Jeg leste Frøken Makeløs og gikk videre til Pias Verden. Oppi hodet mitt formulerte jeg ett meningsfylt og kløktig innlegg med feministisk snert. Hvorfor og derfor, ironi og satt på spissen. Men så mistet jeg motet. For hvorfor må jeg det? Det må jeg jo ikke ....Jeg mistet både min mor og min svigermor i løpet av kort tid for ikke altfor lenge siden. En naturlig utvikling når man nærmer seg skjels år og alder men likefullt ett stort tap. Det jeg overhodet ikke var forberedt på var hvor "mannstung" familien egentlig var. Men i fravær av de to kvinnene så ble plutselig alle sønner, brødre, onkler, nevøer, ektemenn og bestefedre veldig synlige. Så satt jeg der og blomstret alene da... Pludret og pratet, stelte og ordnet. I min sønns konfirmasjon var det påtakelig stille rundt bordet - selv jeg greide ikke å småprate på vegne av alle. Til slutt tok jeg meg i å konversere om fotball ... Tja, i nødens stund lærer naken kvinne og spinne?
Så menn får bare latterliggjøre eller ufarliggjøre eller hva de nå gjør. Det har de vel gjort på våre vegne til alle tider? Isak Sellanrå så seg om etter kvinnfolkhjælp det første han gjorde da ny mark skulle brytes. Og andre kloke menn etter ham har vel også innsett at mer feminine egenskaper kan komme til nytte om vi nå ikke får verken nobels fredspris eller spellemansspris. Min bedre halvdel har i allefall skjønt verdien av det jeg bidrar med som sikkert av noen kan feies av banen som trivialteter og uvesentligheter.
Og mitt tap av kvinner i familien har gjort at jeg storkoser meg på alle arenaer hvor jeg får være endel av ett jentenettverk. Jeg pludrer og prater og mener og diskuterer både høyt og lavt i en herlig suppe. Vel vitende om at i min mannsdominerte familie er jeg det sosiale limet som holder tradisjoner og møteplasser vedlike. Ingenting på putte på CV'n - men det tynger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar