Så komk jeg meg endelig på "ordentlig" trening i går etter å ha hatt noen dager vinterferie med skiturer på minstejentas premisser. Helt siden hun var tre har jeg investert veldig mye tid og tålmodighet i skituer på hennes premisser, og nå når hun har blitt kjempeflink til å gå så er hun sur.. Forstå det den som kan. Så nå går vi kortere turer i enn for to år siden og med VELDIG mye motivering. Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har tålmodighet til det. Men litt step og styrke med påfølgende runde på tredemølle gjorde susen og jeg føler at jeg er igang igjen - selv om tiden ikke strekker til for trening igjen før til helgen. Sånn går no dagan ... Skulle gjerne trent annenhver dag men det lar seg helt enkelt ikke gjennomføre. Trøster meg med at spaserturen til jobb på 25 minutter hver vei er bedre enn ingenting. Tårene kom ikke av hardtrening - jeg er nemlig ikke SÅ flink til å pushe meg selv, men fordi jeg traff en veldig hyggelig forhenværende kollega som tok omkring meg og spurte hvordan det gikk etter at mamma gikk så brått og uventet fra oss i høst. Så rant tårene igjen .. Det slutter visst aldri? Men det gjør bare godt og man føler seg bedre etterpå. Av tvingende årsaker har jeg fått veldig lav terskel for hvor jeg lar tårene trille - de kommer enten jeg vil eller ei nemlig ..
så trampet jeg opp på vekta i morges - mitt egentlige mål med blogg er å kvitte meg med noen kilo. Og når man stempler inn med 87 blank fordelt på 165 cm så er det vel ikke så dumt. I dag lyste tallene 86,2 mot meg. Likar det og - selv om det neppe er reell vektnedgang og heller må tilskrives normal variasjon. Men nå er jeg igang. Helt sikkert:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar