Å eie sin egen tid

Da har denne uka også nådd middagshøyden og bikker utforbakke mot helg - og ny feire faktisk. Om man nå absolutt må rangere så kan denne delen av ferien muligens være den beste. Jeg skal nemlig på hytta mi! Ytters kort reisevei, absolutt alle faciliteter, havsutsikt og kort vei til skog og mark med urbane adspredelser i umiddelbar nærhet om sådanne behov oppstår. Altså hjemme .. Jeg hører med til den bittelille andelen norsk urbefolkning som rett og slett ikke VIL ha hytte. Jeg trives så godt hjemme at bare tanken på enda en eiendom som skal stelles, vedlikeholdes, pusses og skjøttes gjør meg litt uvel. Og å bruke fredagkveld i bil ... urgh ... Men vær sin lyst selvsagt. Det er bare veldig vanskelig å få akset for min manglende hytteklyst. Og når omgivelsene skaffer seg fritidshus den ene etter den andre - så oppstår spørsmålet om å BLI med - for det er no nærmest synd på oss som ikke har. Takk og lov.

Ja, ja - noen sære trekk må jeg jo ha. Og manglende hyttelyst sammen med å mislike lyse sommernetter er vel mine noe unorske sider. Men det er jo til å leve med. Og å være hjemme i ferie ser jeg virkelig fram til. Å vite at jeg står opp hver dag og kan bruke dagen til akkurat det jeg vil skal bli umåtelig deilig. Har mange gjøremål "på lista" men forsøker å ikke spikre den for fast slik at jeg sitter i etterkant og er skuffet over alt jeg ikke fikk unna meg. Det er en balansegang det der. Å gjøre nok til at man blir tilfreds og kose seg nok til at det kjennes bra. Å bli FOR lat er ingen god løsning.

Friskmeldt:-)

.. og herlighet for en god følelse det er! Skulle tro jeg har hatt 14 alvorlige og ukjente diagnoser, men jeg har vært noe så udelikat som sørpe forkjøla med ett helt ekstremt fobruk av Kleenex. I morges var jeg på trening for første gang på 18 dager og jeg startet å grue meg allerede i går kveld. En PT time er ingen dans på roser har jeg erfart og ei heller denne gangen. Det var vondt og og tungt så det holdt - men kroppen fungerte. Takk og lov. Nå er jeg mitt gamle jeg igjen. Jeg er elendig på ikke å være i form og trives aller best når jeg er i fart og helst litt stor fart. Ofte for stor fart. Men det er ett privilegium å bruke seg selv og kjenne at man er sliten på fredagskvelden. Hva er det å spare på - eller spare til?  
Livet har mange faser og for meg å mine omgivelser er vi nå inne i tiden da ungene vokser til og brått er det ikke så mange treninger å kjøre til eller foreldremøter å springe på. For min del har kurven sunket bratt fra minst to "oppdrag" per kveld til ett i uka .. Det blir fritid av sånt. Og det kan man jo se på to måter. Litt deilig er det - det må innrømmes. Å løpe ut døra med poteten øverst i halsen og middagsoppvask som flyter utover kjøkkenbenken er ikke alltid like sjarmerende. Men mest er det vemodig .. for hvor ble tiden av? Og når man står midt oppi det så virker det uendelig. Selv er jeg så heldig at jeg har ei lita prinsesse på full fart inn i fritidsaktiviteter så jeg nyter kun ett lite hvileskjær før jeg igjen skal ta fatt på dugnader, styreverv, foreldremøter, konserter og oppvisninger. Priviligert!

Oppsummering

Ikke bare påska er snart historie men måneden mars skled også helt ubemerket over i april uten at man helt fikk det med seg i hellig- og feriedagenes sus og dus. Og kvelden før striskjorta og havrelefsa starter på'n igjen så er de gjernet litt tid til ettertanke. Stemte ferien med forventningene? Skummelt spørsmål .... Det kan oppsummeres som følger; I år som i fjor og alle andre år har jeg fått gjort MYE mindre enn planlagt av fornuftig karakter. Kanskje jeg planlegger for mye? Jeg går nemlig ut i hundre de første dagene og nyter å stå opp om morgenen og vite at jeg har en hel dag forran meg med blanke ark. Men om jeg starter som en propell så går det fort over ... Man blir da så lat av all denne fritiden? Jeg begynner å lure på om det er sunt egentlig. "De stjålne stundene er de beste" sa en klok dame med litt mer livserfaring til meg en gang. Jeg har notert meg utrykket bak øret for det er jo så sant som det er sagt. Man kan faktisk ikke kose seg med glede og entusiasme ti dager i strekk. Det er noe med å gjøre seg fortjent..

Men i oppsummeringens time så skårer jeg særdeles godt på trening og fysisk fostring. Og om jeg faktisk ikke greide å motivere meg til å rundvaske kjøkkenet (er det rart egentlig?) så gleder jeg meg over lange, flotte skiturer og timer med høy innsats på treningsstudio. Jeg tok tilslutt mot til meg og kjøpte timer med personlig trener. Det var en bøyg, jeg innrømmer det. Litt Hollywood liksom.. men du verden hvor det var verdt det! Mitt mål var å lære å trene hardere, altså med høyere intensitet og jeg fikk vel hva jeg ba om. Jeg trodde ikke jeg skulle få opp armene for å vaske håret i dusjen etter første timen. Og etter det ble det bare verre .. Nå har jeg plottet inn ukentlige timer fram til sommerferien og ser fram til en vår med stigende formkurve:-)

Så fant jeg en morsom "app" til Iphonen da jeg surra litt rundt i kjedsomheten her en kveld.. En app som måler avstand, høydemeter, beregner kaloriforbruk, viser turen på kart og ikke minst lagrer for framtidig sammenligning. For folk flest er dette sikkert ingen nyhet, men jeg ble som en unge på selveste julaften. Så artig! Jeg som har travet de samme turene i marka i årevis uten å ane verken hvor langt eller hvor høyt. Og nå som det måles gjennomsnittshastighet MÅ jeg jo begynne å løpe. Bare snøen forsvinner så ... Jeg er kjempeglad i å gå på ski men herlighet, nå MÅ det bli noe som ligner på vår snart!
 

Må jeg mene så mye?

Jeg leste Frøken Makeløs og gikk videre til Pias Verden. Oppi hodet mitt formulerte jeg ett meningsfylt og kløktig innlegg med feministisk snert. Hvorfor og derfor, ironi og satt på spissen. Men så mistet jeg motet. For hvorfor må jeg det? Det må jeg jo ikke ....

Jeg mistet både min mor og min svigermor i løpet av kort tid for ikke altfor lenge siden. En naturlig utvikling når man nærmer seg skjels år og alder men likefullt ett stort tap. Det jeg overhodet ikke var forberedt på var hvor "mannstung" familien egentlig var. Men i fravær av de to kvinnene så ble plutselig alle sønner, brødre, onkler, nevøer, ektemenn og bestefedre veldig synlige. Så satt jeg der og blomstret alene da... Pludret og pratet, stelte og ordnet. I min sønns konfirmasjon var det påtakelig stille rundt bordet - selv jeg greide ikke å småprate på vegne av alle. Til slutt tok jeg meg i å konversere om fotball ... Tja, i nødens stund lærer naken kvinne og spinne?

Så menn får bare latterliggjøre eller ufarliggjøre eller hva de nå gjør. Det har de vel gjort på våre vegne til alle tider? Isak Sellanrå så seg om etter kvinnfolkhjælp det første han gjorde da ny mark skulle brytes. Og andre kloke menn etter ham har vel også innsett at mer feminine egenskaper kan komme til nytte om vi nå ikke får verken nobels fredspris eller spellemansspris. Min bedre halvdel har i allefall skjønt verdien av det jeg bidrar med som sikkert av noen kan feies av banen som trivialteter og uvesentligheter. 

Og mitt tap av kvinner i familien har gjort at jeg storkoser meg på alle arenaer hvor jeg får være endel av ett jentenettverk. Jeg pludrer og prater og mener og diskuterer både høyt og lavt i en herlig suppe. Vel vitende om at i min mannsdominerte familie er jeg det sosiale limet som holder tradisjoner og møteplasser vedlike. Ingenting på putte på CV'n - men det tynger.

Åtte år

Det er ikke til å tro. Men den betraktningen har vi vel alle når våre barn fyller år og vi ikke helt skjønner hvor tiden har blitt av? Jeg var så umåtelig stolt. Og glad. Småbarnsmor på nytt igjen etter en ørliten kunstpause. En av mange sjarmerende sider ved atpåklatter er at det er så mange som venter og gleder seg. Større søsken blir medspillere mer enn konkurrenter og velsignelsen fordeles  uten å forringes overhodet.

Og for en velsignelse og glede det har vært. Mer enn hovedpersonen noensinne aner selv. Mormor sin lille solstråle og bestevenn. Storebrødrenes stolthet. Pappas prinsesse. Morfars trøst da mormor gikk bort. Mammas hjertevenn og .... Det er ikke alle anledninger det er lett å finne passede ord og vendinger for.. Men dagen har slett ikke gått med til sentimentale tilbakeblikk. Kakebaking og og utøvende krisehåndtering når hovedpersonen renner over av forventninger er en mer passende beskrivelse. Sånn generelt er jeg veldig glad i å arrangere selskapeligheter og sosiale arrangementer men barneselskaper har jeg aldri likt selv om jeg etterhvert begnner å få lang erfaring. Det er så mange forveninger å fylle, politikk i hvem som skal inviteres, omtanke for at ingen skal stenges ute og i det hele tatt mange hensyn å ta.

Så nå puster jeg lettet ut. Beina på bordet og vinglasset i armlengdes avstand. Ett år til neste gang. I morgen kommer familien men det er bare kos selv om vi er så mange at det blir som en middels konfirmasjon. Men det skal vi sannelig være glade for. Og etter dagens bakeaktivitet slipper jeg unna med litt mindre kjøkkentjeneste i morgen og kan stjele meg til en treningsrunde så jeg holder intensiteten oppe. Midtveis i januar allerede. Det gjelder å holde på de gode vanene slik at jeg ikke blir en januar trener som så mange andre. Det er rimelig fullt på treningssenteret om dagen ja - til og med på min ukentlige morgenøkt.

Hold ut hold fram!

Blåswix og pågangsmot

Årets første skitur er unnagjort og i år som alle tidligere år så burde forberedelsene vært krydret med Thorbjørn Egners melodi  "Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, hvor er ....." Det er ikke bare Kasper, Jesper og Jonathan som har rot i sysakene for å si det sånn. Men etter litt strev så kom fire av familiens fem medlemer seg ut av døra, skiboksen ble plassert på biltaket der den hører hjemme og far i huset fjernet klisteret fra i fjor i en beundringsverdig fart. Og det var SÅ verdt det. For Bymarka viste seg fra sin aller beste side med gnistrende Blåswixføre og lav sol over åsene. Det er igrunnen helligbrøde å stille med en slapp clipart som illustrasjon idag - motivene stod formelig i kø underveis på turen. Men vi ble så opptatt av å nyte øyeblikket at å forevige med kamerat kom i bakgrunnen. Ett glass rødvin, føttene på bordet og innspurten til Northug i Tour de Ski ble en perfekt avslutning på årets første helg.  Me like!

Men så må jeg også legge litt bånd på meg i min iver etter å "komme igang". Svømming på fredag (minst tjue lengder ja), styrketrening på lørdag og skitur på søndag ga mersmak. Og i sofaen i går grublet jeg litt på å ta ei økt i dag også kanskje? Helt til jeg fikk ristet litt på hodet og innsett at det nok var fornuftig med ett ørlite hvileskjær .. Ikke er jeg tjue år og jeg heter heller ikke Marit Bjørgen for å sidet sånn ... Så i kveld blir det kvalifisert husarbeid, leksehjelp for datteren og ett par votter som skal strikkes ferdig mens jeg ser hvordan det går med de som skal ned to buksestørrelser på fire uker. Berre gjer da!

Grønne fingre og hvit dekor

Tidlig i desember gikk jeg til innkjøp av en epleasalia. Jeg synes den var fin og ett veldig godt alternativ til julestjerner som jeg er veldig lei av. Jeg følte meg endatil litt trendy som kjøpte noe helt annet enn det alle andre gjorde .. Så feil kan man ta .. og det er vel egentlig min interiørsans i ett nøtteskall. Jeg går til innkjøp av noe jeg liker i en butikk, går hjem og lever en kort stund i den tro at jeg har vært kreativ for så å oppdage at jeg kun har hevet meg på en trend hvor mange har gått løypa før meg. Lenge leve markedsføringa - det virker!

Men poenget her var egentlig ikke min tendens til å følge strømmen - litt forsinket. Men at jeg på tre uker greide å ta livet av denne frodige planten til tross for krystallklare instruksjoner fra butikkselger. Allerede før jul måtte jeg beskjemmet kaste hele greia og hadde ett svare strev med å feie opp alle tørre blader som føk omkring. Etter et par ukers irritasjon vendt mot meg selv går jeg løs på en ny plante. Dette (bildet) er visstnok ikke en eple asalia men en vanlig asalia. Så får vi se om den overlever. Denne gangen har jeg fått instruksjoner fra en god venninne og så langt er de fulgt til punkt og prikke.

Sukk .. jeg har desverre ikke arvet min mors glede av og interesse for det som vokser og gror. Hennes avskårne blomster overlevde en evighet fordi hun bar dem ut om natten og stelte med dem som skjøre egg. Og alle vekster hun hadde i jorda ble stelt og puslet med daglig. Det ligger sikkert noe der altså .. Å plutselig huske på dem etter tre ukers vanskjøtsel er muligens ikke adekvat behandling?

Jeg bare spør..