Disse følelsene

Jeg har en stund vært bare sånn passe interessert i debatt(krangle) program på TV. Prektige politikere som konkurrerer om de beste forslagene og hvem som lanserte dem FØRST blir i lengden litt slitsomt. Men i går satte jeg meg ned for å se debatten om fedme og fedmeoperasjoner på NRK. Med strikking selvsagt slik at timen ikke skulle bli helt bortkastet .. Men for den som er over middels interessert i temaet kunne jo ikke dette bli feil. I ettertid så reflekterer jeg over to ting; at det er damene som tør å utfordre mest. Kari Jaquesson var jo som alltid frisk i uttalelsene men Jorunn Sundgot stod ikke tilbake hun heller. Men mest forundret blir jeg over at Eli Rygg kommer med de klokeste og mest reflekterte uttalelsene. Med kun seg selv og menneskelig innsikt som "faglig" ryggdekning måtte vi over halvveis i programmet før hun kom til ordet og nevnte disse følelsene. Da hadde ekspertpanelet snakket seg varm i kjent "gå mer og spis mindre" retorikk.

Jeg behøver ikke gå lengre enn til meg selv. Hvordan kunne jeg bli overvektig? I hele barndommen fikk jeg servert sunt, normalt norsk kosthold i passende porsjoner og til regelmessige tider. Vi gikk på ski og på føttene til alle tider og jeg rett og slett elsket å bevege meg (det gjør jeg enda). Jeg digget ballidrett, drev med jazzballett i hele ungdommen og gikk til og fra skolen helt til voksne alder. Jeg var så ivrig til å trene at jeg til tider ble latterliggjort av klassens popprinsesse. Samme prinsesse er forøvrig aerobic instruktør der jeg trener idag. Den som ler sist ....

Men hva skjedde? For det første levde jeg gjennom hele oppveksten i den tro at jeg var tjukk. Når jeg ser tilbake på bilder kan jeg bare grine av at ingen greide å forandre det selvbildet. Jeg har ett minne helt tilbake fra seksårsalderen hvor en av min mors venninner kommenterte hvor fin figur jeg hadde (hun trodde sikkert jeg ikke hadde hører til å høre med). Jeg tenkte bare at for en dum dame .. jeg som var så feit.. Men jeg var aldri i nærheten av tjukk. Jeg var som de fleste andre akkurat passe i forhold til meg selv. Ikke mager eller eller spinkel som mange jenter kan være på den alderen. Ergo var jeg feit ...

Jeg ble ikke overvektig før graviditerer, unger, plikter og tidsklemma ramlet på. Nå - 20 år og tre unger senere ser jeg det klart hvor jeg gikk "feil". Alle følelser som tenkes kan ble regulert med mat. Var jeg stressa måtte jeg kose meg litt ekstra. Var jeg glad måtte dette feires også. Våkennetter med skrikerunger ble belønnet med en ekstra sjokolade. Og når det i tillegg ble lite med tid til mosjon og trening er ikke matematikken så veldig vanskelig.

Det har tatt meg mange år å komme til denne erkjennelsen - og jeg har funnet den alldelels alene. Og det er jo ikke så rart - når ekspertisen fremdeles har låst seg fast i "gå mer og spis mindre". Akkurat som om hodet er koblet fra resten av kroppen ...