det usynlige fjellet

Det usynlige fjellet ble kåret til en av de ti beste debutromanene i 2009 av amerikanske Booklist. Den ligger allerede på bestselgerlistene i flere land og har fått fantastiske anmeldelser.
En aktuell, poetisk, magisk og historisk roman om kvinneskjebner, revolusjon og kjærlighet. Handlingen er lagt til 1900-tallets Uruguay. Den første dagen i året 1900 er den lille landsbyen i Uruguay vitne til et under. En liten jente kommer til syne i et tre etter å ha vært borte i flere måneder. Barnet, Pajarita, blir senere stammor til en rekke uvanlig sterke og selvstendige kvinner. Fra Rio de Janeiro til Eva Peróns glitrende Buenos Aires, fra landsbyens slakterbutikk til den amerikanske ambassaden i Montevideo - denne storslåtte romanen tegner et rikt bilde av de sammentvinnede skjebnene til et kontinent og en familie i omveltning.

Teksten er kopiert fra bokkilden.no - og er identisk med beskrivelsen på baksiden av boken. Jeg er vanligvis veldig forsiktig med å lese for mye om ei bok før jeg har lest den selv, jeg liker for eksempel best å lese bokanmeldelser etter å ha lest bøkene selv og gjort meg opp min egen mening. Baksiden leser jeg vanligvis først når jeg har kommet ett stykke ut i boka. I dette tilfellet ga baksiden meg litt feil inntrykk.. "en liten jente kommer til syne i ett tre etter å ha vært borte i flere måneder" Setningen gav meg inntrykk av en historie med overtroiske undertoner og jeg tenkte umiddelbart på "Åndenes hus" av Isabell Allende. Sammenligningen var ikke så dum egentlig, men ikke på grunn av overtro, men politisk revulosjon var ett felles stikkord.. Videre gjorde utrykket "stammor" at jeg trodde vi så for oss en endeløs rekke kvinner. Men boka handler altså om tre generasjoner og beretningen er nokså likt fordelt mellom de tre kvinnene hvor de er hovedperson etter tur, mens mødre og bestemødre trer tilbake og blir biroller.

Jeg likte boka veldig godt. Den er innsiktsfull, troverdig, klok og overraskende. Her er det lite klisjeer og vakre hulderjenter som trollbinder staute, heroiske menn for å si det sånn. Og som alltid liker jeg veldig godt å lese bøker med ett litt ukjent bakteppe. Jeg visste ingenting om Uruguay på forhånd. Annet enn at de har ett fotballlag kanskje ..

Et hav av valmuer

India på 1800 tallet; Mens de britiske koloniherrer tjener seg rike på opiumshandelen med Kina, tvinges bøndene til å dyrke opiumsvalmuer og sultes fra hus og hjem. I hjertet av denne romanen finner vi skipet "Ibis". Ombord knytter fattige kontraktsfestede arbeidere, mannskap, straffanger, og soldater sammen i et spesielt skjebnefelleskap på vei til det fjerne Mauritsius. Her er den bankrupte rajaen, den fattige enken som flyktet fra ektemannens likbål, den amerikanske sjømannen som må skjule sannheten om hvem han er og den unge, foreldreløse franske kvinnen som ikke lar seg styre av hva som sømmer seg for en pike.

Omtalen har jeg hentet fra baksiden av boken for her visste jeg sannelig ikke helt hva jeg skulle skrive. Kan hende er det en tilfeldighet, men alle bøker jeg har lest hentet fra Indiske miljøer er veldig detaljrike og med ett enormt persongalleri. Tenker da spesielt på "Balansekunst" og "Shantaram". Denne var vel kanskje noe dempet i forhold til de to jeg nevnte her, men her er mer enn nok å følge med på. I tillegg så må man jo holde orden på ord og uttrykk man aldri har hørt før.Jeg sliter noen ganger med å henge helt med og jeg synes vel heller ikke boka kan måle seg med f.eks "Balansekunst". Litt urettferdig sammenligning kanskje, siden den er min soleklare favoritt. Det som slår meg nok en gang i skildringer fra dette kontinentet er det ekstreme klasseskille og hvor lite verdt ett menneske kan være. Pisking og slåing og henging og brenning på bål ... Det er godt å bo i Norge og leve i vår tid gitt.

Nå har jeg faktisk ikke noe nytt å lese på, men det er svært lite jeg koser meg mer med enn å snuse på bøker i en bokhandle. Og i dag er det jo lørdag:-)

The Litigators

Høststormene rusker kraftig opp her nå, og det er på tide å bli ferdig med sommerlektyren slik at statistikken blir riktig. Boka "The Litigators" av John Grisham er for meg både typisk og utypisk. Jeg liker nemlig ikke krim. Jeg kan kose meg hemningsløst med en murstein av en roman, legge den fra meg når som helst - også midt i en setning - og kose meg videre på en annen dag. Med krimbøker blir jeg manisk. Jeg greier ikke å legge fra meg boka, og jeg jager på helt til jeg kommer på siste side og konklusjonen foreligger. Og så da? Så kommer tomhetsfølelsen og jeg kjenner meg litt snytt - var dette alt liksom?

Men av en eller annen grunn så har jeg alltid blitt fasinert av jus, rettsaker og advokatmiljø. Og Grisham er jo advokat selv og alle hans bøker (så vidt jeg vet i allefall) tar på en en eller annen måte utgangspunkt i rettsvesenet. Så også denne boka som handler om David Zinc som en dag får nok av karrierelivet i ett stort og prestisjefylt advokatkontor, går ut døra og etter litt omveier finner veien til et noe rufsete kontor ved navn Finley & Figg. Boka har alt du forventer av Grisham. Den er spennende med fargerikt persongalleri og den bygger seg langsomt opp til en stor sak hvor underdog møter storkarer.

Jeg leste den på engelsk for å terge meg sjøl litt og ja - jeg liker Grisham. Men jeg ble manisk denne gangen også, så det går nok en stund før jeg velger krimsjangeren igjen. Men det blir nok flere Grishambøker med tiden.

Kammerpiken

Høsten nærmer seg uomtvistelig, det er formelig så man ser sola henger lavere og lavere på himmelen - og da haster det litt med å gjøre seg ferdig med sommerlektyren. Boka om Mauds engelske kammerpike har jeg lenge planlagt å lese. Boka levde ikke helt opp til forventningene - jeg blir alltid så frustrert når jeg leser alle disse fantastiske uttalelsene med påfølgende terningskast 5 eller 6 når det ikke stemmer med min vurdering. Så også her, boka er endog dekorert med ett par av dem.

Men grei nok underholdning det synes jeg den er, og det at historien er sann gjør den straks mer interessant. Fortellingen dreier seg om  Hilda Cooper som kommer til Oslo som ung pike fra England for å arbeide som påklederse for Dronning Maud. Hilda gifter seg aldri, men bor på slottet fram til sin død på 90 tallet. Som alltid synes jeg det er artig å lese om vår nære fortid, men skulle ønske at boka gikk litt grundigere til verks. Jeg opplevere den som litt overfladisk og enkel. Muligens er forfatteren redd for å male med for bred pensel når boka baserer seg på samtaler med mennesker som kjente Hilda Cooper, det blir bare spekulasjoner fra min side. Men for meg blir protrettet av damen for pent og pyntelig til at det blir helt troverdig.

Jeg ville vel landet på en firer om jeg skulle kastet terning, men det er nå altså ikke mitt lodd.

Reisen hjem

Dette ble sommerens bok. Sterk, varm, rørende og spennende - alt på engang. Historien handler om 5 åringen Sharla som blir forlatt av sin mor hos Addy på 70 år. Addy er ensom og ved dårlig helse - men med en brokete og fargerik fortid og et varmt og klokt hjerte. Ettersom forholdet mellom Addy og Sharla utvikles, vender fortellingen stadig bakover i tid og gir oss ett innblikk i Addy sin barndom, som gravid 15 åring og videre inn i ett turbulent voksen liv.


Fortellingen byr på stadige overraskelser og er aldri i nærhete av klisjeer eller klissete kjærlighet. Dette er usminketl virkelighet for ei svart jente på 30 tallet i USA og så godt skrevet at man føler man faktisk har vært der.

Dette er ei bok jeg kan komme til å plukke fram og lese omigjen om noen år. Det er ikke mange jeg plasserer i den kategorien.

Madame Pompadour

Sommerlesingen under plommetreet fortsatte med en ny favorittforfatter; nemlig svenske Herman Lindqvist. Forfattere som gjør historie så festlig er en ren gave til oss som er veldig interessert, men desverre valgte helt andre retninger da vi skulle "skoleres". Bokens hovedperson er Jeanne Poisson som blir Ludvik den 15. offisielle elskerinne og etterhvert en så kjent og markant person at hun i praksis styrer Frankrike. Ikke verst til å være en pike fra borgerklassen .. Å ha elskerinner var nemlig helt i orden, men de måtte ha blått blod i årene. Men konger (på denne tiden i allefall) har en tendens til å få det som de vil, så Jeanne taes inn i varmen og stiger raskt i de adelige grader og blir etterhvert kjent som Madame Pompadour - en dame med usedvanlig stor innflytelse.

Det er som sagt festlig lesing, og der man sitter i sommervarmen under plommetreet kan man jo ikke unngå å tenke på hvor godt vi har det i dag. 1700 tallets hygiene og sanitære forhold er sannelig ikke noe å trakte etter. For ikke å snakke om helsevesen. Årelating og brekkmiddel så ut til å være løsningen på det meste, og sjansen for å overleve var knapp. Nei, takke meg til en varm dusj, vannklosset og andre faciliteter vi tar for gitt. Men jeg gleder meg allerede til neste bok av samme forfatter. Napoleon tror jeg det blir.

Sommeren uten menn

Jeg har ikke oppdatert noen av sommerens leseopplevelser, og hva passer vel bedre på en svært regntung august dag enn å mimre over boka jeg leste sittende i skyggen av ett plommetre. Det er ikke mye behov for skygge idag for å si det sånn .. Men boka passet godt til late og varme sommerdager. Man kan bli litt lurt av forfatterens norskklingende navn, men Siri Hustvedt er norskættet amerikaner og og handlingen foregår i Minnesota. Romanens hovedperson er Mia som i voksne alder opplever at mannen ønsker seg pause i ekteskapet. Pausen viser seg å være en langt yngre og attraktiv dame. Mia får først ett sammenbrudd, deretter reiser hun hjem til sim mor og tilbringer sommeren der. Tiden alene på hjemlige trakter i Minnesota bringer henne sammen med ulike kvinneskjebner, både eldre og helt unge tenåringsjenter. Historien gir ett fint og troverdig innblikk i ulike kvinneroller og -skjebner og nerven i boka ligger vel i spenningen om historien til slutt ender i gjenforening av mann og kone. Kan man tilgi utroskap? Litt forutsigbar muligens, men ikke for klissete og fungerer godt som lett sommerunderholdning for min del.

Solkongen.. og litt til

Nok en lesefest:-) For den som gikk handelskolen engang på åttitallet så er historiekunnskaper som et stort åpent hull. Da blir det ekstra kjærkomment å fylle disse kunnskaphullene med så leseverdig allmenkunnskap. Jeg ble så revet med av Versailles, pomp og prakt, krig og elendighet og underlig legevitenskap at jeg knapt kunne legge fra meg boka. At noen overlevde denne tiden med overdådig kosthold, skjødesløs hygiene og årelating som svar på samtlige helseplager er meg en gåte - men Ludvig den 15. blir hele 76 år og regjerer i 72 av dem. Nå skanner jeg bibliotekets reistre for å finne flere godbiter av samme forfatter - Madam Pompadour blir forhåpentligvis neste prosjekt.

Utover lesing så er trenes det med full gass. Jeg har nok funnet meg en PT om er hakket mer ambasiøs enn hva jeg er selv, men siden jeg ba om å lære å trene hardere så får jeg vel "stå hainn av". Jeg må innrømme at jeg grugleder meg til timene og strever litt med å å overholde treningsplanen i dagene i mellom PT timene. Til tross for at jeg har lagt lista selv.. Det er ikke vanskelig å være ambasiøs når man ser på ei "normaluke" - men når har man egentlig det? Knall sommervær ei helg gjør det hardt å prioritere en innetime å treningsstudio og dermed blir det hardt å komme ajour. De to ukene som kommer er stappfull av sommeravslutninger - jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal rekke alle og må innrømme at jeg moret meg kongelig da jeg hørte reiseradioen bringe temaet på bane lørdag morgen. Vi tenker nok ganske likt i de tusen hjem .. Hvorfor skal alt avsluttes? Skolen fortsetter da til høsten?

Men faktisk ikke for alle. Jeg slipper første fugl ut av redet og må innrømme at et er veldig rart. Jeg gruer meg ikke og er verken redd eller engstelig - men når datoen er der så er jeg sikker på at vemodet tar en. Hvor ble alle årene av? Og i likhet med alle andre føler jeg meg IKKE gammel eller eldre i det hele tatt. Inni er jeg jo den samme!?!  Men bare det at jeg lytter til Reiseradioen fast hver dag, har ingen tatoveringer og ett anstrengt forhold til verbet "chille" tyder vel på at tenårene er over. Heldigvis kanskje?



Russisk vinter

Ahhhh ... En sann lettelse å komme over en leseopplevelse som Russisk Vinter. Ei bok jeg snublet over ved en tilfeldighet på biblioteket. Takk for det:-)  Nina Revskaya, en gang berømt ballerina i Sovjet, skal auksjonere bort alle sine juveler til støtte for Boston-balletten. Blant smykkene hun hadde med seg da hun hoppet av, er et par øredobber og et armbånd i rav. Disse gir hun nå til veldedighet i et forsøk på å legge en vond og hemmelighetsfull fortid bak seg. Grigori Solodin, professor i russisk, har forsøkt å komme i kontakt med Nina angående noen gamle brev og bilder, men hun nekter å snakke med ham. Når han får vite om auksjonen og ser et bilde av rav-smykkene, tar han straks kontakt med auksjonsfirmaet som er ansvarlig for salget. Han eier nemlig halsbåndet som hører til settet. Historien som utfolder seg er fylt av ballett, juveler, kjærlighet og svik, og gir et sterkt og stemningsfullt innblikk i hvordan det kunne være å leve i det stalinistiske Sovjet.

Dette er leseopplevelse akkurat som jeg liker det. En langsom, realtistisk og troverdig historiefortelling og et persongalleri som du faktisk tror på. Ingen svart/hvitt hjerte/smerte kliss klass som jeg ikke kan fordra. At boken var på over 600 sider er jo bare en bonus. Og at jeg i går fikk lest siste del i godstolen ute med sola som varmet var i allefall en bonus. Etter en heller begredelig 17. mai trodde jeg vi kom til å gå rett på neste vinter dette året. Huttetu ....

Englefall

Å bli syk kommer alltid når en minst venter det, når det passer minst og ikke minst som en stor overraskelse. Syk, jeg??  Når man er uvant med å gå ned for telling må man liksom kjenne litt på symptomene før en tror det.. Å slumre på sofaen under ett ullteppe mens vårsola skinner utendørs har ikke mange fordeler, men man får i allefall lest endel. Jeg brukte kun to dager på "Englefall" av Tracy Chevalier, en forfatter som muligens er bedre kjent for boka "Perleøredobb" som også er filmatisert. Englefall omhandler to jenter og deres familier som får mye med hverandre å gjøre på grunn av jentenes vennskap. Bakteppet er England rundt forrige århundreskifte og alle klisjeer er på plass med herskap og tjenere, konvensjoner, definerte kvinneroller og hva som hender når man bryter uskrevne regler. Det blir litt for enkelt i mine øyne og her er ingenting jeg ikke har lest før. Personene blir litt endimensjonale og lite troverdige desverre .. altså ingen stor bok og jeg ble rett og slett litt skufftet siden jeg likte Perleøredobb så godt.Men alt kan vel ikke være prisvinnere heller.

Bortsett fra litteratur, tid til å strikke og formiddagsTV så er det ingen flere fordeler med å ha dalende formkurve. Jeg har ikke fått trent på ei uke og det føles helt underlig tatt i betraktning den høye treningsfrekvensen jeg har hatt de siste månedene. Jeg har bevisst måttet justere måltidene i tråd i takt med sofalivet. En solid og proteinrik lunsj blir plutselig helt feil når aktivitetsnivået er lik null.

Det må da bli likar i mårra?

Krystallslottet

Jepp - lesegleden er absolutt tilbake. Det hjelper med bøker som fenger. Og denne gjorde absolutt det. Jeg nølte litt i starten da jeg forstod at dette kunne bli hard kost for en trebarnsmor - man skjønner fort at de fire barna i romanen ikke har en A4 oppvekst med bading på lørdag og kokte gulrøtter til middag. Men hovedpersonen Jeannette greier faktisk å fortelle denne dokumentariske historen med både humor og snert - og det er sannelig godt gjort oppi all elendigheten. En alkoholisert far og i overkant eksentrisk mor legger til rette for en uforutsigbar og omskiftelig barndom hvor basisbehov som mat, klær og rene laken er sjelden vare. Jeg har litt problemer med å tidsfeste romanen men lander etterhvert på omtrent -70 tallet og undrer veldig på hvordan en søskenflokk så åpenbart kan bli forsømt uten at noen griper inn. Men det har vel desverre skjedd før .. Boka er lettlest og historien griper veldig - sannsynligvis fordi man vet at dette faktisk har skjedd. Tittelen henspeiler til lovnader som familiens overhode gir. Krystallslottet skal bygges, tegningene er klare men byggestart forskyves stadig ...

Det var veldig godt å få fart på lesingen igjen- det er liksom noe som mangler i tilværelsen når man ikke har en historie å dykke ned i. Nå har jeg laget meg ei liste over bøker jeg tror/håper/mener er verdt å lese så jeg kanskje kan slippe for flere feilkjøp. Terningkast seks er ikke alltid etter mitt hjerte.

Leseglede?

En utilsiktet konsekvens av disse tilfeldige nettskribleriene er å oppdage hvor lite jeg i virkelighetene leser. Hva skjedde? Jeg som kunne pløye meg gjennom minst seks bøker i en ferie .. nå går det i sirupsfart med noen sider på senga hver kveld. Det blir ikke store litteraturopplevelser av slikt :-(  Hverdagen krever sitt og det er mange behov og oppgaver som skal fylles - å sette seg ned i sofaen og lese oppleves vel kanskje som en luksus man ikke kan unne seg. Men ett og annet sløvt TV program kunne nok med fordel vært byttet ut med ei bok. Så hjelper et ikke akkurat på med ymse "feilinvesteringer". Nå har jeg vært gjennom en hel stabel av bøker til terningkast seks og med kritikerkommentarer som "Lesefest fra perm til perm" og dets like .. Og så kan jeg bare ikke like dem i det hele tatt?? Jeg blir så frustrert av det!

Derfor var jeg avventende og skeptisk da jeg startet på "Morgen i Jenin". Men her ble jeg mer enn gledelig overrasket. Gledelig er muligens feil utrykk når historien er full av så mye krig og menneskelige lidleser. Handlingen er nemlig lagt til Palestina etter 2. verdenskrig og fram til vår tid. Den følger oppvekst og bakgrunn til palestinske Amal som vokser opp i en flyktningerleir, fordrevet fra sitt bosted av Israelske soldater. Jeg liker bøker man blir klokere av og her oppnår forfatteren definitivt å kaste nytt og mer nyansert lys over en konflikt vi i Vesten stort sett får fortalt med Israelske øyne. Håper på mer fra forfatteren Susan Abulhawa!

Så har jeg gitt meg selv i oppgave å øke frekvensen på lesing. Lydbok har jeg ikke helt fått tak på - enda. Jeg mister liksom konsentrasjonen og begynner å tenke på andre ting. Men det ER lov å lese på en vanlig hverdag. Det MÅ ikke være ferie .. faktisk.

Brente skygger

Tja .. hva mener jeg her? Boka omhandler skjebnen til en håndfull mennesker og starter med atombomben i Hiroshima i -45 og rundes av med fallet av tvillingtårnene i New York i 2001. I mellom dette er det India, Pakistan, Afganistan og krig i all sin elendighet på alle måter. Jeg liker begynnelsen veldig godt og henger godt med ett langt stykke. Men etterhvert så ruller det på litt for mange tilfeldige koblinger etter min smak. Jeg tror liksom ikke helt på det.. Og romanen spenner så vidt i tidsrom og personfigurer at jeg faller litt av lasset. Kanskje er jeg ikke intellektuell nok for en kritiker i en avis hevdet at dette var "en altoppslukende roman som krevde en kraftig emosjonell og intellektuell respons fra leserne". Så det så.

For min del ble det muligens litt motsatt. Boka "tok" meg ikke og jeg lese pliktskyldigst videre uten å føle at dette ble menneskeskjebner jeg etterhvert kjente eller kom under huden på. Så tok det litt tid å lese da. Og det ble en større overraskelse egentlig. Jeg liker å tro at jeg leser mye, men det gjør jeg jo ikke. Jeg leser hele tiden, men det går sannelig ikke fort. Noen sider på senga hver kveld er sannheten ... Så målet for 2012 er å endre på dette. Gleder meg!