Kurs i å leve

Mitt første møte med psykolog kan best beskrives som lærerikt, overraskende og krevende. Jeg visste ærlig talt ingenting om hva jeg gikk til da jeg trampet over dørstokken til avtalt tid, og pulsen var nok ørlite høyere enn normal hviletakt." Er jeg "syk" nok for dette?" var min mest påtrengede tanke. siden jeg betaler showet selv burde jo det vært irrelevant - men i all min dag har jeg alltid avventet å oppsøke helsevesentet før jeg er sikker på at jeg er ordentlig syk slik at jeg ikke bryr noen unødig. "Det går sikkert over" har jeg tenkt. Og siden dette ikke dreide seg om kirurgi hvor du faktisk MÅ ha eksperthjelp, så kjente jeg alle hulrom i meg fyltes av tanker om at dette måtte jeg da greie selv. Ærlig talt!

Men det gjorde godt. Det var veldig emosjonelt. Og til å begynne med var jeg helt tom - men etterhvert ble det som ei maurtue oppi hodet. Og siden har tankene svirret. Det har de jo forsåvidt gjort lenge - det er vel det som er problemet. Men jeg fikk overreaskende klare og konstruktive tilbakemeldinger. Og etter å ha tygd på disse noen dager så fikk ugreihetene et annet perspektiv. Og det ble rett og slett ett kurs i mellommenneskelige forhold. Hvordan ta vare på seg selv, hva som gir og hva som tar. Man skal være i ett forhold så lenge man kan være seg selv. Når man ikke kan være seg selv med hele seg lengre, så er det ikke mer å hente ut av relasjonen. Så kan man tillate seg å sørge over det, men ikke for alltid.

Phu ...  Det var krevende. Og tøft. Men innerst inne skjønner jeg at han snakker fornuft. Og at det er DET som er tøft - at jeg har skjønt det selv men ikke villet se det.

Når jeg slenger på en yoga posisjon som illustrasjon så får den sammenhengen være et ønske om å se fremover. Jeg får det den nemlig ikke til! Som barn sto man på hender, slo hjul og i bro dagen lang. Nå kom jeg ikke opp en millimeter engang. Instruktøren hevder det sitter i hodet. Og jeg som trodde det satt i rompa som var for tung ...

Det varmet

Du gjorde en forskjell den dagen og la igjen ett minne som varmer enda. Jeg hørte latteren din straks jeg gikk inn døra, kjente en fornemmelse og mente denne hadde jeg da hørt før? For lenge siden, ei trapp opp. For ett helt liv siden. Men latteren var akkurat den samme. Og skravla gikk oss i mellom med  oppdatering av dette og hint. Men jeg så blikket ditt som søkte ham jeg var sammen med. Som slett ikke var den samme. Tvert imot. Rufsete og værbitt, slitt av tidens tann og livet som slo både fra høyre og venstre. Hans blikk ungikk og gjemte seg, kroppsspråket skrek - "ikke se meg!". Men du ga deg ikke - blikket søkte og søkte mens ordene fløy som ping pong oss i mellom.

Da passiaren var over ga du meg en varm klem. Så gikk du bort og ga den værbitte som ikke ville bli sett en enda lengre klem. Det varmet - for du kunne så lett ha oversett, latt som ingenting og tatt den enklere utveien. Men du våget å se og du hadde mot til å vise medmenneskelighet. Jeg ble så glad - og innerst inne tror jeg den værbitte ble det også - selv om han ble avslørt og sett. Kanskje det gir ham det litte sparket han trenger for å ta tak? Selv fikk jeg tilbake litt av troen på at mennesket er grunnleggende godt, og at vi vil hverandre vel.

Ha en fin dag!

Når quick fix ikke hjelper, hva da?

 

Så gikk det ikke helt som jeg tenkte. Eller .. hva tenkte jeg egentlig? Etter lang tid med store omveltninger og mange utfordringer som jeg mente jeg hadde styr på - så vippes jeg helt av pinnen av en konflikt basert på stolthet og en god porsjon misforståelse. Liten tue velter stort lass kanskje ..Nattesøvnen er borte og jeg unngår sosial kontakt. Spiser helst matpakken min ved PC'n og kommer så seint om morgenen at morgenkaffen er overstått. En lang skitur på blåswsføre og sol gir ingen glede. Og jeg blir redd. Fryktelig redd. Tankene går i karusell uten utgang og jeg innser noe som jeg på forhånd ville vært veldig rart å tenke på - jeg trenger hjelp! Så nå har jeg time til psykolog over påske. Hvem skulle trodd det ... jeg?



Kjøkkentimen

Tidene forandrer seg. Ikke alltid til det bedre, og kanskje ikke til det verre heller- bare anderledes. Å få to tenåringer i huset har medført nye frokostrutiner for vår del i allefall. I mange år har vi benket oss rundt kjøkkenbordet med lunkne rundstykker, O'boy og litt ekstra godt pålegg. Nå sitter jeg her alene gitt... tenåringer har visstnok ett enormt søvnbehov. Til tider på nivå av ett nyfødt barn har jeg inntrykk av. I allefall ser jeg ikke noe til dem før langt på dag. Mannen har seget litt etter. Ikke så fryktelig langt på dag, men som litt mer B-menneske enn meg så dryger det litt uti gårlystninga ja.

Så her sitter jeg alene da. Barne Tv'n går i en jevn dur på stua hvor Lillemor kroer seg under ett pledd og koser seg skikkelig. Og jeg koser meg faktisk jeg også! Kaffe på kanna, aviser jeg aldri fikk lest, PC'n, radioen, strikkinga og l a n g s o m tid:-) Slik fortæres helgefrokost fortiden.

 

Lunsj derimot - da kommer rundstykkene, tenåringer, støyen og O'boyen faktisk også. Tenåringer er ikke mye voksne gitt :-)

Det er lov å være blid:-)

En kan si mye om landet "over there" - en en smeltedigel av folk i alle kulører og størrelser - og med ymse tungemål og etnisk forhistorie. Alt i alt ikke helt enkelt å si noe generelt om at SÅNN er en ekte amerianer liksom. Men etter å ha vært der mange ganger konkluderer jeg med min helt egen personlige lille statistikk; de er om ikke annet blide og utadvendte mennesker! Når jeg går tur i marka i nabolaget her og tilfeldigvis møter en ensom sjel på vandring på samme sti men motsatt vei så er det om å gjøre å feste bikket slik man slipper å hilse. Tenk om øynene våre møttes og vi måtte si hei ... Jeg er med på det selv altså, holder meg godt til "min" side og starter i godt tid med å planlegge når blikket tilfeldigvis skal gå ut til siden slik at vi kan passere hverandre uten unødig øye kontakt.

I ferien har jeg truffet usedvanlige mange blikk med ett smil og påfølgende "How are you" eller "Hi". Passer meg aller best med "Hi" - for når det spør hvordan jeg har det så kommer jeg blittelitt utav komfortsonen. Jeg vet at det ikke betyr annet enn hei det heller men som nordmann tvers igjennom stokker det seg litt når man skal svare. Men det er langt hyggeligere å bli møtt med ett hei og ett smil enn en keitete unnvikelse og "late som jeg ikke ser deg". Så nå har jeg ambisjoner om å hilse selv - hvor farlig kan det være?

Vennskap, bekjentskap og ...??

Jeg føler meg priviligert som har en rekke mennesker rundt meg jeg er glad i og setter pris på. Mine barndomsvenninner fra første klasse møtes både jevnlig og hyppig - og selv om det snart nærmer seg førti år siden skolestart så blir vi visst aldri ferdig med å mimre og humre over den gang da .. Mine venninner fra mer nyere tid møtes også jevnlig til "sytrening" som min datter så fortreffelig kaller det. Jeg har ikke hatt hjerte til å rette benevnelsen til "syforening" for begge deler er nok like misvisende. Men jeg fikk ett ørlite forklaringsproblem da hun lurte på hvorfor jeg ikke skiftet til treningstøy før jeg dro?

I det siste har jeg begynt å undre meg over hvem som blir og hvem som fades ut? Ikke disse, det er jeg sikker på. Men alle menneskene som kommer inn i ditt liv av ymse årsaker. Med mine atten års fartstid som mor har jeg erfart at unger gir stort nettvert. I allefall om man engasjerer seg litt og åpner opp. Det har jeg gjort til fulle og ryggsekken er fylt til randen av gode minner, artige opplevelser og trivelige mennesker. Men hvor blir disse av når felleskapet forsvinner? Det har vært rart å erfare at mennesker man både traff og snakket sammen med flere ganger i uka og har sovet på luftmadrass på gulvet sammen med plutselig ikke er endel av tilværelsen lengre. Jeg var ikke helt forberedt på at når knutepunktet var borte så forsvant vi hver til vårt.

På skitur i går ble jeg sittende ved siden av ei dame da vi nøt en velfortjent pause på en av hyttene i Bymarka. Min datter veltet kaffekoppen hennes og dermed var praten i gang. Innen turen fortsatte visste jeg hvor hun bodde, alderen på hennes to sønner, hvor hun vokste opp og hvilke turpreferanser hun hadde. I tillegg utvekslet vi erfaringer med å lage egen taco i tråd med råd og oppskrift fra Trines Matblogg. Vi møtes mest sannsynlig aldri igjen, men øyeblikket var ikke mindre verdifullt av den grunn. Kanskje alle øvrige bekjentskaper er verdifulle på sitt vis de også - selv om de er midlertidige? Alt kan ikke vare evig .. Og neste helg blir det taco - uten poser og juks av noe slag!