Du gjorde en forskjell den dagen og la igjen ett minne som varmer enda. Jeg hørte latteren din straks jeg gikk inn døra, kjente en fornemmelse og mente denne hadde jeg da hørt før? For lenge siden, ei trapp opp. For ett helt liv siden. Men latteren var akkurat den samme. Og skravla gikk oss i mellom med oppdatering av dette og hint. Men jeg så blikket ditt som søkte ham jeg var sammen med. Som slett ikke var den samme. Tvert imot. Rufsete og værbitt, slitt av tidens tann og livet som slo både fra høyre og venstre. Hans blikk ungikk og gjemte seg, kroppsspråket skrek - "ikke se meg!". Men du ga deg ikke - blikket søkte og søkte mens ordene fløy som ping pong oss i mellom.
Da passiaren var over ga du meg en varm klem. Så gikk du bort og ga den værbitte som ikke ville bli sett en enda lengre klem. Det varmet - for du kunne så lett ha oversett, latt som ingenting og tatt den enklere utveien. Men du våget å se og du hadde mot til å vise medmenneskelighet. Jeg ble så glad - og innerst inne tror jeg den værbitte ble det også - selv om han ble avslørt og sett. Kanskje det gir ham det litte sparket han trenger for å ta tak? Selv fikk jeg tilbake litt av troen på at mennesket er grunnleggende godt, og at vi vil hverandre vel.
Ha en fin dag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar