Blir det jul likevel?

I min oppvekst så ble hele huset systematisk rundvasket til jul. Min mor endevendte hele boligen og både tak, vegger, inni skap og alle kroker fikk gjennomgå med grønnsåpevann. Lampeskjermer ble lagt i bløt i ei bøtte, møbletrekk fikk en runde i vaskemaskinen og gulvtepper lå ute i snøen og ble banket etterhvert. Jeg kunne ikke fordra disse dagene da jeg kom hjem fra skolen og huset ikke var til å kjenne igjen med alle møblene dansende rund på gulvet.

Selv så gjør jeg ingenting av dette her. Huset mitt er dobbelt så stort og jeg er ute i fulltidsjobb. Hvordan skulle jeg rekke alt det? Jeg hadde vel egentlig ambisjoner om at novemeber skulle benyttes til noe skuring og vasking, men så gikk nå den måneden også. Nå har jeg feiret jul i eget hus i over tjue år, men enda henger følelsen av barndommen igjen. Blir det jul uten grønnsåpehus? Jeg jobber med å motarbeide følelsen av å mislykkes samtidig som jeg forsøker å finne ut hvilken standard jeg bør eller kan legge meg på. Hva er overkommelig? Eller nødvendig?

For mennesker er viktigst. Og én regel er ufravikelig; å stresse før jul er forbudt! Den leveregelen har jeg faktisk greid å etterleve i de siste årene. I år er jeg til alt overmål bedt bort på selveste julaften. Tenkt at jeg kan starte dagen med en løpetur for å skjerpe appetitten, se Tre nøtter til Askepott sammen med min datter for deretter i ro og mak pynte meg og gå bort til dekket bord.

Jeg har verdens beste svigerinne. Hurra!

Me like!

All tankevirksomheten rundt hvorvidt jeg skulle gå igang med PT eller ikke satte meg på en idé som umiddelbart var latterlig lett å gjennomføre. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før egentlig? Jeg har ikke helt landet diskusjonen med meg selv om disse PT greiene enda - men én ting er klinkende klart; om jeg skal svinse rundt på ett treningssenter med en PT på slep (eller var det omvendt?) så skal det altså ikke skje i prime time på ettermiddagen med horder av tilskuere (som sannsynligvis ikke bryr seg). Det skal i såfall foregå i nattens mulm og mørke på morgenkvisten når 95% av befolkningen enda ikke har gnidd søvnen ut av øynene.

Det var da jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke i første omgang planla ei ukentlig morgentrening før arbeidstid? Og hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Men svaret på det er vel at hverdagslivet etterhvert begynner å bli litt mer overkommelig. Større unger og mindre logistikk er ett enkelt regnestykke. Som sagt så gjort. Litt spent var jeg. Innvendinger når tanken flyktig har slått meg tidligere har vært at det er ett stress og styr å pakke alt som skal til. Gud bedre om du har glemt rent undertøy når du står der etter dusjen. Eller har med deg ei bukse som krever belte og beltet ligger igjen hjemme. Men jeg har bestemt meg for at sånt no blir en vane, og i en fei har jeg samlet toalettsaker som skal ligge fast i sekken.

Jeg husket ALT bortsett fra joggeskoene faktisk. Og greide å la være å bli irritert på meg selv da jeg fikk en ekstra strafferunde hjem for å hente de. Joggesko MÅ man jo ha. Og premien etterpå var ren lykke! Det var så deilig! Lite folk, rolig stemning og fri tilgang til alle tenkelige apparater. Så fikk jeg sett litt frokostTV mens jeg løp på mølla og sneik meg til noen minutter i badstua til slutt. Fantastisk! Så jeg lurer jo likevel bittelitt på hvorfor jeg ikke har gjort dette før ...

Men nå blir det i allefall en fast ukentlig avtale med meg selv som er plottet inn på min splitter nye iPhone. Me like!

The confession

Krim som sjanger er ikke my cup of tea. Leseopplevelsen er som å være med på en karusell. Spenninga driver deg fortere og forterer gjennom sidene og historien men så blir du kastet av når løsninga kommer tilslutt. Og da sitter jeg alltid igjen med en tomhetsfølelse - hva nå? Jeg vet endelig "hvem som gjorde det" men sitter sjelden igjen med en go' følelse av en god historiefortelling i kroppen. Men når alt det er sagt så liker jeg John Grisham og hans krimbøker. De har alle sitt utspring fra rettssystemet og mannen vet hva han holder på med siden han er advokat. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for jus og retterganger. Og her blir det krim som er mer basert på jus, psykologi, politikk og mennesker og langt mindre bestialske drap og bloddryppende vold. Den biten er som regel tilbakelagt når historiene starter.

Denne boka handlet om en uskyldig mann som feilaktig er dømt til døden og de siste dagene før dato for henrettelsen. Den virkelige morderen kommer på banen i tolvte time og alt eksploderer politisk og juridisk og prestisjemessig for alle involverte. Grisham har omtalt temaet i ei tidligere bok - "en uskyldig mann" basert på en sann historie - så dette er åpenbart noe som opptar ham.  Og bra er det for man sitter sannelig igjen med en klam og ekkel følelse etter enn sånn fortelling. Det er ikke opp til menneskene å ta liv. Punktum.

Jeg leste boka på engelsk og det gleder mitt hjerte at det gikk veldig lett. Nå har jeg fått lastet ned ordbok på min Iphone og fikk en ny hverdag når det gjelder raskt å kunne slå opp ord jeg ikke forstår. Målet er å utvide ordforrådet litt etter litt. Iphonen kan jeg jo til og med ha med på nattbordet. Jeg feiga desverre ut på neste bokprosjekt og kjøpte norsk, men det kommer tider etter disse.

Skal - skal ikke ..

Treningssenteret har lagt ut et førjulstilbud om gavekort på tre timer med personlig trener til rabattert pris. I ettertid ser jeg at rabatten ikke akkurat slo i bakken, men markedsføringen virket den; jeg ble faktisk satt på en idé som har vært utenkelig tidligere. Men nå lider jeg valgets kvaler. For å kjøpe disse tre timene til meg selv kan jeg alltids gjøre, men det er jo meningsløst om jeg da ikke er villig til å fylle på med mer om dette fungerer. Og da snakker vi seriøse penger og ikke bare ett lite gavekort som jeg alltids kan rettferdiggjøre med fordijegfortjenerdet. Så jeg vet ikke hva jeg vil ....

   En bekjent av meg gjorde nettopp dette i fjor. Hun gikk ned 20 kilo og ble som ei helt ny dame. Men forutsetningene var litt annerledes. Hun gikk fra null i trening til full gass. Jeg mosjonerer mye - men jeg trener ikke. Jeg sakker på farten straks jeg får antydning til "blodsmak", og mine turer i skog og mark bærer vel mer preg av meditativ rekreasjon enn av trening.  Jeg liker min mosjonering og har ingen planer om å slutte med det, men har lenge hatt lyst til  å bli flinkere til å trene. En skitur på 3-4 timer har man ikke alltid tid til, men en 45 min løpetur er det vanskelig å forsvare at man ikke rekker. Samtidig er jeg usikker på om dette er noe jeg vil like. Kropp og overvekt er liksom privat. Orker jeg at en stram og veltrent "snørrunge" skal gi meg råd og dåd og stå på nakken på meg i 50 minutter? En av de tingene jeg virkelig liker med treningsstudio er nettopp dette at jeg er alene der - slipper å være sosial. Det har jeg så evig nok av i alle andre døgnets timer. Men så nærmer jeg meg 90 kilo. Det kan på ingen kreativ måte bortforklares eller rettferdiggjøres - det ER for mye, og jeg vil aldri slå meg ro med det. Det er med meg hele tiden og setter preg på alt jeg gjør. Skal da noe være uprøvd?

For hvorfor har jeg ikke greid å kvitte meg med vekt i høst? Det skønner jeg ikke selv siden alt har ligget til rette egentlig. Og da handler det om alle disse beslutningene som er så vanskelig å ta - man utsetter til i morgen den man ikke har så lyst til å gjøre nettopp i dag. Jeg koser meg med denne sjokoladen idag for i morgen ligger jo alt så meget bedre til rette for å avstå fra det jeg ellers har lyst på ..

Jeg tror jeg prøver jeg. Tre timer med en snørrunge må jeg da greie.

De stjålne stunder..

Den uventede "fridagen" førte til adskillig påfyll av det jeg tilsynelatende liker aller best. Nemlig en stille stund hvor huset sover, stearinlyset er tent, radioen pluderer lavt i bakgrunnen og jeg sysler med mine greier helt uforstyrret og uten tidspress. En helt meditativ greie som anses som nødvendig for å balansere ut en ellers travel hverdag. Men i helga ble det faktisk for mye av det gode. Jeg trodde nesten ikke det var mulig!

Men en klok dame med noe flere visdomsår på baken sa til meg en gang at det er de stjålne stunder som er best. Og damer med visdom har som regel rett. For i morges var det i grunnen ganske greit å stå opp tidlig, få opp farten, tenke logistikk, planlegge framover og møte trivelige kolleger som er glad for å se meg. Arbeidsoppgaver står i kø og det er som det skal være. Og kun seks uker til jul ...

En uventet fridag

Jeg velger i allefall å kalle dagen for det selv om den startet med ett ildrødt øye og en rundtur til fastlege, spesialist, apotek og en turnus med øyedråper fire ganger i timen. Hornhinnebetennelse er ikke til å spøke med, men siden jeg har vært gjennom dette tidligere så reagerte jeg straks denne gangen og slapp å lide meg gjennom en dag med lukkede øyne bakoverlent i sofaen. Litt vondt er det. Men ikke verre enn at jeg nyter et stille hus og uventede timer jeg kan tilbringe til hva som helst. Jeg er omtrent aldri hjemme alene og normalt står oppgaver i kø å venter på meg. Ikke så uvanlig for trebarnsmødre kanskje .. men derfor veldig kjærkomment med litt uventet fri. Så overser jeg at betennelsen vil straffe meg i lang tid. Når jeg er symptomfri får jeg nemlig likevel ikke bruke kontaktlinsene mine på mange uker. Buhu .. jeg orker ikke å tenke på det engang. Jeg kan ikke fordra briller! Enten så er de skitne, de gnager på nesen, klør bak ørene, de dugger når du går ut, faller av når du svetter på trening ... Ja, ja - i en global sammenheng er vel dette et mindre problem.

Men siden jeg slipper å holde øynene lukket så har jeg både lest avisa, sett formiddagsTV og ikke minst strikket votter. Jeg står på for harde livet nå siden strikkevotter er oppført som julegavealternativ på veldig mange av mine mottakere. Så får vi se til slutt hvor mange jeg må stryke pga tidsnød. Det er jo jul og vinter neste år også. Men om jeg fortsetter i denne farten så er jeg riktig godt i gang faktisk. Jeg mangler dog noen tommeltotter og må ta en ørliten dugnad på dem. Det er så kjedelig å strikke så smått! Men votter uten tommeltotter er dog noe ufullstendig.

Men først skal jeg lese litt. "The confession" av John Grisham. Skikkelig luksus å lese i dagslys i oppreist stilling for en som for det meste karrer seg til noen sider hver kveld i skinn av nattbordslampa.

God helg!

Mandags mårra blues..

Hvorfor er mandag så kjip? Som et ordentlig rutinemenneske (les: vanedyr) eskalerer jeg jevnt og sikkert aktivitetsnivået utover uka for så å lande pladask når helga kommer. Mandag kommer da som en mild bakrus etter ei lang og avkoblet helg. Så blir det ikke bedre av at jeg våknet til mens i dag morges med alle festlige sypmptomer som den tilfstanden fører med seg. I tillegg tok jeg sats bokstavlig talt og passerte dørstokkmila for ny trening i studio i går. Det gikk bra det ..bortsett fra at jeg er så støl i rompa i dag at det er en utfordring å gå på folkvis - langt mindre elegant.

 

Treningsformen som tok for seg balanse og kjernemuskulatur anbefales varmt - jeg fikk skikkelig kjørt meg og svetten rant i strie strømmer. En god dusj og badstu i etterkant gjør at opplevelsen nærmest blir for SPA å regne - ett fortjent SPA. Men den flotte opplevelsen som jeg faktisk har tilgjengelig når som helst blir bittelitt ødelagt av at jeg blir lei meg av det jeg ser i speilet. Hvor stor jeg har blitt! Det er så lett å lure seg selv ved å sensurere speilbildet. Fra halsen og opp f.eks. Overarmene mine er som en dopet fribryter fra gamle Øst Europa .. Flombelysning og store veggspeil i en treningssal lyver veldig lite og kaster sannheten brutalt i fanget på en.

Hvorfor får jeg det ikke til? Jeg som var så fast bestemt etter sommeren .. og nå er det november. Hvor ble alle ukene av? Kosefaktoren er for høy i helgene - utvilsomt. Og litt i uka også. Jeg orker liksom ikke å avstå fra denne hverdagskosen. Så står jeg da på stedet hvil og er bittelitt lei meg. Ressurssterk og veltrent dame i sin beste alder - men minst femten kilo overvektig. Det er ikke gøy og kan ikke bortforklares. I morgon i morgon, men ikkje i dag ..... Hvorfor ikke det?