Kurs i å leve

Mitt første møte med psykolog kan best beskrives som lærerikt, overraskende og krevende. Jeg visste ærlig talt ingenting om hva jeg gikk til da jeg trampet over dørstokken til avtalt tid, og pulsen var nok ørlite høyere enn normal hviletakt." Er jeg "syk" nok for dette?" var min mest påtrengede tanke. siden jeg betaler showet selv burde jo det vært irrelevant - men i all min dag har jeg alltid avventet å oppsøke helsevesentet før jeg er sikker på at jeg er ordentlig syk slik at jeg ikke bryr noen unødig. "Det går sikkert over" har jeg tenkt. Og siden dette ikke dreide seg om kirurgi hvor du faktisk MÅ ha eksperthjelp, så kjente jeg alle hulrom i meg fyltes av tanker om at dette måtte jeg da greie selv. Ærlig talt!

Men det gjorde godt. Det var veldig emosjonelt. Og til å begynne med var jeg helt tom - men etterhvert ble det som ei maurtue oppi hodet. Og siden har tankene svirret. Det har de jo forsåvidt gjort lenge - det er vel det som er problemet. Men jeg fikk overreaskende klare og konstruktive tilbakemeldinger. Og etter å ha tygd på disse noen dager så fikk ugreihetene et annet perspektiv. Og det ble rett og slett ett kurs i mellommenneskelige forhold. Hvordan ta vare på seg selv, hva som gir og hva som tar. Man skal være i ett forhold så lenge man kan være seg selv. Når man ikke kan være seg selv med hele seg lengre, så er det ikke mer å hente ut av relasjonen. Så kan man tillate seg å sørge over det, men ikke for alltid.

Phu ...  Det var krevende. Og tøft. Men innerst inne skjønner jeg at han snakker fornuft. Og at det er DET som er tøft - at jeg har skjønt det selv men ikke villet se det.

Når jeg slenger på en yoga posisjon som illustrasjon så får den sammenhengen være et ønske om å se fremover. Jeg får det den nemlig ikke til! Som barn sto man på hender, slo hjul og i bro dagen lang. Nå kom jeg ikke opp en millimeter engang. Instruktøren hevder det sitter i hodet. Og jeg som trodde det satt i rompa som var for tung ...