en fortauskafé ca halveis i løpet. Til nå har vi kjøpt oss kaffe i alle varianter - jeg har kun presskanne hjemme og liker å prøve andre smaker når jeg er ute. Men i går kjøpte kafé gjesten før meg i køen smoothies og dermed ble det altså ingen latte eller dets like denne fredagen. Herlighet hvor godt det smakte! Og vips hadde vi en ny og sunnere fredagsvane.

Bortsett fra å komme i god hverdagsrutine igjen så var det ett avisinnlegg i Aftenposten som har gjort mest inntrykk på meg denne uka. Jeg fant ikke selve innlegget på nett men denne relaterte artikkelen om medieoppslag vedrørende politiaksjonen på Utøya. Artikkelen som beveget meg var skrevet av far til Emil Okkenhaug og han satte ord på de tanker og følelser som jeg antar mange av oss tenker på om dagen. Hvor vondt må det være å lese alle sensasjonsoppslagene som forsøker å flytte ansvaret fra en ussel gjerningsmann til hjelpere som gjorde så godt de kunne i en vanvittig situasjon? At en far som nettopp har mistet det mest dyrebare han har greier å se det slik, formulere seg så godt og publisere dette er imponerende. Jeg undrer meg på hvorfor vi ikke gjorde det vi som er langt mindre berørt .. 

God lørdag!

Rapsgubbene

Her er jeg usikker på om mine forventninger var for høye eller om dette ble for tynt. Jeg koste meg veldig med damene i Potensgiverne men her ble jeg ikke like begeistret. Jeg synes definitivt at persongalleriet er noe banalt.. To eksentriske brødre, en brumlebasse av en godseier, en eiegod godseierkone, ei gammeljomfru som sladrer ... Her oppfylles de fleste krav. Og det gjør det kanskje ikke bedre at vi har vår egen rapsgubbe i familien. Jeg grøsser litt over de hygieniske beskrivelser, det kommer liksom litt FOR nært når man har sett dem i praksis. Verst var det at personbeskrivelsene ble så flate at da jeg la fra meg boka fremdeles ikke kunne holde disse to brødrene fra hverandre - det ble Alberthenning utav det, eller Henningalbert. Ja, ja - grei underholdning tror jeg får bli kategorien. Men i bunn og grunn så synes jeg at sommeren har manglet den store litterære høidaren. Men det er da enda ikke forsent, selv om det i dag minner mer om vinter derute. Øsregn og 10 grader er ikke mye sommerlig nei.

Jeg tror lærdommen får bli at jeg må legge mer arbeid i utvelgelse av bøker som skal leses. Etter å ha suset rundt i diverse bokblogger her på nettet blir jeg helt overveldet over hva som finnes av informative lesehester. Det finnes de som planlegger i forkant hva de skal lese for ett helt år og jeg har ikke engang hørt om mange av bøkene. Phu... jeg mener selv jeg leser en god del - alt er relativt selvsagt - men mer enn de fleste i allefall. Og jeg svinger stadig innom bokhandelen for å kikke på det som finnes. Om jeg skulle skifte beite noen gang så måtte det bli innehaver av en bokandel. Jeg har alltid latt meg fasinere av nye fine bøker, penner i alle varianter, kort, post it lapper i alle regnbuensfarger - jeg kunne ramset opp i det uendelige. Men nå er ikke jobbskifte noe tema så jeg får holde meg til lesegleden. Har man ei bok har man alltid en venn.

Å gjøre seg fortjent

Så må man innse at sommeren er på hell og unntaktstilstanden nærmer seg slutten. En lang sommerferie er over og hverdagen venter. Det fine med det er at man igjen må gjøre seg fortjent til de fine øyeblikkene og på nytt lære at de stjålne stundene er de beste. Jeg liker den litt norske tradisjonen med at man først skal ut på tur før man kan nyte sin Kvikklunsj.

Målet mitt for denne siste delen med hjemmeferie var å komme i sving med fysisk aktivitet og det har jeg vel egentlig lyktes godt med. Jeg er og blir en vandrer. Ikke jogger eller løper men ekte vandrer. Armene slenger, musikken skifter og tankene flyr - da liker jeg meg godt. Så innser jeg at vi bor i en klimasone for spesielt interesserte og at aktivitetene må justeres etterhvert. Men enn så leng så nyter jeg å lange ut på skogsstier i bratt terreng. Selv om jeg skvatt i går da ei mus løp over stien noen meter forran meg. Tenk det - med mine nesten nitti kilo var jeg redd for ei lita mus ...

Alt i alt kan vel årets sommer oppsummeres med positivt fortegn. I allefall om man holder seg innenfor eget hagegjerde. Beveger man seg ut i nyhetsbildet så blir virkeligheten en helt annen og man unngår ikke å bli berørt. Med to tenåringsunger i huset må jeg innrømme at en moders sutring over skittentøy på de merkeligste steder har forstummet. Livet er skjørt og hverdagens trivialiteter blir uendelig bittesmå i lys av denne tragedien. Jeg tenker på alle ulykkelige foreldre mange ganger for dagen - hvordan kommer man videre etter noe slikt?

Ett nytt kontinent

Jeg vet ikke helt hvorfor, men de de siste bøkene jeg har lest har alle Asia som bakteppe. "Trekkoppfuglen" av japanske Haruki Murakami var et monster av en bok det var umulig å bli klok på. Hva var virkelighet? Drøm eller fiksjon? Nå skal det innrømmes at jeg ikke er spesielt glad i det siste. Det eneste overnaturlige jeg har satt pris på innen litteraturen er Clara i Åndenes hus av Isabell Allende. Men her var det altså mye å ta i som ikke var til å begripe. Men jeg er fornøyd med meg selv for å ha gjennomført intet mindre enn 636 sider med japans historie både i fortid, nåtid om enn noe surrealistisk. Jeg har en avtale med meg selv om i allefall å holde ut de første 100 sidene av ei bok. Ofte har jeg erfart at det som til å begynne med kan virke traurig tar seg opp til å bli noe virkelig stort etter hvert. Så skjedde altså ikke her.

"Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein ble neste prosjekt. En langt mer lettfordøyelig historie enn den foregående og jeg liker fortellingen godt. Til tider kan den bli noe enkel og overfladisk som gjør at jeg finner den ikke helt troverdig. Det settes jo i ett pussig lys når jeg kommer til slutten og finner ut i epilogen at boka er basert på en sann historie.. Ja, ja - alle tar vi feil fra tid til annen. Men nå har jeg altså lest meg litt trøtt på Asia. Dette var nemlig bare slutten på ei lang rekke, alle kan ikke nevnes her. Men bøkene er behørig pakket i eske og overlevert til min venninne som har adoptert en datter fra Kina. Og for min del vil nok interessen gjenopptas. Nå skal jeg i gang med svensk lun humor - "Rapsgubbene" av Karin Brunk Holmqvist. For oss som har lest "Potensgiverne" vet vi at det er noe å glede seg til :-)

Å lese er alltid en glede.

Jeg liker å tro

Hmmm.. Etter å ha lest Aftenpostens "innsikt" juli/august utgave så har min barnetro angående vekt og overvekt blitt satt på prøve. Stemmer det virkelig ikke at fedme skyldes for mye mat og for lite fysisk aktivitet? At min karakter ikke er spesielt svak, men at jeg vil forbli overvektig uavhengig av alle mine anstrengelser? Kan jeg like godt gi opp mine gode intensjoner først som sist, hengi meg til alle mine laster og la alt flyte ....

Jeg gråter bare ved tanken. Jeg liker å tro at dette er noe jeg kan gjøre noe med. Jeg trives jo egentlig veldig godt med fysisk aktivitet av mange slag. Og dagsformen er absolutt aller best når jeg balanserer matinntakt, trening og hvile. Faktum er at straks jeg blir FOR mett kjenner jeg den mentale energien forsvinner .. Jeg blir latere, mindre kreativ og får mindre ork og overskudd til å ta fatt på dagen dont. Om jeg derimot er passe lett og mett skjer det motsatte. Jeg får faktisk lyst til å foreta meg ett eller anne.

Artikkelen baserer seg på boka "Why we get fat" skrevet av Gary Taubes. Og om jeg forstår denne artikkelen riktig etter å ha lest den nøye to ganger (interessen er som dere kansje forstår stor) så slår forfatteren beina under teorien om at fete mennesker er tjukke fordi de spiser for mye, men på grunn av at de spiser feil ... Den har vi vel kanskje hørt før? Eller hva Fedon?

Nå må jeg innrømme at barnetroen min har slått ørlite sprekker allerede før denne artikkelen. Jeg har hatt veldig tro på kalorier inn og kalorier ut, fysisk aktivitet og ikke minst at overvekt sitter mest mellom ørene. Karbohydrater og denslags har jeg helst ikke villet forholde meg til. Men her har jeg faktisk forandet ørlite mening etter å ha gjort et forsøk på eget legeme. Jeg blir utrolig nok bedre og lengre mett av å kutte ut endel av brødmaten og erstatte den med proteiner. Det ER arbeidssomt siden brødskiva er veldig enkel både å lage og ta med seg, men med litt planlegging går det meste.

Men jeg presiserer - vi snakker kun om mindre justeringer. Selv om jeg i utgangspunktet nok er altfor lite kritisk når jeg leser slike artikler - jeg har fremdeles klokketro på at min overvekt kan overvinnes med trening og kostholdstilpasninger.

Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl ....

Ting tar tid ..

Det er vel litt av en floskel egentlig. Spesielt når det kommer til slanking. Og når vi legger til sommer, sol og ferie i tillegg så er vel det meste sagt. Kremt .. det har jo ikke vært DET i mange måneder da .. Pussig hvor lett disse unnskyldningene ramler inn. De er som fløyel på tunga og trille ut av munnen som perler uten snor. For sannheten er at nok en sommer er preget og farget av en at kropp og personlighet ikke passer i hop. Innsiden av hodet stemmer ikke med utsiden på en måte og når sommeren kommer og kamuflasjenklærne MÅ av så blir man så avslørt. Også for seg selv. I år greide jeg ikke å unngå "elendigheta" heller siden vi for første gang på 10 år hadde ferie med værgaranti og det var påkrevet med bikini alle feirens dager.. Tenkt at jeg ikke greide å nyte det fullt ut! Det har jo vært bestemt siden i fjor høst - og planen var selvsagt å finne bikinifasongen innen avreise. Here we go again ... Har jeg hørt, tenkt og snakket om det før eller?

Men så skal en jo være litt positiv og blid også da, og ting bedret seg utrolig nok utover ferien. Jeg ankom bleik og sliten. Og for den som lagrer vann når kroppen er litt neåt, så kan det bare gå rett vei. Etter som brunfargen tok seg opp og legemet hadde hvilt tilstrekkelig mange dager så "smalnet" jeg litt, om ikke annet i egne øyne og hode. Og som ei venninne av meg sa da det ble hennes tur til å vende nesa sørover; "Brunt flesk er sannelig mye penere enn hvitt". Så sant så sant.

Godværet har faktisk fortsatt her hjemme også og siden jeg er på runde II med ferie så holder jeg det brune flesket ved like bokstalig talt. Selvsagt med store ambisjoner om å angripe berget, men etter års erfaring med temaet er jeg såpass realistisk at jeg innser at ferie ikke er tid og sted for nedgang. Men trening er jeg god på om enn med litt mental overtalelse enn så lenge. Målet er at innen ferien er omme så skal treningsviljen sitte som ett skudd.

Disiplin

For litt siden leste jeg en kronikk skrevet i avisen av en manuellterapeut. Den omhandlet temaet endring av vaner og var vinklet mot mosjon, vekt og helse. Mens jeg leste lurte jeg litt på om forfatteren kjente meg bedre enn jeg gjorde selv .. Men kanskje er vi ikke så ulike vi menneseker når det kommer til stykket. Han hadde i allefall fokus på disiplin. Det nyttet ikke å gå ned i vekt om man stadig belønnet sin gode innsats med en sjokolade eller ett par glass rødvin. Hvor ofte har ikke jeg gjort det? Videre skrev han om at endring måtte koste noe, det krevde disiplin å avstå fra goder man konstant forsøkte å rettferdigjøre i sitt eget hodet. Så denne uka har jeg forsøkt å ha litt foukus på disiplin. Hver gang lysten til å putte noe i munnen melder seg (ganske så ofte faktisk) så prøver jeg å tenke ordet DISIPLIN inni hodet mitt. Så langt har det hjulpet litt faktisk.

Videre skrev han mye om å ta helga tilbake. Altså at utskeielser lå til fredag og lørdagskveld punktum. Gevinsten i andre enden er jo at alt smaker så veldig mye bedre! Det er faktisk ikke godt med sjokolade hver eneste dag - det er bare en lite luring oppi hodet mitt som forsøker å overtale meg til at ikke bare er det godt, men jeg TRENGER sjokolade hver dag. Kronikken traff meg midt i magen med andre ord og jeg leste den flere ganger til inspirasjon og egen bebreidelse. Så nå forsøker jeg å etterleve min selvpålagte disiplin samtidig som jeg trygler værgudene om at denne vinteren snart må være over slik at vi kan få ett ørlite håp om vår. Snø er OK men ikke i april vel?

Visste jeg det ikke!

Som tidligere nevnt har jeg innebygget radar for all informasjon hva gjelder temaet slanking og kosthold. I dag kom jeg over en artikkel som het Slik holder slanke kvinner seg tynne. Her fikk jeg bekreftet mye av det jeg har gått rundt og tenkt på lenge ... Nå skal en jo passe seg for å tro at alt man leser er sant og "sannheten" kan jo være så ymse, men for min del så passet dette smertelig godt. For jeg tenker for mye på mat, jeg er livredd for å være sulten, det er en liten djevel på skulderen min som forteller meg at det ER krise om jeg ikke får spist nok og desverre finner jeg mye trøst i mat, sjokolade og det som verre er.

Da mamma døde så brått i høst raste jeg ned fem kilo i en fei. Jeg glemte rett og slett for første gang i mitt liv å spise og flere ganger måtte jeg ta meg sammen og få i meg litt mat ... en underlig opplevelse for den som ikke har vært på den planeten tidligere. Nå er det absolutt ingenting å trakte etter å gå rundt i sjokktilstand fordi man har mistet en av sine nærmeste - men oppi all elendighet så var det en nyttig erfaring at det faktisk gikk bra å være sulten. Det handler om fokus og forventning.

Slanking foregår mest i hodet - kanskje derfor det er så vanskelig?

Ikke helt ideelt men ....

I går hadde jeg en treningsavtale med meg selv. Men da den skulle iverksettes oppdaget jeg at alle husets store medlemmer hadde andre avtaler og jeg ble husbunden med lille prinsessen. Det er alltid gode unnskyldninger for ikke å finne tid til å trene så derfor bestemte jeg meg for å gjennomføre planen uansett. Dermed ble husets herrer gjort ansvarlig for middagen og så dro jeg på trening rett etter jobb. Det fungerte vel bare sånn passe ... Jeg er ett ordentlig vanemenneske og å spise ei brødskive kunne ikke kompensere for den middagen min kropp er innstilt på å få på den tiden av døgnet. Dermed var det lite energi til å gjøre noen større innsats. Men det var absolutt bedre enn ingenting og absolutt positivt å være hjemme klokka halv sju og vite at der skulle jeg være resten av kvelden. Så alt i alt ikke så verst, og ved en senere lignende anledning så bør det planlegges bedre med annen bespisning i forkant. Men hvorfor blir det så mye rot når herrer lager middag???

Mental energi

Som alle andre slankere er jeg ekspert i faget. Den ting jeg ikke vet om mat, kosthold, trim, kalorier, dietter, karbohydrater, glykemisk indeks, fettprosent, BMI ... Ja, det er faktisk ikke verdt å vite. Som en svamp suger jeg til meg all informasjon - både nyttig og direkte idiotiske opplegg og jeg har konstant radaren ute etter en trylleformel som sier simsalabim! Og vips så er jeg der. Inntil jeg finner dette gullegget så lagres det mye kunnskap. Det meste er kjent stoff og snøen som falt i fjor, men i helga hørte/leste/så jeg en mann snakke om sitt liv nå etter å ha gått ned 30 kilo. Selvfølgelig en hyllest til hvor meget bedre alt var nå - det skulle vel bare mangle. Men oppi alle selvfølgeligheter nevnte han hvor meget bedre "mental energi" han hadde fått. Og den traff meg midt i magen .. For hvor mye tid og krefter bruker man ikke på å TENKE på disse kiloene som sitter der dag og natt til bry og bekymring? Hva skal jeg ha på meg som dekker magen? Er buksa der ubehaglig nå eller til å leve med? Hvor lenge er det til bikinisesongen? Skal jeg slanke meg i dag eller starte i morgen? Jeg er glad det ikke er mulig å telle tankene for jeg ville blitt skremt over hvor mye nettopp mental energi jeg spanderer på denne kroppen min. Trekke i trøya når jeg trener, kjenne lårene gnisse når jeg går på ski, føle ubehag når jeg pynter meg, seleksjon av klær som jeg ikke orker å gå med. Jeg kunne nevne i fleng.... Og så er det faktisk mulig å gjøre noe med! Det er hva som irriterer meg mest. Av alle ting man kan drømme om så er dette noe som her fullt ut gjennomførbart uten verken flaks eller spesielle evner. Å vinne i lotto er langt vanskeligere men føles til tider mer oppnåelig pussig nok.

Angst for å bli sulten?

Litt usikker på hvilken diagnose jeg har .. men i allefall så er jeg livredd for å bli sulten! En skulle tro jeg bodde langt fra folkeskikken eller ikke har penger til mat. Kanskje har jeg opplevd hungersnød i ett tidligere liv? I allefall så inntar jeg mat som om det ikke var mer å få og lever som om min siste time var nær. Bevarers .. det er ingen nyhet. Been there, done that. Men jeg blir ikke mer beroliget at den grunn, tvertimot. Hvorfor kommer jeg i ett sådant modus? Nå jobber jeg hardt for å komme ut av en dårlig trend og vet utmerket godt at det eneste som hjelper er noen dager med beinhard måltidsdisiplin, kjøkkenskap tomme for fristelser og gode treningsøkter. Jeg startet i går med en lang skitur i det flotte været, fortsetter i dag med å gå til et møte jeg har på andre siden  av byen og så har jeg gjort en treningsavtale for i morgen. Premien i andre enden er at det faktisk føles mye bedre å være passe mett, en dør slett ikke av å være sulten innimellom - tvertimot så smaker maten MYE bedre når sulten har fått gjort sin inntreden. Og uomtvistelig så smaker den FØRSTE sjokoladebiten best. Ikke nummer 28, eller 93 eller 150 for den saks skyld. Og der har jeg en jobb å gjøre. VI hadde besøk på lørdag og kjøpte selvsagt inn litt ekstra av det meste. Så hadde gjestene også med seg "litt" ekstra til lørdagsgodt for store og små - dermed sitter vi med lager i bøtter og spann .. Skulle tro en greide å gjemme det til neste lørdag. I ett annet liv kanskje...

Det snør, det snør .. tiddelibom!

Nå når vi akkurat hadde fått ett lynkjapt møte med våren så var vinteren tilbake på ett blunk. Akkurat som om DET var noen overraskelse:-) Men behøver alt å komme på én gang? Og når gubben ikke er hjemme og kan rydde unna? Jeg beordret 18 åringen ut med snøfreseren og det pussige er at mens rutinerte far bruker minst to timer på jobben så greier ungdommen å bli ferdig på ett kvarter. Men så er resultatet deretter .. Sukk! Jeg orker ikke mase. En må velge sine kamper med omhu. Selv fikk jeg meg en god runde på treningssenteret midt i beste sendetid for 3 mila. Så jeg så to tredjedeler av løpet mens jeg la avgårde på tredemølle og fikk meg ei real langkjøring mens jentene tok både sølv og gull. Det gir en utrolig god følelse å gjøre to ting samtidig og jeg savner virkelig disse langøktene nå når snøen stenger for de fine turene mine i terrenget rundt meg. Jeg er en ivrig nok skiløper, men skigåing krever adskillig mer administrasjon. Å gå/løpe ut i marka på sommersdag er så kjapt og enkelt og deilig og fabelaktig. Men det kommer en tid for det også. Jeg er nemlig en traver og ingen spurter. Topphastigheten er det nok dårlig med, men kjør meg langsomt opp i fart og jeg har utholdenhet som en gammel gråtass.

Svømming ble det i går også mens prinsessen var på kurs. Da var jeg så utladet etterpå at jeg sovnet fra hele fredagskvelden på TV. Litt irriterende i etterkant, men veldig deilig å våkne klokka sju i morges herlig utsove. Hver sin lyst selvsagt men jeg er ett uhelbredelig A-menneske og kan ikke få lovprist morgentimene nok. Ikke minst fordi da er huset stille og jeg har arenaen helt for seg selv. Med fem mennesker i huset er ikke ensomhet det som inntrer oftest. Heldigvis bør en vel legge til, jeg er glad jeg har familie. Men av og til er det utrolig godt å kun ha sine egne tanker å holde orden på.