The confession

Krim som sjanger er ikke my cup of tea. Leseopplevelsen er som å være med på en karusell. Spenninga driver deg fortere og forterer gjennom sidene og historien men så blir du kastet av når løsninga kommer tilslutt. Og da sitter jeg alltid igjen med en tomhetsfølelse - hva nå? Jeg vet endelig "hvem som gjorde det" men sitter sjelden igjen med en go' følelse av en god historiefortelling i kroppen. Men når alt det er sagt så liker jeg John Grisham og hans krimbøker. De har alle sitt utspring fra rettssystemet og mannen vet hva han holder på med siden han er advokat. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for jus og retterganger. Og her blir det krim som er mer basert på jus, psykologi, politikk og mennesker og langt mindre bestialske drap og bloddryppende vold. Den biten er som regel tilbakelagt når historiene starter.

Denne boka handlet om en uskyldig mann som feilaktig er dømt til døden og de siste dagene før dato for henrettelsen. Den virkelige morderen kommer på banen i tolvte time og alt eksploderer politisk og juridisk og prestisjemessig for alle involverte. Grisham har omtalt temaet i ei tidligere bok - "en uskyldig mann" basert på en sann historie - så dette er åpenbart noe som opptar ham.  Og bra er det for man sitter sannelig igjen med en klam og ekkel følelse etter enn sånn fortelling. Det er ikke opp til menneskene å ta liv. Punktum.

Jeg leste boka på engelsk og det gleder mitt hjerte at det gikk veldig lett. Nå har jeg fått lastet ned ordbok på min Iphone og fikk en ny hverdag når det gjelder raskt å kunne slå opp ord jeg ikke forstår. Målet er å utvide ordforrådet litt etter litt. Iphonen kan jeg jo til og med ha med på nattbordet. Jeg feiga desverre ut på neste bokprosjekt og kjøpte norsk, men det kommer tider etter disse.

Brudereisen

Denne boka skrevet av den nederlandske forfatteren Marieke van der Pol likte jeg svært godt. Historien handler i korte trekk om tre nederlandske ungjenter som ønsker seg bort fra etterkrigstidens Nederland og utvandrer til New Zealand. Ombord på det samme flyet møter de en mann som etterhvert som historien går binder deres skjebner og framtidige liv sammen.

Historien hopper litt fram og tilbake i tid og vi blir som tiden går også klokere på oppvekst og bakgrunn til disse tre damene. Jeg liker slik fortellerteknikk godt. Når jeg hadde lest ferdig siste side fikk jeg mest lyst til å lese begynnelsen om igjen for nå visste jeg jo så mye mer. I tillegg er jeg alltid nysgjerrig på bøker som har ett litt mer eksotisk bakteppe enn bakgården vi tumler i til daglig. Nå bar ikke boka voldsomt preg av å være fra New Zealand, litt sauehold og en vingård .. men forøvrig kunne nok bakteppet ha vært mange steder. Men den flyreisen som fant sted som ett kappløp skal visstnok være autentisk. Dummere blir man uansett ikke.

På det personlige plan representerer boka ett vemodig punktum. Det er den siste boka mamma og jeg har lest begge to. Nå fikk vi aldri diskutert den slik vi alltid gjorde, men jeg har hennes kommentarer i bakhodet når jeg leser. Og vet at hun har holdt i boka og lest de samme linjene som meg. Nå er året gått og vi har vært igjennom alle årstider, merkedager og høytider. Vemodig men sant. Sårt forblir det alltid. Kjærlighetsorg glemmes når ny forelskelse dukker opp - men man har bare én uerstattelig mamma.

Shantaram

Jeg innser at denne boka burde fått mye større plass og oppmerksomhet enn å nærmest bli oversett som sengelektyre i en travel hverdag. Faktisk har jeg greid å bruke nesten ett år på denne mursteinen av en røverhistorie. Den skulle heller ha  vært med i kofferten på en deilig, lat sommerferie hvor man kunne lest i time etter time på stranda eller ved bassengkanten - kun avbrutt av en dukkert og ett glass kald sangria ...

Men nå er det ikke et slikt år jeg har tilbakelagt. Jeg var i full sving med å sette meg inn i histoiren da sjokkbeskjeden om mammas bortgang suste inn i livet mitt. I flere måneder hadde jeg ikke hodet på plass til å lese noe som helst. Og når juleferien kom hadde jeg mer enn nok med å virke som patriark og holde storfamilien sammen. Sakte men sikkert plukket jeg opp boka igjen, men så ble det i grunnen litt vanskelig å holde orden på alle disse menneskene. Ikke hovedpersonen og hans venn Prabaker - de står klart for meg. Og hvilken glitrende oversettelse av Prabakers noe mangelfulle engelsk:-) Riktig fornøyelig. Men det øvrige persongalleriet ble etterhvert litt i meste laget, så også alle voldelige handlinger som kanskje blir enda verre å fordøye parallelt med sorgarbeid.

Men til tross for dette så er jeg igjen fasinert av India som bakteppe for en fargerik historie. En får knust noen fordommer samtidig som det gjennomførte korrupte tankesettet ryster en langt inn i sjelen ..

Rapsgubbene

Her er jeg usikker på om mine forventninger var for høye eller om dette ble for tynt. Jeg koste meg veldig med damene i Potensgiverne men her ble jeg ikke like begeistret. Jeg synes definitivt at persongalleriet er noe banalt.. To eksentriske brødre, en brumlebasse av en godseier, en eiegod godseierkone, ei gammeljomfru som sladrer ... Her oppfylles de fleste krav. Og det gjør det kanskje ikke bedre at vi har vår egen rapsgubbe i familien. Jeg grøsser litt over de hygieniske beskrivelser, det kommer liksom litt FOR nært når man har sett dem i praksis. Verst var det at personbeskrivelsene ble så flate at da jeg la fra meg boka fremdeles ikke kunne holde disse to brødrene fra hverandre - det ble Alberthenning utav det, eller Henningalbert. Ja, ja - grei underholdning tror jeg får bli kategorien. Men i bunn og grunn så synes jeg at sommeren har manglet den store litterære høidaren. Men det er da enda ikke forsent, selv om det i dag minner mer om vinter derute. Øsregn og 10 grader er ikke mye sommerlig nei.

Jeg tror lærdommen får bli at jeg må legge mer arbeid i utvelgelse av bøker som skal leses. Etter å ha suset rundt i diverse bokblogger her på nettet blir jeg helt overveldet over hva som finnes av informative lesehester. Det finnes de som planlegger i forkant hva de skal lese for ett helt år og jeg har ikke engang hørt om mange av bøkene. Phu... jeg mener selv jeg leser en god del - alt er relativt selvsagt - men mer enn de fleste i allefall. Og jeg svinger stadig innom bokhandelen for å kikke på det som finnes. Om jeg skulle skifte beite noen gang så måtte det bli innehaver av en bokandel. Jeg har alltid latt meg fasinere av nye fine bøker, penner i alle varianter, kort, post it lapper i alle regnbuensfarger - jeg kunne ramset opp i det uendelige. Men nå er ikke jobbskifte noe tema så jeg får holde meg til lesegleden. Har man ei bok har man alltid en venn.

Ett nytt kontinent

Jeg vet ikke helt hvorfor, men de de siste bøkene jeg har lest har alle Asia som bakteppe. "Trekkoppfuglen" av japanske Haruki Murakami var et monster av en bok det var umulig å bli klok på. Hva var virkelighet? Drøm eller fiksjon? Nå skal det innrømmes at jeg ikke er spesielt glad i det siste. Det eneste overnaturlige jeg har satt pris på innen litteraturen er Clara i Åndenes hus av Isabell Allende. Men her var det altså mye å ta i som ikke var til å begripe. Men jeg er fornøyd med meg selv for å ha gjennomført intet mindre enn 636 sider med japans historie både i fortid, nåtid om enn noe surrealistisk. Jeg har en avtale med meg selv om i allefall å holde ut de første 100 sidene av ei bok. Ofte har jeg erfart at det som til å begynne med kan virke traurig tar seg opp til å bli noe virkelig stort etter hvert. Så skjedde altså ikke her.

"Maleren fra Shanghai" av Jennifer Cody Epstein ble neste prosjekt. En langt mer lettfordøyelig historie enn den foregående og jeg liker fortellingen godt. Til tider kan den bli noe enkel og overfladisk som gjør at jeg finner den ikke helt troverdig. Det settes jo i ett pussig lys når jeg kommer til slutten og finner ut i epilogen at boka er basert på en sann historie.. Ja, ja - alle tar vi feil fra tid til annen. Men nå har jeg altså lest meg litt trøtt på Asia. Dette var nemlig bare slutten på ei lang rekke, alle kan ikke nevnes her. Men bøkene er behørig pakket i eske og overlevert til min venninne som har adoptert en datter fra Kina. Og for min del vil nok interessen gjenopptas. Nå skal jeg i gang med svensk lun humor - "Rapsgubbene" av Karin Brunk Holmqvist. For oss som har lest "Potensgiverne" vet vi at det er noe å glede seg til :-)

Å lese er alltid en glede.