Det er nå det gjelder

Forrige uke ble en pauseknapp og det kom ikke helt uventet. Én reisedag og to seminardager gjør ikke akkurat underverker for den generelle formen, ei heller ett magert matinntak. Men alt i alt har jeg lyst til å gi meg selv ett klapp på skulderen. Det ER umåtelig fristende å kjøpe en trøstesjokolade når vekkerklokka ringer 0430 og man setter seg i bilen på vei til flyplassen mens morgentåka ligger to cm over veien. Men jeg gjorde ikke det, og det er jeg stolt av samtidig som jeg er veldig glad for at dette ikke er en øvelse jeg gjør i bøtter og spann. Å følge på med to stillesittende seminardager var jo heller ikke noe sjakktrekk.Jeg slapp unna wienerbrødene da .. Ser ut til at næringslivet etterhvert har skjønt at frukt er en bedre løsning og at et vanlig menneske ikke behøver mat én gang i timen.

Ei ukes pause er jo egentlig ingenting å snakke om - men det er fort gjort å ramle av lasset i farten. Man mister en automatisk motivasjon av å se at det nytter. Derfor er det nå det virkelig gjelder å holde fokus slik at pausen ikke blir permanent. En annen utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal håndtere er søvn. Jeg sover så dårlig fortiden at jeg våkner om morgenen helt utslitt - og for å være ærlig kjenner jeg meg helt agressiv innvendig. Ingen god følelse for å si det mildt. Jeg er normalt vant til å sove som en baby og skjønner nå hvor bortskjemt jeg har vært. Vel, det kom som kastet på meg - så da får jeg håpe at det forvinner like fort. Jeg skal donere min skjerv med blod på torsdag så jeg kan ikke hjelpe til med noen hvite piller heller ...

Vi får tro det kommer tider etter disse!