Evaluering ... og nye mål?

Tja.. så gikk januaren i år også. Kald og ugrei, en heller traurig backlash etter den sosiale lysfesten som jula er i all sin prakt. En gang for ikke altfor lenge siden stod vi i endeløse køer for å få levert selvangivelsen på nettopp denne dagen. Med så mange mål og ambisjoner som jeg har satt meg blir det en helt annen selvangivelse enn tørre ligningstall. For hvordan gikk det så med alt jeg bestemte meg for?

Siden en av mine mantra var å skryte mer av meg selv så får jeg ta det positive først. Jeg har virkelig vært flink til å trene! Tre ganger i uka på treningsstudio, ski i helgene og apostlenes hester til og fra jobb hver dag. Det kjennes utrolig godt å komme i en posisjon hvor trening og mosjon igjen er en naturlig del av hverdagen.

Men jeg brukte for lang tid av januar til å komme på plass i matveien igjen etter juleferien. Det skuffer meg litt siden jeg ikke syntes utskeielsene var så veldig stor. Men det viser bare hvor hårfin balansen er og hvor kort vei det er mellom måtehold og fråtsing. Jeg har nok gått ned det ene kiloet jeg satte meg som mål, men det hjelper ikke så mye siden det er det samme kiloet jeg gikk opp i desember. Here we go again ...

Men det eneste tåpelige er å gi opp. Februar er også en god måned og nå er jeg jo godt igang og slipper å sulle med det. Når jeg har greid å dra meg på trening klokka halv sju på morran i 10 kuldegrader så kan det i grunnen bare gå en vei etter det.

Made from scratch

På midten av åttitallet en gang - altså i forrige århundre - så oppholdte jeg meg ett års tid i det store utland, nærmere bestemt USA. Med en oppvekst uten internett, youtube eller MTV var man ikke akkurat fjellstø i engelsk sånn helt uten videre, men et kom seg jo etterhvert. Ett utrykk som ble plukket opp temmelig kjapt var made from schratch. Husk; vi snakker om en tid da samtlige matvarebutikker i Norge lovpålagt stengte klokka 17 og allernådigst hadde "langåpent" på torsdag. Og melk var melk for å si det sånn. Fasinasjonen var enorm over å kunne kjøpe "groceries" midt på natta om så var og å kunne velge blant utallige brands innen samme vareslag. Litt for mange valg etter min smak kanskje ... Og utvalget var ikke minst megastort på alt som kunne lages fra pose. Da jeg og husets datter skulle lage sjokoladekake en dag så greide vi å ødelegge glasuren ved å tilsette for mye vann. Greia ble ei uhåndterlig suppe som best passet i utslagsvasken. Snørr og tårer oppstod - for hva skulle vi gjøre nå? Da undertegnede svingte seg med litt melis, smør og kakao ble det stående ovasjon fra hele husholdningen. Var det virkelig mulig?

Jeg hadde mange slike forunderlige episoder jeg skrev brev om hjem (sendt pr post ja) - og de hjemme humret og skrattet over dette forunderlige folket som visstnok ikke greide de enkleste ting. Men den som ler sist ler best .. Nå har jeg sannelig gått i samme fella selv! Som unger flest elsker også mine tacos og til tross for at vi voksne ikke akkurat slår stiften av lykke over denne matretten så står den på bordet som regel annenhver lørdag. Først i går kom jeg på den glupe idé - sterkt inspirert av Trines Matblogg at jeg kunne lage tacokrydderet selv og pensjonere posepulveret som jeg vet inneholder minst 30% salt, sukker og smaksforsterkere i bøtter og spann. Så enkelt, og SÅ mye bedre! Hvordan kunne jeg IKKE ha kommet på dette før?

Jeg var litt spent på ungenes reaskjon. De foretrekker jo tomatsuppe og potetstappe fra pose - underlig nok. Men min mellomste som er den største tacodiggeren her i huset ga tommel opp og hevdet at det smakte nøyaktig det samme. Et æresbevisning når det kommer fra ham. Så da så. Nå skal jeg ut og kjøpe glass for å oppevare krydderblandingen i. Og kjøper ett par ekstra i farten for å gi til ett par venninner. Bare sånn for å imponere mener jeg.

Vennskap, bekjentskap og ...??

Jeg føler meg priviligert som har en rekke mennesker rundt meg jeg er glad i og setter pris på. Mine barndomsvenninner fra første klasse møtes både jevnlig og hyppig - og selv om det snart nærmer seg førti år siden skolestart så blir vi visst aldri ferdig med å mimre og humre over den gang da .. Mine venninner fra mer nyere tid møtes også jevnlig til "sytrening" som min datter så fortreffelig kaller det. Jeg har ikke hatt hjerte til å rette benevnelsen til "syforening" for begge deler er nok like misvisende. Men jeg fikk ett ørlite forklaringsproblem da hun lurte på hvorfor jeg ikke skiftet til treningstøy før jeg dro?

I det siste har jeg begynt å undre meg over hvem som blir og hvem som fades ut? Ikke disse, det er jeg sikker på. Men alle menneskene som kommer inn i ditt liv av ymse årsaker. Med mine atten års fartstid som mor har jeg erfart at unger gir stort nettvert. I allefall om man engasjerer seg litt og åpner opp. Det har jeg gjort til fulle og ryggsekken er fylt til randen av gode minner, artige opplevelser og trivelige mennesker. Men hvor blir disse av når felleskapet forsvinner? Det har vært rart å erfare at mennesker man både traff og snakket sammen med flere ganger i uka og har sovet på luftmadrass på gulvet sammen med plutselig ikke er endel av tilværelsen lengre. Jeg var ikke helt forberedt på at når knutepunktet var borte så forsvant vi hver til vårt.

På skitur i går ble jeg sittende ved siden av ei dame da vi nøt en velfortjent pause på en av hyttene i Bymarka. Min datter veltet kaffekoppen hennes og dermed var praten i gang. Innen turen fortsatte visste jeg hvor hun bodde, alderen på hennes to sønner, hvor hun vokste opp og hvilke turpreferanser hun hadde. I tillegg utvekslet vi erfaringer med å lage egen taco i tråd med råd og oppskrift fra Trines Matblogg. Vi møtes mest sannsynlig aldri igjen, men øyeblikket var ikke mindre verdifullt av den grunn. Kanskje alle øvrige bekjentskaper er verdifulle på sitt vis de også - selv om de er midlertidige? Alt kan ikke vare evig .. Og neste helg blir det taco - uten poser og juks av noe slag!

Ting tar sannelig tid

Vi er kommet godt ut i januar, jula er definitivt bak oss men først NÅ føler jeg at jeg virkelig er back on track. Det er nesten litt skummelt å erkjenne hvor lite som skal til for å forstyrre godt innarbeide vaner. Man kan føle seg så sterkt og klar at man nesten fristes til å tro at intet kan rokke ved den gode følelsen av det smale liv. Så koser man seg glugg ihjel i ei uke og vips er oppoverbakken omtrent uoverkommelig og den lille djevelen på venstre skulder peprer deg med negative tanker. Klok av skade og uendelig rik på erfaring vet jeg at det eneste som nytter er å ikke gi seg. Følelsen kommer tilbake. Hold ut! Nå har jeg trent jevnt  hele tiden, krampaktig holdt på gode matvaner og VET at resultatene må kommer. Sakte men sikkert forsvinner søtsuget og disse forvirrende meldingene fra venstre skulder om at du konstant bør jakte på en grunn til å kose deg med forbuden frukt. 

Nlå gjelder det bare å holde på de gode følelsene og holde trykket oppe slik at man faktisk går ned. Jeg trodde jeg var litt pinglete da jeg satte minus én kilo i måneden som mål, men iflg  NRK sin guru i Puls så er det visstnok mye vanskeligere å gå ned 10 kg på ett år enn på ti uker. Og det er sikkert mye sant i det, for det blir lett til at man utsetter prosjektet. Tenker at det er ikke så farlig idag, jeg kan alltids være flink i morgen ... Hørt den før eller?

Må jeg mene så mye?

Jeg leste Frøken Makeløs og gikk videre til Pias Verden. Oppi hodet mitt formulerte jeg ett meningsfylt og kløktig innlegg med feministisk snert. Hvorfor og derfor, ironi og satt på spissen. Men så mistet jeg motet. For hvorfor må jeg det? Det må jeg jo ikke ....

Jeg mistet både min mor og min svigermor i løpet av kort tid for ikke altfor lenge siden. En naturlig utvikling når man nærmer seg skjels år og alder men likefullt ett stort tap. Det jeg overhodet ikke var forberedt på var hvor "mannstung" familien egentlig var. Men i fravær av de to kvinnene så ble plutselig alle sønner, brødre, onkler, nevøer, ektemenn og bestefedre veldig synlige. Så satt jeg der og blomstret alene da... Pludret og pratet, stelte og ordnet. I min sønns konfirmasjon var det påtakelig stille rundt bordet - selv jeg greide ikke å småprate på vegne av alle. Til slutt tok jeg meg i å konversere om fotball ... Tja, i nødens stund lærer naken kvinne og spinne?

Så menn får bare latterliggjøre eller ufarliggjøre eller hva de nå gjør. Det har de vel gjort på våre vegne til alle tider? Isak Sellanrå så seg om etter kvinnfolkhjælp det første han gjorde da ny mark skulle brytes. Og andre kloke menn etter ham har vel også innsett at mer feminine egenskaper kan komme til nytte om vi nå ikke får verken nobels fredspris eller spellemansspris. Min bedre halvdel har i allefall skjønt verdien av det jeg bidrar med som sikkert av noen kan feies av banen som trivialteter og uvesentligheter. 

Og mitt tap av kvinner i familien har gjort at jeg storkoser meg på alle arenaer hvor jeg får være endel av ett jentenettverk. Jeg pludrer og prater og mener og diskuterer både høyt og lavt i en herlig suppe. Vel vitende om at i min mannsdominerte familie er jeg det sosiale limet som holder tradisjoner og møteplasser vedlike. Ingenting på putte på CV'n - men det tynger.

Åtte år

Det er ikke til å tro. Men den betraktningen har vi vel alle når våre barn fyller år og vi ikke helt skjønner hvor tiden har blitt av? Jeg var så umåtelig stolt. Og glad. Småbarnsmor på nytt igjen etter en ørliten kunstpause. En av mange sjarmerende sider ved atpåklatter er at det er så mange som venter og gleder seg. Større søsken blir medspillere mer enn konkurrenter og velsignelsen fordeles  uten å forringes overhodet.

Og for en velsignelse og glede det har vært. Mer enn hovedpersonen noensinne aner selv. Mormor sin lille solstråle og bestevenn. Storebrødrenes stolthet. Pappas prinsesse. Morfars trøst da mormor gikk bort. Mammas hjertevenn og .... Det er ikke alle anledninger det er lett å finne passede ord og vendinger for.. Men dagen har slett ikke gått med til sentimentale tilbakeblikk. Kakebaking og og utøvende krisehåndtering når hovedpersonen renner over av forventninger er en mer passende beskrivelse. Sånn generelt er jeg veldig glad i å arrangere selskapeligheter og sosiale arrangementer men barneselskaper har jeg aldri likt selv om jeg etterhvert begnner å få lang erfaring. Det er så mange forveninger å fylle, politikk i hvem som skal inviteres, omtanke for at ingen skal stenges ute og i det hele tatt mange hensyn å ta.

Så nå puster jeg lettet ut. Beina på bordet og vinglasset i armlengdes avstand. Ett år til neste gang. I morgen kommer familien men det er bare kos selv om vi er så mange at det blir som en middels konfirmasjon. Men det skal vi sannelig være glade for. Og etter dagens bakeaktivitet slipper jeg unna med litt mindre kjøkkentjeneste i morgen og kan stjele meg til en treningsrunde så jeg holder intensiteten oppe. Midtveis i januar allerede. Det gjelder å holde på de gode vanene slik at jeg ikke blir en januar trener som så mange andre. Det er rimelig fullt på treningssenteret om dagen ja - til og med på min ukentlige morgenøkt.

Hold ut hold fram!

Vær, uvær og dårlig humør..

Da jeg kikka ut vinduet i morges så jeg et vinterlig landskap med lett snødryss. Innen vi kom oss over dørstokken var drysset gått over til tett snødrev - og ikke av det lette slaget. Tett i tett med regntunge snøfiller la seg på hodet, nakke, skuldre og alt som ellers stakk ut på kroppen. Siden jeg spaserer til jobb hver eneste dag har jeg ett vidt spekter av uteklær. Goretex, lange støvler, selskinnsko, sko med pigger, lang regnjakke, dunjakke .... velg og vrak. Men idag ble det altså helt feil og jeg ankom jobb som en dryppende våt kattunge. Finnes det egentlig noe mer yfyselig enn ei iskald, klissvåt  dongeribukse? Jeg alarmerte min sønn som var bak meg "i løypa" og han stakk handa inn i klesskapet og leverte meg ei tørr og ren dongeribukse. Desverre har han for lange hender for buksa ble tatt fra innerst i skapet og var av det slaget som passet for flere år siden.. Hvorfor lagerer jeg på disse egentlig. I håp om bedre tider? Men jeg ble i grunnen ikke i bedre humør av IKKE få på meg ei tørr og ren bukse som satt som ett skudd i forgangne tider. Hvor ble kroppen min av?

Sukk hjerte men brist ikke .. Søtsuget river og sliter i meg etter ei adventstid og jul med kos og hygge. Jeg jobber hardt med saken. Klok av skade og rik på erfaring vet jeg at eneste medisin mot søtsug er en hestekur på noen dager uten noe som helst innslag av det gode liv. Nå er huset tømt, jobben er fri for alle skåler og kjøleskapet inneholder kun salat og andre hverdagsvarer. Og en dårlig dag ble bittelitt bedre av at jeg stakk ut i lunsjen og kjøpte meg ei bukse på salg. Den er i allefall tørr. Og riktig størrelse. Enn så lenge ..

Blåswix og pågangsmot

Årets første skitur er unnagjort og i år som alle tidligere år så burde forberedelsene vært krydret med Thorbjørn Egners melodi  "Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er ....." Det er ikke bare Kasper, Jesper og Jonathan som har rot i sysakene for å si det sånn. Men etter litt strev så kom fire av familiens fem medlemer seg ut av døra, skiboksen ble plassert på biltaket der den hører hjemme og far i huset fjernet klisteret fra i fjor i en beundringsverdig fart. Og det var SÅ verdt det. For Bymarka viste seg fra sin aller beste side med gnistrende Blåswixføre og lav sol over åsene. Det er igrunnen helligbrøde å stille med en slapp clipart som illustrasjon idag - motivene stod formelig i kø underveis på turen. Men vi ble så opptatt av å nyte øyeblikket at å forevige med kamerat kom i bakgrunnen. Ett glass rødvin, føttene på bordet og innspurten til Northug i Tour de Ski ble en perfekt avslutning på årets første helg.  Me like!

Men så må jeg også legge litt bånd på meg i min iver etter å "komme igang". Svømming på fredag (minst tjue lengder ja), styrketrening på lørdag og skitur på søndag ga mersmak. Og i sofaen i går grublet jeg litt på å ta ei økt i dag også kanskje? Helt til jeg fikk ristet litt på hodet og innsett at det nok var fornuftig med ett ørlite hvileskjær .. Ikke er jeg tjue år og jeg heter heller ikke Marit Bjørgen for å sidet sånn ... Så i kveld blir det kvalifisert husarbeid, leksehjelp for datteren og ett par votter som skal strikkes ferdig mens jeg ser hvordan det går med de som skal ned to buksestørrelser på fire uker. Berre gjer da!

Grønne fingre og hvit dekor

Tidlig i desember gikk jeg til innkjøp av en epleasalia. Jeg synes den var fin og ett veldig godt alternativ til julestjerner som jeg er veldig lei av. Jeg følte meg endatil litt trendy som kjøpte noe helt annet enn det alle andre gjorde .. Så feil kan man ta .. og det er vel egentlig min interiørsans i ett nøtteskall. Jeg går til innkjøp av noe jeg liker i en butikk, går hjem og lever en kort stund i den tro at jeg har vært kreativ for så å oppdage at jeg kun har hevet meg på en trend hvor mange har gått løypa før meg. Lenge leve markedsføringa - det virker!

Men poenget her var egentlig ikke min tendens til å følge strømmen - litt forsinket. Men at jeg på tre uker greide å ta livet av denne frodige planten til tross for krystallklare instruksjoner fra butikkselger. Allerede før jul måtte jeg beskjemmet kaste hele greia og hadde ett svare strev med å feie opp alle tørre blader som føk omkring. Etter et par ukers irritasjon vendt mot meg selv går jeg løs på en ny plante. Dette (bildet) er visstnok ikke en eple asalia men en vanlig asalia. Så får vi se om den overlever. Denne gangen har jeg fått instruksjoner fra en god venninne og så langt er de fulgt til punkt og prikke.

Sukk .. jeg har desverre ikke arvet min mors glede av og interesse for det som vokser og gror. Hennes avskårne blomster overlevde en evighet fordi hun bar dem ut om natten og stelte med dem som skjøre egg. Og alle vekster hun hadde i jorda ble stelt og puslet med daglig. Det ligger sikkert noe der altså .. Å plutselig huske på dem etter tre ukers vanskjøtsel er muligens ikke adekvat behandling?

Jeg bare spør..

Ønske det, ville det - men gjøre det??

Jeg blir litt trøtt av meg sjøl når det kommer til prat og planlegging rundt livsstilendring og vektnedgang. Å legge en flott plan er jo en fest. Å stå der med ett helt nytt og ubrukt år forran seg og en ubesudlet kalender er nesten euforisk. Jeg har alltid likt å planlegge! Men det er ikke alltid forventningene om framtidig gjennomføringsevne står i forhold til realiteten. For hvorfor skal det bli så kjempelett i morgen når det er så vanskelig i dag? Og en blogg og skriblerier er på mange måter veldig motiverende. Man får konkretisert ting, øker bevisstheten og tidfester mål. Men samtidig kan bloggen føre til for mye fokus. Jeg ønsker jo egentlig å komme dit at jeg IKKE er så opptatt av mat, vekt, kropp og slanking .. Litt selvmotsigende det der.

Men nå er huset tomt for juleknask, hverdagen er i gang, treninga på plass og sommerens reisemål er også booket. Sol og varme er alltid en motivasjon i seg selv. Så nå MÅ skravla omsettes i aksjon!

Kjenn forskjell på sug, lyst på mat og reell sult

Dette var det femte rådet fra artikkelen jeg leste. Og aldri er det vel mer aktuelt enn akkurat nå når vi runder av ei høytid med mange utskeielser. Jeg har kommet meg relativt godt gjennom jula synes jeg - både med hensyn til trening og mat. Men når det kommer til sjokolade og rødvin så har jeg skeiet ut i bøtter og spann. Behovet for rødvin stopper heldigvis helt av seg selv - men sjokolade derimot .... Desverre feilberegnet jeg noe innmari og sitter igjen med ett altforstort lager i skuffer og skap. Og har jeg egentlig lyst på sjokolade? Nå har jeg en mistanke om at jeg ikke engang har det, men snoper "litt" hver dag etter middag fordi underbevisstheten min forteller meg at dette ER godt. Du MÅ bare ha det. Så lenge fristelsen ligger der så er jeg lett å overtale. Lurer på om det nytter å legge det i fryseren? Det beste er nok å få det ut av huset.

Men forøvrig så har jeg i grunnen jobbet lenge med råd nummer fem. Å skaffe seg en bevissthet rundt sult, higen etter noe å putte i munnen og mat som brukes både som trøst og belønning er ett kjempesvært tema som det kan sies og skrives mye om. Jeg er av den oppfatning at overvekt sitter aller mest mellom ørene og bittelitt i genene. Mye handler om ubevisste valg, dumme uvaner og feilslått kos. Men selv om det kan være enkelt å dosere om det så vet jeg utmerket godt at det er ikke gjort i en håndvending å rette opp inngrodde vaner og tankegang. For min del har det vært vellykket å gripe fatt i én ting av gangen og øve lenge på det før jeg tar fast i neste. Altså ett langt lerret å bleke men veldig verdifullt det når man står i andre enden å kikker seg tilbake.

Men sjokoladen, den herjer altså med meg enda ... Noen som vil ha?

Berre gjer da!

Nå har jeg brukt så mye tid på å psyke meg opp til dette prosjektet at jeg trodde ikke det var mulig å bli MER motivert. Det var helt til jeg så kveldens Puls på NRK og hygget meg med kommentarer og nyttige innspill fra Yngvar Andersen. Bare dialekten hans er nok til at jeg kommer i godt humør, men det er IKKE til forkleinelse for innholdet i det han sier. Og slagordet skal jeg sannelig tjuvlåne jeg også. Berre gjer da! Han har jo så rett så rett - er det egentlig noe å vente med?

Jeg kjente meg dog ikke helt igjen i deres beskrivelse av hvordan og hvorfor jenter trener versus menn. Damer ønsker visstnok å være sosiale, er mer opptatt av å ta seg ut, setter mann og barn og alle andre først og tenderer til å ikke ta ut hele sitt potensiale. Kort oppsumert. Jeg er IKKE opptatt av å være sosial når jeg trener. Gjerne ellers, men ikke da. Det er nok klokkeslett og avtaler forøvrig i tilværelsen, og dessuten har trening blitt min form for alenetid. Jeg bryr meg heller ikke om at jeg puster og peser på ei tredemølle - tvert i mot. Det er jeg vel egentlig litt stolt av - det betyr jo at man jobber hardt? Men ja - det er lett å sette alle andre først, og jeg er definitivt ikke flink til å ta ut hele mitt potensiale. Det SKAL jeg bli flinkere til i 2012.

Og i påvente av å komme i gang (i morgen tidlig) så har jeg momset to-tre sjokoladebiter og smakt på siste glasset med Baileys. Det er mange måter å rydde ut av kjøleskapet på. Undrer meg på hvem jeg bedrar..

Besøksstatistikk

Jeg oppdaget ved en ren tilfeldighet at mitt lokale treningssenter opererer med besøksstatistikk på nett. Jeg er så visst ikke noe konkurransemenneske men terger gjerne meg selv litt. De to siste årene har jeg ikke vært den flittigste brukeren av innendørs treningsfaciliteter og jeg sto registrert med kun 45 besøk i 2010. Så for å stesse meg selv litt planla jeg at 55 besøk måtte være ett absolutt minimum for 2011. Jeg prikket inn besøk nr. 55 grytidlig i går morges og nøt ei flott treningsøkt på tredemølle mens himmelen nærmest stod i brann da dagslyset så vidt sivet inn for sin daglige kortvisitt. Det var så flott! Og selv om dette besøkstallet i bunn og grunn ikke betyr så mye - treningsøkter utendørs er jo ikke tillagt, så har det såvisst trigget meg til å holde trykket gjennom desember måned. Det var heller dårlig de tre foregående årene må jeg si ...

Så mens jeg ønsker alle inkludert meg selv ett riktig godt nytt år så plalegger jeg å tangere min egen "rekord" med 80 besøk i 2012. Verken 55 eller 80 er spesielt høye besøkstall - men når jeg legger til alle skiturer på vinteren og toppturer på sommeren så vil jeg tro at mosjonsnivået er jevnt godt. Min utendørsaktivitet har jo de siste årene rettferdiggjort mangelen på "ordentlig trening", men jeg kjenner at styrketreninga de siste to månedene virkelig ikke har vært bortkastet. Variasjon er vel stikkordet.

Men nå skal jula rundes av. Sølvtøy vaskes og legges bort. Skolesekker må fram fra innerst i skapet og jeg ser med skrekk på hvordan jeg skal få opp tre vrangsnudde unger i morgen tidlig. Selv er jeg mer enn klar for hverdagsliv igjen. Jula har vært fin og flott på alle måter - den beste høytiden på lenge faktisk med akkurat passe både av kos, mat, selskapligheter og latskap. Nå er jeg klar for å være i vigør!

- jeg gleder meg!