Visste jeg det ikke!

Som tidligere nevnt har jeg innebygget radar for all informasjon hva gjelder temaet slanking og kosthold. I dag kom jeg over en artikkel som het Slik holder slanke kvinner seg tynne. Her fikk jeg bekreftet mye av det jeg har gått rundt og tenkt på lenge ... Nå skal en jo passe seg for å tro at alt man leser er sant og "sannheten" kan jo være så ymse, men for min del så passet dette smertelig godt. For jeg tenker for mye på mat, jeg er livredd for å være sulten, det er en liten djevel på skulderen min som forteller meg at det ER krise om jeg ikke får spist nok og desverre finner jeg mye trøst i mat, sjokolade og det som verre er.

Da mamma døde så brått i høst raste jeg ned fem kilo i en fei. Jeg glemte rett og slett for første gang i mitt liv å spise og flere ganger måtte jeg ta meg sammen og få i meg litt mat ... en underlig opplevelse for den som ikke har vært på den planeten tidligere. Nå er det absolutt ingenting å trakte etter å gå rundt i sjokktilstand fordi man har mistet en av sine nærmeste - men oppi all elendighet så var det en nyttig erfaring at det faktisk gikk bra å være sulten. Det handler om fokus og forventning.

Slanking foregår mest i hodet - kanskje derfor det er så vanskelig?

Ikke helt ideelt men ....

I går hadde jeg en treningsavtale med meg selv. Men da den skulle iverksettes oppdaget jeg at alle husets store medlemmer hadde andre avtaler og jeg ble husbunden med lille prinsessen. Det er alltid gode unnskyldninger for ikke å finne tid til å trene så derfor bestemte jeg meg for å gjennomføre planen uansett. Dermed ble husets herrer gjort ansvarlig for middagen og så dro jeg på trening rett etter jobb. Det fungerte vel bare sånn passe ... Jeg er ett ordentlig vanemenneske og å spise ei brødskive kunne ikke kompensere for den middagen min kropp er innstilt på å få på den tiden av døgnet. Dermed var det lite energi til å gjøre noen større innsats. Men det var absolutt bedre enn ingenting og absolutt positivt å være hjemme klokka halv sju og vite at der skulle jeg være resten av kvelden. Så alt i alt ikke så verst, og ved en senere lignende anledning så bør det planlegges bedre med annen bespisning i forkant. Men hvorfor blir det så mye rot når herrer lager middag???

Mental energi

Som alle andre slankere er jeg ekspert i faget. Den ting jeg ikke vet om mat, kosthold, trim, kalorier, dietter, karbohydrater, glykemisk indeks, fettprosent, BMI ... Ja, det er faktisk ikke verdt å vite. Som en svamp suger jeg til meg all informasjon - både nyttig og direkte idiotiske opplegg og jeg har konstant radaren ute etter en trylleformel som sier simsalabim! Og vips så er jeg der. Inntil jeg finner dette gullegget så lagres det mye kunnskap. Det meste er kjent stoff og snøen som falt i fjor, men i helga hørte/leste/så jeg en mann snakke om sitt liv nå etter å ha gått ned 30 kilo. Selvfølgelig en hyllest til hvor meget bedre alt var nå - det skulle vel bare mangle. Men oppi alle selvfølgeligheter nevnte han hvor meget bedre "mental energi" han hadde fått. Og den traff meg midt i magen .. For hvor mye tid og krefter bruker man ikke på å TENKE på disse kiloene som sitter der dag og natt til bry og bekymring? Hva skal jeg ha på meg som dekker magen? Er buksa der ubehaglig nå eller til å leve med? Hvor lenge er det til bikinisesongen? Skal jeg slanke meg i dag eller starte i morgen? Jeg er glad det ikke er mulig å telle tankene for jeg ville blitt skremt over hvor mye nettopp mental energi jeg spanderer på denne kroppen min. Trekke i trøya når jeg trener, kjenne lårene gnisse når jeg går på ski, føle ubehag når jeg pynter meg, seleksjon av klær som jeg ikke orker å gå med. Jeg kunne nevne i fleng.... Og så er det faktisk mulig å gjøre noe med! Det er hva som irriterer meg mest. Av alle ting man kan drømme om så er dette noe som her fullt ut gjennomførbart uten verken flaks eller spesielle evner. Å vinne i lotto er langt vanskeligere men føles til tider mer oppnåelig pussig nok.

Angst for å bli sulten?

Litt usikker på hvilken diagnose jeg har .. men i allefall så er jeg livredd for å bli sulten! En skulle tro jeg bodde langt fra folkeskikken eller ikke har penger til mat. Kanskje har jeg opplevd hungersnød i ett tidligere liv? I allefall så inntar jeg mat som om det ikke var mer å få og lever som om min siste time var nær. Bevarers .. det er ingen nyhet. Been there, done that. Men jeg blir ikke mer beroliget at den grunn, tvertimot. Hvorfor kommer jeg i ett sådant modus? Nå jobber jeg hardt for å komme ut av en dårlig trend og vet utmerket godt at det eneste som hjelper er noen dager med beinhard måltidsdisiplin, kjøkkenskap tomme for fristelser og gode treningsøkter. Jeg startet i går med en lang skitur i det flotte været, fortsetter i dag med å gå til et møte jeg har på andre siden  av byen og så har jeg gjort en treningsavtale for i morgen. Premien i andre enden er at det faktisk føles mye bedre å være passe mett, en dør slett ikke av å være sulten innimellom - tvertimot så smaker maten MYE bedre når sulten har fått gjort sin inntreden. Og uomtvistelig så smaker den FØRSTE sjokoladebiten best. Ikke nummer 28, eller 93 eller 150 for den saks skyld. Og der har jeg en jobb å gjøre. VI hadde besøk på lørdag og kjøpte selvsagt inn litt ekstra av det meste. Så hadde gjestene også med seg "litt" ekstra til lørdagsgodt for store og små - dermed sitter vi med lager i bøtter og spann .. Skulle tro en greide å gjemme det til neste lørdag. I ett annet liv kanskje...

Det snør, det snør .. tiddelibom!

Nå når vi akkurat hadde fått ett lynkjapt møte med våren så var vinteren tilbake på ett blunk. Akkurat som om DET var noen overraskelse:-) Men behøver alt å komme på én gang? Og når gubben ikke er hjemme og kan rydde unna? Jeg beordret 18 åringen ut med snøfreseren og det pussige er at mens rutinerte far bruker minst to timer på jobben så greier ungdommen å bli ferdig på ett kvarter. Men så er resultatet deretter .. Sukk! Jeg orker ikke mase. En må velge sine kamper med omhu. Selv fikk jeg meg en god runde på treningssenteret midt i beste sendetid for 3 mila. Så jeg så to tredjedeler av løpet mens jeg la avgårde på tredemølle og fikk meg ei real langkjøring mens jentene tok både sølv og gull. Det gir en utrolig god følelse å gjøre to ting samtidig og jeg savner virkelig disse langøktene nå når snøen stenger for de fine turene mine i terrenget rundt meg. Jeg er en ivrig nok skiløper, men skigåing krever adskillig mer administrasjon. Å gå/løpe ut i marka på sommersdag er så kjapt og enkelt og deilig og fabelaktig. Men det kommer en tid for det også. Jeg er nemlig en traver og ingen spurter. Topphastigheten er det nok dårlig med, men kjør meg langsomt opp i fart og jeg har utholdenhet som en gammel gråtass.

Svømming ble det i går også mens prinsessen var på kurs. Da var jeg så utladet etterpå at jeg sovnet fra hele fredagskvelden på TV. Litt irriterende i etterkant, men veldig deilig å våkne klokka sju i morges herlig utsove. Hver sin lyst selvsagt men jeg er ett uhelbredelig A-menneske og kan ikke få lovprist morgentimene nok. Ikke minst fordi da er huset stille og jeg har arenaen helt for seg selv. Med fem mennesker i huset er ikke ensomhet det som inntrer oftest. Heldigvis bør en vel legge til, jeg er glad jeg har familie. Men av og til er det utrolig godt å kun ha sine egne tanker å holde orden på.

En skål med sjokolade

Siden den fryktelige telefonen kom i høst så har jeg spist sjokolade HVER dag. Jeg er riktignok sjokoladeelsker, og i ei vanskelig tid var det sikkert på sin plass med hurtig energi til en overarbeidet hjerne. Og så lenge jeg raste ned i vekt så kunne det vel ikke skade? Men nå er jeg ikke der lengre. Jeg sover godt om natta, spiser regelmessig og fungerer greit i hverdagen. Innmellom kan jeg bli overveldet over tapet av mamma men sånn stort sett så går det altså greit. Så jeg trenger fakisk ikke sjokolade lengre. Men da hverdagen startet etter jul så flommet det over av all mulig godis rundt omkring her. Store konfektesker, lekre skåler dandert med den deiligste sjokolade. Vi må da kose oss litt! Og så var det dette med å spise LITT da .. Men det blir bittelitt både morra,  middag og kveld som tilsammen gjør at appetitt på vanlig mat ødelegges, man blir dvask og dorsk og lat og det som verre er. Det tok ikke lang tid før alle kiloene var på plass igjen gitt:-(

Klok av mange års erfaring vet jeg at eneste løsning er noen dager på nazi diett. Noen forutsetninger må ligge til grunn for å greie det. Motstanden er ikke stor om jeg er sliten, sovet lite og forbuden frukt frister på alle hjørner. Men nå har jeg altså fått det til, og det er deilig å kjenne at magemålet begynner å komme tilbake. At hjernen rett og slett greier å skille mellom sult og bare "fysenpåettellerannet". Det siste er velkjent for min del. Det meste kan løses med mat nemlig. I allefall for en liten stund ..

Step, pump, snørr og litt tårer ..

Så komk jeg meg endelig på "ordentlig" trening i går etter å ha hatt noen dager vinterferie med skiturer på minstejentas premisser. Helt siden hun var tre har jeg investert veldig mye tid og tålmodighet i skituer på hennes premisser, og nå når hun har blitt kjempeflink til å gå så er hun sur.. Forstå det den som kan. Så nå går vi kortere turer i enn for to år siden og med VELDIG mye motivering. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har tålmodighet til det. Men litt step og styrke med påfølgende runde på tredemølle gjorde susen og jeg føler at jeg er igang igjen - selv om tiden ikke strekker til for trening igjen før til helgen. Sånn går no dagan ... Skulle gjerne trent annenhver dag men det lar seg helt enkelt ikke gjennomføre. Trøster meg med at spaserturen til jobb på 25 minutter hver vei er bedre enn ingenting. Tårene kom ikke av hardtrening - jeg er nemlig ikke SÅ flink til å pushe meg selv, men fordi jeg traff en veldig hyggelig forhenværende kollega som tok omkring meg og spurte hvordan det gikk etter at mamma gikk så brått og uventet fra oss i høst. Så rant tårene igjen .. Det slutter visst aldri? Men det gjør bare godt og man føler seg bedre etterpå. Av tvingende årsaker har jeg fått veldig lav terskel for hvor jeg lar tårene trille - de kommer enten jeg vil eller ei nemlig ..

så trampet jeg opp på vekta i morges - mitt egentlige mål med blogg er å kvitte meg med noen kilo. Og når man stempler inn med 87 blank fordelt på 165 cm så er det vel ikke så dumt. I dag lyste tallene 86,2 mot meg. Likar det og - selv om det neppe er reell vektnedgang og heller må tilskrives normal variasjon. Men nå er jeg igang. Helt sikkert:-)