Tidlig i desember gikk jeg til innkjøp av en epleasalia. Jeg synes den var fin og ett veldig godt alternativ til julestjerner som jeg er veldig lei av. Jeg følte meg endatil litt trendy som kjøpte noe helt annet enn det alle andre gjorde .. Så feil kan man ta .. og det er vel egentlig min interiørsans i ett nøtteskall. Jeg går til innkjøp av noe jeg liker i en butikk, går hjem og lever en kort stund i den tro at jeg har vært kreativ for så å oppdage at jeg kun har hevet meg på en trend hvor mange har gått løypa før meg. Lenge leve markedsføringa - det virker! Men poenget her var egentlig ikke min tendens til å følge strømmen - litt forsinket. Men at jeg på tre uker greide å ta livet av denne frodige planten til tross for krystallklare instruksjoner fra butikkselger. Allerede før jul måtte jeg beskjemmet kaste hele greia og hadde ett svare strev med å feie opp alle tørre blader som føk omkring. Etter et par ukers irritasjon vendt mot meg selv går jeg løs på en ny plante. Dette (bildet) er visstnok ikke en eple asalia men en vanlig asalia. Så får vi se om den overlever. Denne gangen har jeg fått instruksjoner fra en god venninne og så langt er de fulgt til punkt og prikke.
Sukk .. jeg har desverre ikke arvet min mors glede av og interesse for det som vokser og gror. Hennes avskårne blomster overlevde en evighet fordi hun bar dem ut om natten og stelte med dem som skjøre egg. Og alle vekster hun hadde i jorda ble stelt og puslet med daglig. Det ligger sikkert noe der altså .. Å plutselig huske på dem etter tre ukers vanskjøtsel er muligens ikke adekvat behandling?
Jeg bare spør..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar