Jeg liker å tro

Hmmm.. Etter å ha lest Aftenpostens "innsikt" juli/august utgave så har min barnetro angående vekt og overvekt blitt satt på prøve. Stemmer det virkelig ikke at fedme skyldes for mye mat og for lite fysisk aktivitet? At min karakter ikke er spesielt svak, men at jeg vil forbli overvektig uavhengig av alle mine anstrengelser? Kan jeg like godt gi opp mine gode intensjoner først som sist, hengi meg til alle mine laster og la alt flyte ....

Jeg gråter bare ved tanken. Jeg liker å tro at dette er noe jeg kan gjøre noe med. Jeg trives jo egentlig veldig godt med fysisk aktivitet av mange slag. Og dagsformen er absolutt aller best når jeg balanserer matinntakt, trening og hvile. Faktum er at straks jeg blir FOR mett kjenner jeg den mentale energien forsvinner .. Jeg blir latere, mindre kreativ og får mindre ork og overskudd til å ta fatt på dagen dont. Om jeg derimot er passe lett og mett skjer det motsatte. Jeg får faktisk lyst til å foreta meg ett eller anne.

Artikkelen baserer seg på boka "Why we get fat" skrevet av Gary Taubes. Og om jeg forstår denne artikkelen riktig etter å ha lest den nøye to ganger (interessen er som dere kansje forstår stor) så slår forfatteren beina under teorien om at fete mennesker er tjukke fordi de spiser for mye, men på grunn av at de spiser feil ... Den har vi vel kanskje hørt før? Eller hva Fedon?

Nå må jeg innrømme at barnetroen min har slått ørlite sprekker allerede før denne artikkelen. Jeg har hatt veldig tro på kalorier inn og kalorier ut, fysisk aktivitet og ikke minst at overvekt sitter mest mellom ørene. Karbohydrater og denslags har jeg helst ikke villet forholde meg til. Men her har jeg faktisk forandet ørlite mening etter å ha gjort et forsøk på eget legeme. Jeg blir utrolig nok bedre og lengre mett av å kutte ut endel av brødmaten og erstatte den med proteiner. Det ER arbeidssomt siden brødskiva er veldig enkel både å lage og ta med seg, men med litt planlegging går det meste.

Men jeg presiserer - vi snakker kun om mindre justeringer. Selv om jeg i utgangspunktet nok er altfor lite kritisk når jeg leser slike artikler - jeg har fremdeles klokketro på at min overvekt kan overvinnes med trening og kostholdstilpasninger.

Det e ittjnå som kjæm tå sæ sjøl ....

Ting tar tid ..

Det er vel litt av en floskel egentlig. Spesielt når det kommer til slanking. Og når vi legger til sommer, sol og ferie i tillegg så er vel det meste sagt. Kremt .. det har jo ikke vært DET i mange måneder da .. Pussig hvor lett disse unnskyldningene ramler inn. De er som fløyel på tunga og trille ut av munnen som perler uten snor. For sannheten er at nok en sommer er preget og farget av en at kropp og personlighet ikke passer i hop. Innsiden av hodet stemmer ikke med utsiden på en måte og når sommeren kommer og kamuflasjenklærne MÅ av så blir man så avslørt. Også for seg selv. I år greide jeg ikke å unngå "elendigheta" heller siden vi for første gang på 10 år hadde ferie med værgaranti og det var påkrevet med bikini alle feirens dager.. Tenkt at jeg ikke greide å nyte det fullt ut! Det har jo vært bestemt siden i fjor høst - og planen var selvsagt å finne bikinifasongen innen avreise. Here we go again ... Har jeg hørt, tenkt og snakket om det før eller?

Men så skal en jo være litt positiv og blid også da, og ting bedret seg utrolig nok utover ferien. Jeg ankom bleik og sliten. Og for den som lagrer vann når kroppen er litt neåt, så kan det bare gå rett vei. Etter som brunfargen tok seg opp og legemet hadde hvilt tilstrekkelig mange dager så "smalnet" jeg litt, om ikke annet i egne øyne og hode. Og som ei venninne av meg sa da det ble hennes tur til å vende nesa sørover; "Brunt flesk er sannelig mye penere enn hvitt". Så sant så sant.

Godværet har faktisk fortsatt her hjemme også og siden jeg er på runde II med ferie så holder jeg det brune flesket ved like bokstalig talt. Selvsagt med store ambisjoner om å angripe berget, men etter års erfaring med temaet er jeg såpass realistisk at jeg innser at ferie ikke er tid og sted for nedgang. Men trening er jeg god på om enn med litt mental overtalelse enn så lenge. Målet er at innen ferien er omme så skal treningsviljen sitte som ett skudd.

Disiplin

For litt siden leste jeg en kronikk skrevet i avisen av en manuellterapeut. Den omhandlet temaet endring av vaner og var vinklet mot mosjon, vekt og helse. Mens jeg leste lurte jeg litt på om forfatteren kjente meg bedre enn jeg gjorde selv .. Men kanskje er vi ikke så ulike vi menneseker når det kommer til stykket. Han hadde i allefall fokus på disiplin. Det nyttet ikke å gå ned i vekt om man stadig belønnet sin gode innsats med en sjokolade eller ett par glass rødvin. Hvor ofte har ikke jeg gjort det? Videre skrev han om at endring måtte koste noe, det krevde disiplin å avstå fra goder man konstant forsøkte å rettferdigjøre i sitt eget hodet. Så denne uka har jeg forsøkt å ha litt foukus på disiplin. Hver gang lysten til å putte noe i munnen melder seg (ganske så ofte faktisk) så prøver jeg å tenke ordet DISIPLIN inni hodet mitt. Så langt har det hjulpet litt faktisk.

Videre skrev han mye om å ta helga tilbake. Altså at utskeielser lå til fredag og lørdagskveld punktum. Gevinsten i andre enden er jo at alt smaker så veldig mye bedre! Det er faktisk ikke godt med sjokolade hver eneste dag - det er bare en lite luring oppi hodet mitt som forsøker å overtale meg til at ikke bare er det godt, men jeg TRENGER sjokolade hver dag. Kronikken traff meg midt i magen med andre ord og jeg leste den flere ganger til inspirasjon og egen bebreidelse. Så nå forsøker jeg å etterleve min selvpålagte disiplin samtidig som jeg trygler værgudene om at denne vinteren snart må være over slik at vi kan få ett ørlite håp om vår. Snø er OK men ikke i april vel?