Et hav av valmuer

India på 1800 tallet; Mens de britiske koloniherrer tjener seg rike på opiumshandelen med Kina, tvinges bøndene til å dyrke opiumsvalmuer og sultes fra hus og hjem. I hjertet av denne romanen finner vi skipet "Ibis". Ombord knytter fattige kontraktsfestede arbeidere, mannskap, straffanger, og soldater sammen i et spesielt skjebnefelleskap på vei til det fjerne Mauritsius. Her er den bankrupte rajaen, den fattige enken som flyktet fra ektemannens likbål, den amerikanske sjømannen som må skjule sannheten om hvem han er og den unge, foreldreløse franske kvinnen som ikke lar seg styre av hva som sømmer seg for en pike.

Omtalen har jeg hentet fra baksiden av boken for her visste jeg sannelig ikke helt hva jeg skulle skrive. Kan hende er det en tilfeldighet, men alle bøker jeg har lest hentet fra Indiske miljøer er veldig detaljrike og med ett enormt persongalleri. Tenker da spesielt på "Balansekunst" og "Shantaram". Denne var vel kanskje noe dempet i forhold til de to jeg nevnte her, men her er mer enn nok å følge med på. I tillegg så må man jo holde orden på ord og uttrykk man aldri har hørt før.Jeg sliter noen ganger med å henge helt med og jeg synes vel heller ikke boka kan måle seg med f.eks "Balansekunst". Litt urettferdig sammenligning kanskje, siden den er min soleklare favoritt. Det som slår meg nok en gang i skildringer fra dette kontinentet er det ekstreme klasseskille og hvor lite verdt ett menneske kan være. Pisking og slåing og henging og brenning på bål ... Det er godt å bo i Norge og leve i vår tid gitt.

Nå har jeg faktisk ikke noe nytt å lese på, men det er svært lite jeg koser meg mer med enn å snuse på bøker i en bokhandle. Og i dag er det jo lørdag:-)