Som å lære å sykle!

Jeg har sittet noen runder på matta og kikket litt måpende på hva som er mulig å utføre med to tomme hender - bokstavlig talt. I begynnelsen lurte jeg seriøst på om jeg hadde gått feil og kommet til utdanning for sirkusartister .. Etterhvert har jeg vekslet mellom å komme med stille skjellsord for meg selv eller unnskyldt meg med alder, vekt og andre mer eller mindre godkjente bortforklaringer. Men man må jo prøve .. og plutselig så satt det gitt! Kråka krever både teknikk, styrke, balanse - og ikke minst trua på at du greier det vel vitende om at faller du så er det ikke så veldig langt ned ... Og vips - plutselig så kjente jeg at balansepunktet var der - beina lettet fra bakken og jeg gikk IKKE på snørra! Jeg hadde mest lyst til å rope YES!!! kjempehøyt - men fikk engang kjeft og lit sur påminning om at det skulle være stille i yogasalen - så jeg jublet inni meg. Hurra!! Følelsen var litt som å lære å sykle - bortsett fra at sykling har raskere progresjon. Her må jeg nok øve mye enda - og om jeg hadde hatt en baby så kunne det ikke falle meg inn å legge den under meg slik damen på illustrasjonen har gjort. Men denne damen har sikkert gjort kråka 1000 ganger før, hoppet lydløst ut i full planke og senket seg saaaaakte ned i kobra. Halleluja! Godt man har noe å strekke seg etter.

Neste mål er full bro - jeg har beveget meg fra 0 - bokstavlig talt - til ca 20 cm over bakken. Å stå i bro gjorde jeg i bøtter og spann da jeg var liten, så jeg fikk litt sjokk da jeg ikke greide å løfte meg en millimeter engang. Er det mulig? Men noen tiår uten å forsøke noe som helst av den sorten setter tydeligvis sine spor. Det er ikke ALT man kan ta på pur vilje!