Å prøve noe nytt

Jeg har lenge hatt i tankene at jeg skulle forsøke meg på yoga. Jeg vet ikke helt hvorfor, og ikke har jeg visst så mye om det heller. Muligens henger det sammen med at årene ruller på, kroppen blir merkbart stivere og ikke fullt så spenstig som man kunne huske at den engang var. Her omdagen fikk jeg "ånden over meg" og iverksatte planen. Nettopp denne kvelden var det selvsagt ingen begynnertimer å hive seg utpå så litt nølende rotet jeg meg inn på en klasse for viderekommende. Overmot kanskje? Men jeg drev jo tross alt mye med dans og ballett da jeg var ung... Jeg var tidlig ute og henvendte meg til to ungjenter som satt og pratet inne i salen. Om de trodde dette var overkommelig for en nybegynner? "Å jada!" Forsikret de. " Det kommer mest an på instruktøren egentlig, og hun vi skal ha i dag er kjempeflink - så dette vil gå supert!" Lettere beroliget rullet jeg ut matta, tok av meg sokkene (fordi alle andre gjorde det) og satte meg rolig ned i noe jeg etterhvert skulle lære var en skredderstilling. Lotus (som på illustrasjonen) er for viderekommende.

Så kom instruktøren, lyset gikk av, stearinlysene på og musikken må jeg si var i enorm kontrast til spinningsalen vegg i vegg. (Underlig nok hørte vi ikke noe av det, fantastisk hva lydisolering kan gjøre..)  Dermed var vi igang. Det gikk bra, jeg kom meg igjennom det og likte det faktisk veldig godt. Men litt uti timen må jeg si at jeg lurte på om jeg ikke hadde kommet til Sirkus Arnardo .. Hvordan i allverden får de det til? .. Men jeg gikk ut av timen med en veldig god følelse - god og varm både i kropp og sjel. Dette skal jeg virkelig videreføre. Så lærer jeg sikkert etterhvert; hund som ser ned, solhilsen, kriger med tvist. Du skal se jeg får jobbtilbud fra Arnardo med tiden:-)

Status uke 39

Ugh.. mandag er alltid en litt ugrei dag og denne står ikke tilbake for noen. Helga har blitt brukt til festlige utskeielser og det tar på for et kvinnemenneske midt i livet.. Men da jeg satt som mest uggen på sofaen i går kunne jeg ikke annet enn flire for meg selv av artighetene kvelden før, og konklusjonen er at det var vel anvendt tid og overskudd. Men noen boost for trening og vekt er det dog ikke .. Erfaringsmessig kommer bivirkningene av en sådann helg som en bumerang i bakhodet ei stund etterpå, så jeg frykter uka som kommer ..

Men uka forut for lørdag har vært helt upåklagelig. Så lenge hverdagen går på det jevne så greier jeg fint å gjennomføre fire treningsøkter i den variasjonen jeg har satt meg fore. Søndag er en fin fin planleggingsdag og Iphonen har nærmest blitt min beste venn. Hvordan greide jeg meg før?

status uke 37

Nok ei uke tilbakelagt og jeg synes vel kanskje ikke dette prosjektet går så raskt akkurat... Men man skal jo helst se livets lyse side og på den absolutte plusslisten er treningsiver og treningsintensitet. Timene med PT i vår var absolutt verdt hver krone. Jeg har blitt mye flinkere til å trene hardere og mer effektivt, og dørstokkmila er redusert til null. Jeg gleder meg faktisk til hver økt og da er man jo der man skal være.

Og om jeg ikke ser allverden til resultater på vekta så merkes det utrolig godt på kroppen. Hvilken god følelse det er å å faktisk kjenne at man blir fastere, sterkere og mer bevegelig. Jeg skal ALDRI slutte å bevege meg! Jeg leste en kronikk i avisa forleden som gjorde inntrykk på meg. Skribenten hadde vært på foredrag med Yngvar Anderssen, kjent treningsmotivator fra NRK Puls. Budskapet hans denne gangen var å sette seg livstidsmål. Selv hadde han satt seg mål om at når han fylte 70 år skulle han fremdeles være istand til å løpe 10 km på en fastsatt tid og greie å løfte ett gitt antall kg. Jeg husker ikke de faktiske tall. Skribenten som forøvrig syntes Anderssen var en kjekk kar likte ikke dagens budskap noe særlig. Å ha glede av livet, kroppen og bevegelse var noe man skulle nyte hver dag. Framtiden er det ingen som kjenner, og å leve sunt er ingen garanti for å bli 70 år eller eldre for den saks skyld. Jeg er så enig så enig. Livet er NÅ det, og i dag skal jeg kose meg med sushi til lunsj!

Det er nå det gjelder

Forrige uke ble en pauseknapp og det kom ikke helt uventet. Én reisedag og to seminardager gjør ikke akkurat underverker for den generelle formen, ei heller ett magert matinntak. Men alt i alt har jeg lyst til å gi meg selv ett klapp på skulderen. Det ER umåtelig fristende å kjøpe en trøstesjokolade når vekkerklokka ringer 0430 og man setter seg i bilen på vei til flyplassen mens morgentåka ligger to cm over veien. Men jeg gjorde ikke det, og det er jeg stolt av samtidig som jeg er veldig glad for at dette ikke er en øvelse jeg gjør i bøtter og spann. Å følge på med to stillesittende seminardager var jo heller ikke noe sjakktrekk.Jeg slapp unna wienerbrødene da .. Ser ut til at næringslivet etterhvert har skjønt at frukt er en bedre løsning og at et vanlig menneske ikke behøver mat én gang i timen.

Ei ukes pause er jo egentlig ingenting å snakke om - men det er fort gjort å ramle av lasset i farten. Man mister en automatisk motivasjon av å se at det nytter. Derfor er det nå det virkelig gjelder å holde fokus slik at pausen ikke blir permanent. En annen utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere er søvn. Jeg sover så dårlig fortiden at jeg våkner om morgenen helt utslitt - og for å være ærlig kjenner jeg meg helt agressiv innvendig. Ingen god følelse for å si det mildt. Jeg er normalt vant til å sove som en baby og skjønner nå hvor bortskjemt jeg har vært. Vel, det kom som kastet på meg - så da får jeg håpe at det forvinner like fort. Jeg skal donere min skjerv med blod på torsdag så jeg kan ikke hjelpe til med noen hvite piller heller ...

Vi får tro det kommer tider etter disse!

Oppdatering uke 35

Jeg må vel skrible ned en ukesoppdatering før neste uke raser avgårde i samme slengen. Men uka forløp altså helt knirkefritt hva kommer til mat og trening. i tillegg bød den på noen fine sommerdager som førte til treningsturer i marka framfor studiotimer. Treningssenteret har kommet med en egen nettside for din personlige treningsstatistikk, og jeg er veldig svak for denslags. Konkurrerer best med meg selv osv. Men jeg er ikke mer fanatiker enn at jeg benytter meg av sommerdagene mens de er her.

Så hjalp det jo også på at helgen var fri for sosiale arrangementer og dermed blir det lettere å holde en smal sti. Synd men sant. Det er mye sosialt press rundt både spising og drikking, og det er nesten ikke til å begripe at man lar seg styre av dette til tross for moden alder. Kanskje man er for høflig? I morgen blant annet har jeg et sosialt dametreff hvor jeg vet rødvinsflaska står klar på bordet når jeg kommer. Sier man nei takk da? Er det OK å ta bare ett glass? Jeg kan nesten ikke kjøre heller siden det definitivt er gangavstand ... Sukk - ja. Har man ikke større problemer enn dette så er vel ikke verden så komplisert likevel. Og sånn som jeg prater ivei så er det kanskje ikke så merkbart hvor mye jeg drikker:-)

I dag igjen er det full sommer ute. DET er i allefall noe å glede seg over!

Ett kilo er nok

Ett kilo er borte og jeg merker det godt. Buksa sitter løsere, lårene gnisser ikke fullt så mye (elegant formulert!) og jeg ser at magen har fått litt strammere "look". Tenk at ett kilo kan utgjøre slik forskjell?

For om jeg iløpet av en sommerfeire har lagt på meg en kilo så ser jeg det som en seier. Ikke mer? Det har da ikke så mye å si .... Så kommer det ett kilo i jula, ett halvt som snek seg på uten at jeg merket det i påska og vips så er det sommer igjen. Ett kilo og ett kilo og ett kilo og ett kilo ... Det blir fort mange det.

Ett kilo er altså ikke så mye, men kan også være mer enn nok. Forstå det den som kan ...

Oppdatering uke 34

Uka har (som vanlig) rast av gårde. Og best av alt var at man fikk en liten minisommer på slutten. To dager fri pga stengt SFO og med full sol gjør at man nesten glemmer alle de hustrige dagene som er passert. Bare nesten .....

God tid og fine dager gir utmerket utslag på treningsfronten. Jeg er virkelig igang og kjenner hvor godt det gjør. Keep up the god work! Men er samtidig smertelig klar over hvor ferskvare dette er og hvor raskt man kan ramle av den fine trenden. Derfor; fullt fokus framover. Og en løsning jeg har funnet ut fungerer er å ta en planleggingsrunde på søndag. Hvilke dager får jeg til hva i kommende uke ut fra ungers aktiviteter, bedre halvdels arbeidsplan og egne avtaler. Det funker.

Når det kommer til mat så er jeg todelt fornøyd. Sånn til hverdags går det på skinner. Planlegging er nøkkelordet også her. Å ha i skap og skuffer det man trenger og ikke måtte ty til kjappe nødløsninger. Men mat er også sosialt, og den biten er ett større kapittel. I forrige uke var jeg på syforening på torsdag med påfølgende kaffe og noe attåt. Fredag er det ørlite fredagskos, lørdag er jo gudskjelovkelden og søndag må man vel ha dessert? Det blir fire dager med kos det. En behøver ikke engang å være god til å regne for å finne ut det. Jeg forsøker å kompensere med å trene .. men du verden. Hvor lenge skal man løpe?

Jeg innser at nå når trening og hervdagsmat er på plass så er det på tide å se på sosiale vaner og uvaner. Det får bli ukens utfordring. I morgen er det syforening igjen - alle damer med respekt for seg selv er vel med i to? Plutselig er det fredag og så er vi igang igjen.

Livet er en fest:-)

Oppdatering uke 33

Så var det mandag igjen. Etter den første helgen med virkelig sommer og sol - føles det som i allefall. Det er mulig hukommelsen svikter en smule, men oppi alle lavtrykk og nordavind fra alle kanter har det vært lite behov for solfaktor for å si det sånn. Jeg er fornøyd med både vekt, treningsinnsats og matrutiner i uka som har gått. Det er alltid hard arbeid å komme i normal gjenge igjen etter ferielatskap - og det var jo nettopp latskap det ble for min del - mer enn hva godt er.

Siden helga ble så fin har jeg prioritert å bevege meg utendør. Lørdag ble det en 10 km runde i marka - men jeg greier utrolig nok ikke å "ta meg sammen" til annet enn å gå - ikke vekselvis løpe og gå som jeg har hatt intensjoner om lenge. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det blir slik hver gang. Det er så deilig å bare lange ut og la tankene fly. Når jeg bestemmer meg for å løpe så tenker jeg bare på at dette er pyton ..  På søndag hadde jeg litt midre tid til rådighet og tok en kortere variant. Gå 2 km - løpe opp, gå ned en bakke 4 ganger - lett jogg tilbake. Her får jeg pussig nok til å løpe, men det skyldes muligens at tilbaketuren foregår i lett nedoverbakke.

Men noe forbedringspotensiale må man jo ha. Og jeg innser at om vektnedgangen skal fortsette i samme takt så må kosefaktoren i helgene holdes i sjakk samtidig som at treningsintensiteten holdes oppe. Det er ikke bare i OL det er små marginer for å si det sånn ..Det er innmari lett å bruke trening som unnskyldning for ett ekstra glass vin eller sjokolade. Og ett halvt kilo vektnedgang pr uke bør det være for å få til noe progresjon.

Visualisering

Jeg har engang lært at for å nå sine mål så er det en effektiv teknikk å visualisere resultatet. Man skal rett og slett kunne tenke seg slank .. For min del er det vel nærmest motsatt. Inni hodet mitt har jeg ett bilde av meg selv slik jeg ønsker å være. Verken mager eller Hollywood slank, men en akkurat passe veltrimmet dame med hofter og lår. Jeg unngår elegant helfigurspeil, fotografi av meg selv og andre håndfaste og visuelle bevis på de faktiske forhold. Men innimellom kan ikke virkeligheten unngås. I treningssalen er det umulig å være SÅ nærsynt at man ikke ser omrisset av en altfor stor kropp i speilet der framme, og speilbildet i ett utstillingsvindu har flere ganger gjort at hjertet gjør ett hopp. Er dette meg?

For det er så lett å lure seg selv. Jeg er "velsignet" med en nokså velproporsjonert kropp og er heldig stillet med ekstrakiloene på de riktige stedene. Men dermed kan man også lettere late som at de ikke er der. Det er da ikke SÅ ille liksom. Men når man svever 165 cm over bakken er det vanskelig å rettferdiggjøre at man faretruende nærmer seg 90 kilo. Jeg har over tid greid å jobbe meg ut av å være opphengt i tall - 54 kilo er liksom ikke målet lengre slik det var for mange år siden da man sammenlignet seg med venninner. Men jeg må innrømme at å nærme seg 90 gjør inntrykk. Det er så farlig med disse små kiloene som kommer smått om senn. Man venner seg til dem ett for ett og justerer forventningene til seg selv. Men det er da ikke slik jeg egentlig er? Jeg ønsker en passelig, vel fungerende og sunn kropp som duger til fysisk aktivitet, hverdagslige gjøremål og som ser OK ut med passende klær til.

På trening i går kjente jeg at terskelen virkelig var passert for disse kriteriene. Det er tungt å drasse på alle disse kiloene, både rumpe og lår er i veien for å kunne utføre øvelsene maksimalt - og som sagt - i speilet der framme ser jeg en helt annen person enn den damen jeg ser i mitt eget hodet. Forfengelig eller ikke - jeg ønsker jo egentlig bare å være en brukbar utgave av meg selv og at bilde inni og utenfor hodet skal stemme overens.

Kan det være for mye forlangt?

Ny start

Egentlig er jeg veldig lite begeistret for såkalte nye begynnelser. I bunn og grunn har jeg de siste årene jobbet temmlig hardt for nettopp å unngå alle disse stoppene og startene og på'n igjen slankekurene. Jeg er ganske sikker på at mange av mine overvektige kilo kommer av den overspisingen man foretar på søndag i påvente av hvor utrolig "flink" man skal bli på mandag ... Eller etter jul. når bare ferien er over, fødsel er tilbakelagt.. you name it. Mitt overodnede mål har vært å ha det bra på det jevne og å unngå overspising og nye starter. Og på mange måter har jeg greid det ganske bra, det er mange uvaner som er plukket vekk og feil tankegang som er feid av banen. Men ferien som jeg nå er i ferd med å avslutte er jeg i sannhetens navn ikke fornøyd med. At jeg har lagt på meg ett par kilo kan jeg sagtens leve med. Jeg har ikke veid meg men kjenner at noe har skjedd.. Men det verste er at jeg har mistet treningsgleden i all ferielatskapen! Det burde vel vært omvendt? Med sommer og sol og god tid skulle det da trenes og beveges MER? Uten sammenlignng forøvrig føler jeg meg litt som de norske håndballjentene - jeg var jo så god! Og i så utrolig fint driv!

Så derfor må jeg ty til en ny begynnelse. Ned i kjelleren og starte på ny frisk. Det er god drahjelp i å komme tilbake til hverdagsrutiner. Surfe litt rundt på nettsiden til treningsstudioet og studere høstens timeplan. Laste ned ny og treningsvennlig musikk på Ipod'en. Kjøpe litt nytt treningstøy. Blåbær til dessert istedet for sjokolade. Og ikke minst fiskekaker til middag. I tillegg er jeg på stadig jakt etter tips om proteinrik frokost. Det må da finnes annet enn cottage cheese? Eller kanskje den kan brukes på andre måter. For en som motstebende har vedgått at å kutte karbohydrater har noe for seg er det jo litt nytt og uvant dette med å kutte ut havregrøt til frokost - som jeg har spist daglig i mange år. Men jeg må faktisk innrømme at mettetsføleslen blir både bedre og varer lengre med proteiner. Man er aldri for gammel til å lære noe nytt - phu ...

Klapp på skuldra :-)

I dag er jeg godt fornøyd med meg selv og føler for å gi meg ett ørlite klapp på skuldra for vel utført treningsøkt. Eller kanskje mer presist en honnør for at det ble noe av den planlagte løpinga. Det er nemlig utrolig lett å planlegge ei økt og rimelig kjapt å kansellere den for alle mulige gode årsaker. Men i dag var jeg kjapt ute av dyna og kledde meg i treningstøy straks og med en gang - det er jo nokså teit å ha på treningstøy uten å ta det i bruk. Og etter en kjapp frokost og litt avislesing så kom jeg meg ut. Til tross for at jeg egentlig digger lange, late morgener med radio, kaffe og avis, mer kaffe og enda flere aviser.

Siden tiden var knapp før familien skulle i samlet tropp på bytur valgte jeg en ny variant på markatrimmen. Rask gange i ca 20 min før jeg kom til en lang og seig bakke. Der tok jeg fire runder opp og ned hvor jeg ikke hadde en sjans i havet til å løpe hele veien opp, men fullførte med rask gange før jeg ruslet ned. Så løp jeg tilbake - nesten hele veien i allefall. Jeg har lenge hatt litt komplekser for dette med løping. Jeg er en ivrig turgåer og det er jo vel og bra. Men jeg innser at om man skal komme i form og få mer intensive økter så må det løpes. Og det må da også jeg få til! Men hvordan? Jeg tror dette kanskje kan være en start. Nå glemte jeg helt å se på klokka da jeg gikk ut for å sjekke hvor lang tid økta tok totalt. For i tillegg til ambisjonene om å lære meg å løpe så har jeg også en intensjon om kortere og mer effektive treningsøkter. Det er ikke alltid man har tid til to-tre timers meditative turer i skogen og da er det kjekt å ikke ha tid som en unnskylding, men hive seg i tightsen og løpe en rask tur.

Godt begynt er halveis endt sies det. Og nå er det ikke mange kvalifiserte unnskyldninger igjen. Byturen inneholdt supplering av treningstøy og ny Ipod - den gamle Ipoden sa plutselig takk for seg desverre. Og med 14 dager igjen av ferien er det heller ikke mangel på tid.

Yes we can!

"Legg gjerne inn et lite hopp!"

Sa instruktøren så eplekjekt. Enkelt for henne å si! Hun så såvisst ikke ut som om hun hadde hatt ferie i flere uker, strevd med jetlag for så å kjempe seg tilbake til trening - omsider. Så jeg la ikke inn verken ett lite, stort, få eller mange hopp. Men jeg kjempet meg tappert gjennom økta mens svetten rant og tankene svirret rundt erkjennelsen av hvor umåtelig FERSKVARE trening er.. Jeg jobbet jo virkelig som en helt inntil kun timer før flyavgang - bokstavlig talt. Men det er helt uomtvistelig at jeg jobbet steinhardt igår og er stiv som en stokk på utsatte steder idag. Så da så. Men dørstokkmila er som kjent den lengste, og da har jeg i allefall den unnagjort. Og ferien er forsåvidt på langt nær tilbakelagt - men resten skal tilbringes på hjemlige trakter. Og da er det ingen unnskyldning lenger - tvert i mot. Det er jo en ren luksustilstand å kunne besøke treningssenteret på dagtid - eller ta seg en tur i marka på morgenen for den saks skyld.

I søken etter inspirasjon til den smalere sti har jeg saumfart diverse blogger. På en av dem fant jeg noen kloke ord om hvorfor man ikke går ned i vekt. Det var jo på grensen til artig lesing:

Ni årsaker til at du ikke går ned:

• Du spiser sunt, men for mye   Jepp
• Du trener mye, men spiser samtidig litt ekstra   Jepp
• Du spiser sunt og lite hele uka, men koser deg litt ekstra i helgene   Jepp
• Du spiser for lite, og dette resulterer i stadige sprekker   Egentlig ikke
• Du småspiser uten å vite det   Av og til kanskje ..
• Du regner ikke med de flytende kaloriene   Joda, det gjør jeg nok
• Du drikker ofte vin   Kun i helgene, men da ..
• Du drikker store mengder lettbrus   Nope
• Du stresser for mye og får for lite søvn   Nope

Kilde: Ernæringsfysiolog Kari H. Bugge hos Grete Roede

(som jeg har klippet ut fra bloggen til I tykt og tynt)

Det er underlig med det skrevne ord - for jeg VET jo dette veldig godt fra før - men  å se det på trykk gjør likevel inntrykk. så er det en fattig trøst at noen av punktene gjelder faktisk ikke meg. Jeg stresser ikke for mye og ei heller drikker jeg store mengder med lettbrus. Men de tre første punktene er meg i ett nøtteskall. Og jeg har lenge fundert på hva jeg skal gjøre for å rette på det. Jeg er liksom ikke helt villig til å gi slipp på det gode liv på en måte. Men er det ett godt liv å stadig føle seg for stor? Og de gode treningsvanene jeg etterhvert har opparbeidet - hvor mye bedre ville ikke treninga bli uten å drasse på alle de ekstra kiloene?

Ledende spørsmål kan man kanskje si - for svarene sier seg jo selv. Så gjelder

det bare å overbevise verdens mest hardnakkede motstander. Det ER mulig å kose seg uten sjokolade og rødvin. Bare litt??

Hvite uker

Jeg har sammen med noen kolleger hevet meg på utfordringen fra Helsedirektoratet og lastet ned app'en som registrerer alkoholenheter pr. uke. Det er ingenting i veien for å ta en revisjon på rødvinsforbruket - men kan ingen lage en tilsvarende app for sjokolade? Jeg har ett lite oppgjør med meg selv her på fredags morgen og må innse at prosjektet mitt skrider dårlig framover på enkelte punkter. Jeg trener masse, spiser sunt og regelmessig, sover nok og lever bra på alle måter. Men jeg går ikke ned i vekt! Verken sakte eller sikkert ... ikke noe i det hele tatt - og ukene går.. Når jeg kikker i kalenderen er det sju uker til jeg reiser til det store utland, tilfeldigvis har jeg også sju uker igjen av mine avtaler med PT. Og det demrer for meg at skal dette lykkes må jeg ha sju hvite uker fra sjokolade .. Skrekk og gru.. Men alt handler jo om valg og hva jeg vil mest? Mine små øyeblikk av kos og hygge med sjokoladebiter? Eller å gå sommeren i møte med litt mindre å bære på.

All verden kan ikke utrettes på sju uker. Men jeg vet at bare en nedgang på 3-4 kilo vil gjøre at jeg føler meg langt bedre, sommergarderoben vil sitte penere og behovet for kamuflasjeklær reduseres. Er sjokoladelykken bedre enn det? Å spise bittelitt hjelper faktisk ikke når det gjøres ofte nok, derfor prøver jeg nå noen hvite uker. Så kan man alltids si at hva nytter det å kutte ut sjokolade om man hiver i seg Oreokake istedet? Vel, det gjør det jo ikke. Men man har ikke denslags i skapet, klar til å bryte av bare en bitteliten bit nå og da. Den og mange andre typer fristelser  kommer rett og slett ikke så ofte - for meg i allefall.

På den positive siden så er forkjølelsen iferd med å slippe taket. Phu ... ei hel uke uten trening! For bare noen måneder siden var det ingenting merkverdighet, det skjedde rett som det var når agenden ble for full av øvrige forliktelser. Nå føles det nesten kritisk. Starter rolig med ei lita svømmeøkt med påfølgende badstu i ettermiddag. Så har jeg planlagt en runde med styrketrening i morgen. Da for vi tro at jeg er back on track.

Ett heldig valg

Det satt virkelig langt inne å bruke penger på noe så "jålete" som en personlig trener. Det er det da vitterligen bare kjendiser som gjør? Helst Hollywood fruer eller andre som er litt i overkant opptatt av kropp og utseende tenker jeg. Det er godt man har evnen til å bøye nakken og svelge en kamel eller tre. Jeg har gjort det før nemlig. For ett tiår siden pustet jeg dypt og svelget alle mine fordommer mot korps og lot sønnen starte som aspirant. I dag har jeg en særdeles kompetent musiker i huset som står på spranget til å gjøre musikk til levevei .. Jeg har mange ganger reflerkter over hva utfallet hadde vært om jeg hadde beholdt mine fordommer og insistert på at fysisk fostring var eneste valgbare fritidsaktivitet ... Buhu ...

Nå tviler jeg på at mine treningsaktiviteter får samme vidtrekkende konsevenser, men slett ikke langt i fra. For PT har vært en utelukkende positiv opplevelse. Jeg slet litt med å finne en illustrasjon til temaet. Det er ikke mangel på cliparts av trening og fysisk aktivitet - men ikke mange med den intensiteten jeg nå har erfart. For jeg får virkelig kjørt meg. Og det var jo forsåvdit hensikten også. Jeg er jo kjempegod til bevegelse innenfor komfortsonen, men nå piskes jeg til øvelser jeg ikke ante eksisterte og må hente ut krefter jeg ikke rett og slett ikke trodde JEG hadde i meg. Klisjeaktig beskrevet - jeg vet det. Men jeg greier knapt å løfte hendene over hodet for å vaske håret i dusjen etterpå og DET er en ny erfaring for å si det mildt.

En litt utilsiktet konsekvens er at jeg må fri meg litt fra badevekta. Den går nemlig opp i takt med knallhard styrketrening. Samtidig som omgivelsene lurer på om jeg har slanket meg. Det skal innrømmes at jeg er litt opphengt i disse tallene og gjerne skulle sett de gikk ned. Tålmodighet er en dyd ... Det har også vært en utfordring å tilpasse matinntak til det nye aktivitetsnivået. Å spise for lite er nesten enda dummere enn for mye - blodsukkeret ramler rett ned i skoene og da fråtses det gjerne i de helt feile tingene .. Kropp, mat, vekt, trening - en vitenskap man aldri blir utlært i. Min drøm og mitt overordnede mål er at gode vaner er så vel innarbeidet at temaet ikke blir så stort. Jeg er på god vei. Tror jeg.

Den gode følelsen:-)

Å gå ned i vekt har mange faser og milepæler. Man skal motivere seg til å "starte", komme i gang, få prosjketet på skinner og ikke minste holde ut. Jeg har gjort dette noen ganger nå og alle stadier er velkjent. I dag tidlig nådde jeg nok en velkjent milepæl - nemlig den eksterne oppdagelsen. En kollega jeg hadde en hyggelig passiar med over morgenkaffen avrundet praten med å spørre "Si meg; har du gått ned i vekt?". " Det er hyggelig å bli sett og anerkjent. Noen ville kanskje blitt fornærmet men der er ikke jeg. Jeg smilte fra øre til øre og svarte at noen få kilo har jeg nok kvittt meg med, men så har jeg trent masse! og det er jo sant. Det går tregt på vekta dette prosjektet, men treningstimene har blitt veldig mange. Og klær som strammet både her og der sitter løsere og penere og selvfølelsen er jo omvendt proporsjonal med hvor mye buksa strammer i linningen. Det ER en veldig god følelse å kvitte seg med denne overflødige kroppsmassen. Og det fine med at det ikke går så fort er at hodet henger med hele veien. Mitt ulitmate mål er å komme dit at jeg ikke er så voldsomt opptatt av dette. Mat, vekt, kropp og kilo har hatt altfor stort fokus i livet mitt og det vil jeg bort fra. Går man fort ned i vekt blir man bare enda mer opptatt av det og gjerne litt "høy" på seg selv. Og så blir fallhøyden VELDIG stor.

Nå rusler det nedover litt etter litt og jeg har mine gode dager og små utskeielser innimellom uten å miste verken fatningen eller motet. Så får vi håpe det fortsetter slik. Vår og sommer medfører jo gjerne enda mer fysisk fostring. Jeg går gjerne på ski, men det er mer administrasjon med det enn å hive på så jeg joggeskoene for en tur i marka. Så har jeg store forventninger til at jeg (endelig) tok mot til meg og kjøpte meg timer med personlig trener. Jeg må si det var en terskel å komme over for en som synes det er litt Hollywodaktig med PT. Men etter første time tror jeg dette blir bra .. Min forventing er å lære mye nytt samtidig som jeg lærer å trene hardere og mer målbevisst.

Vi får se ..

Billøs og rådløs ..

J

Jeg ville trodd at mangel på framkostmiddel førte til at man mosjonerte MER ikke mindre, men sukk .... Jeg går jo så mye likevel, at når bilen vår insisterer på å leve ett liv demontert på verksted så blir treningsintensitetet svarteper - jeg kommer meg rett og slett ingen steder. Jeg har alltid hevdet at vi bruker omtrent ikke bil men det er altså herved trukket tilbake. Vi kjører muligens ikke så LANGT men de små hyppige ærendene har vært nokså komplisert de siste dagene. Å handel mat til en husholdning på fem for eksempel, det er ikke rarer greien man får i en ryggsekk. Og inni bilen ligger selvsagt solbrillene når jeg trenger dem, skiene til junior som skal ha skidag på skolen og ymse andre småsaker man aldri hadde trodd man ville behøve. Men hvor lang tid tar det egentlig å sende en bildel i posten? Med røyksignal liksom? Sånn går no dagan.

Og det merkes umiddelbart på apetitten at forbruket er gått ned. Av gammel vane spiser man jo gjerne det samme som før og dermed går man rundt mer eller mindre småmett hele tiden. Jeg savner å være ordentlig skrubbsulten! Det er aldri mat smaker så godt som etter ei skikkelig god og lang  treningsøkt. Men man kommer sjelden langt med sutring, og delen MÅ jo dukke opp en dag. Og ikke minst må vel dette griseværet gi seg snart slik at det blir mulig å bevege seg utendørs om ikke annet. Synes vær burde vært kvoteregulert!

Gledelig overraskelse:-)

Foreden leste jeg i en avis om en næringslivstopp som (selvsagt) trente enormt mye og uttalte så eplekjekt følgende "Det finnes mer enn 1000 grunner til å ikke trene, jeg bruker ingen av dem!" Jeg har nå funnet den eneste ulempen med å trene mye; man blir svært rastløs og ut av lage når det av ymse grunner ikke lar seg gjøre å trene på flere dager ..  Jeg har nemlig lagt bak meg ei ei litt rufsete uke med uggent humør, litt trøblete hverdag og dårlig forhold for fysisk fostring. Fordelen når man har passert de første tenårene er at man vet godt at ugne dager er forbigående. Men i kjent stil drukner jeg mine sorger i sjokoladeskåla og det var med tungt hjerte jeg gikk på vekta i morges for å ta en lite sjekk på tallenes klare tale. Jeg straffes vanligvis hardt når jeg "sklir ut" og forventet det verste - gleden var derimot stor da resultatet var ett halvkilo ned i forhold til forrige måling. Disse marginale tallene skal jo ikke bety så mye - men to skritt fram og ett tilbake er demotiverende i lengden. Så kom jeg meg på trening i dag og spaserte hjem etterpå med god musikk på øret og mer skal det ikke til før man er back on track!

Og så blir man oppstemt av å se avtroppende SV leder på TV som med glimt i øyet hevder å gå av som godt brukt, ikke pent brukt. Uansett politisk ståsted kan man ikke mislike damen - i allefall ikke jeg. Og gode kvinnelig rollemodeller kan vi aldri få nok av!

Den standhaftige tinnsoldat

Når prosjektet går så usedvanlig tregt har jeg ikke annet valg enn å plukke fram soldaten i meg. Denne standhaftige tinnsoldaten som holder ut samme hvilke utfordringer den møter. For nå har jeg virkelig vært flink og stått på så svetten siler. Selv om jeg egentlig misliker sterkt å bruke ordet "flink" i denne sammenheng. Flink pike syndromet har vel flere ulemper enn fordeler... Treninga går usedvanlig lett og  er faktisk både lystbetont og artig - og når mannen plutselig gikk fra ukepenlder til hjemmeboende så åpnet det seg en verden av muligheter. Jeg kan faktisk trene omtrent når jeg vil! En merkelig følelse etter å ha vært styrt av unger og deres fritidstimeplan i mange år. Og når det er sagt - om vektnedgangen ikke akkurat slår ut på Richters skala så merkes det godt på kropp og klær. Styrketrening flere ganger i uka gjør underverker om ikke annet så føler jeg meg mye bedre og det er da langt bedre enn ingenting. Men det er all grunn til å reflektere litt også. Det er ikke sikkert motivajsonen holder så lenge om det fortsatt går så sakte nedover. Mitt langsiktige mål er riktignok langt der framme - kanskje neste år på denne tiden - men jeg har også kommende sommer som et viktig milepæl. Vi reiser langt og til varme strøk - og en kamuflasjesommerferie er ikke gøy - spesielt ikke når gradestokken viser over 30 varmegrader. Da er det bare umulig å kle bort bulker og valker og gjemme seg i stort og varmt tøy. Bikiniburka?

Og siden vi i dag går inn i årets første vårmåned så er ikke sommeren så uoverkommelig langt unna. Om jeg skal få en fin sommerferie bør jeg ha kvittet meg med fem kilo før avreise. Skal jeg få til det så må jeg ha fokus på helgene. Tidligere erklærte mat- og treningsmål har egentlig falt på plass av seg selv med min nyvuinnet fritid - men kosefaktoren i helgene kan bli i overkant høy. Det får bli månedens utfordring i mars. Istedet for sjokolade og rødvin får en kose seg med at snøen forsvinner, sola titter fram og vårfølesen bobler ....   

Disse følelsene

Jeg har en stund vært bare sånn passe interessert i debatt(krangle) program på TV. Prektige politikere som konkurrerer om de beste forslagene og hvem som lanserte dem FØRST blir i lengden litt slitsomt. Men i går satte jeg meg ned for å se debatten om fedme og fedmeoperasjoner på NRK. Med strikking selvsagt slik at timen ikke skulle bli helt bortkastet .. Men for den som er over middels interessert i temaet kunne jo ikke dette bli feil. I ettertid så reflekterer jeg over to ting; at det er damene som tør å utfordre mest. Kari Jaquesson var jo som alltid frisk i uttalelsene men Jorunn Sundgot stod ikke tilbake hun heller. Men mest forundret blir jeg over at Eli Rygg kommer med de klokeste og mest reflekterte uttalelsene. Med kun seg selv og menneskelig innsikt som "faglig" ryggdekning måtte vi over halvveis i programmet før hun kom til ordet og nevnte disse følelsene. Da hadde ekspertpanelet snakket seg varm i kjent "gå mer og spis mindre" retorikk.

Jeg behøver ikke gå lengre enn til meg selv. Hvordan kunne jeg bli overvektig? I hele barndommen fikk jeg servert sunt, normalt norsk kosthold i passende porsjoner og til regelmessige tider. Vi gikk på ski og på føttene til alle tider og jeg rett og slett elsket å bevege meg (det gjør jeg enda). Jeg digget ballidrett, drev med jazzballett i hele ungdommen og gikk til og fra skolen helt til voksne alder. Jeg var så ivrig til å trene at jeg til tider ble latterliggjort av klassens popprinsesse. Samme prinsesse er forøvrig aerobic instruktør der jeg trener idag. Den som ler sist ....

Men hva skjedde? For det første levde jeg gjennom hele oppveksten i den tro at jeg var tjukk. Når jeg ser tilbake på bilder kan jeg bare grine av at ingen greide å forandre det selvbildet. Jeg har ett minne helt tilbake fra seksårsalderen hvor en av min mors venninner kommenterte hvor fin figur jeg hadde (hun trodde sikkert jeg ikke hadde hører til å høre med). Jeg tenkte bare at for en dum dame .. jeg som var så feit.. Men jeg var aldri i nærheten av tjukk. Jeg var som de fleste andre akkurat passe i forhold til meg selv. Ikke mager eller eller spinkel som mange jenter kan være på den alderen. Ergo var jeg feit ...

Jeg ble ikke overvektig før graviditerer, unger, plikter og tidsklemma ramlet på. Nå - 20 år og tre unger senere ser jeg det klart hvor jeg gikk "feil". Alle følelser som tenkes kan ble regulert med mat. Var jeg stressa måtte jeg kose meg litt ekstra. Var jeg glad måtte dette feires også. Våkennetter med skrikerunger ble belønnet med en ekstra sjokolade. Og når det i tillegg ble lite med tid til mosjon og trening er ikke matematikken så veldig vanskelig.

Det har tatt meg mange år å komme til denne erkjennelsen - og jeg har funnet den alldelels alene. Og det er jo ikke så rart - når ekspertisen fremdeles har låst seg fast i "gå mer og spis mindre". Akkurat som om hodet er koblet fra resten av kroppen ...

Jeg - en kamel ....

Jeg burde i allefall vært en kamel. For jeg samler vann så jeg kunne overlevd i ørkenen i lange tider er jeg sikker på. Jeg blir like frustrert hver gang det skjer. I over ei uke nå har jeg følt meg som en oppblåst elefant - og selv om jeg vet så inderlig vel at fenomenet inntreffer for min del rett som det er så reagerer jeg akkurat like urasjonelt hver eneste gang. Jeg glemmer at det rent logisk er helt umulig å legge på seg mange kilo over natta og at med det kostholdet og den treningsmengden jeg har nå så kan jeg faktiskt ikke legge på meg uansett. Jeg går muligens ikke dramatisk og fryktelig fort NED men det skal mer til for å gå OPP. Logisk tenkt. Men følelser følger ikke logikk, og jeg har beint ut følt meg miserabel, feit og mislykket..

Jeg vet ingenting om hva som trigger denne vannsamlingen, men denne gangen mistenker jeg at det henger sammen med to ting. Stress for det første - det har vel aldri vært sunt. For det andre tok jeg meg på tak i forrige uke og bestilte time til fysio/manuellterapeut. Jeg har i årevis hatt stive og vonde skuldre som jeg over tid har vent meg til og etterhvert nesten oppfatter som en normalsituasjon. Etter en lang prat og påfølgende behandling sitter jeg igjen og lurer veldig på hvorfor jeg ikke har tatt dette initiativet før??? Det var så effektivt at jeg har vært helt utslått etterpå .. Det kjennes ut som jeg har blitt overkjørt av en damveivals og jeg har duppet og sovet både seint og tidlig. Om dette også har sammenheng med at kroppen tviholder på væske vet jeg ikke, men i morges våknet jeg med nakke, skuldre og hode i en forfatnibg som jeg ikke har kjent på mange år - og gledelig nok har kroppen i løpet av natta kvittet seg meg overfloden.

Så i dag er mot og motivasjon tilbake. Det skal ikke mer til. Selv om jeg fremdeles er sikker på at man ikke kan legge på seg fem kilo over natta .... Sukk ...Ei heller ned ...