The confession

Krim som sjanger er ikke my cup of tea. Leseopplevelsen er som å være med på en karusell. Spenninga driver deg fortere og forterer gjennom sidene og historien men så blir du kastet av når løsninga kommer tilslutt. Og da sitter jeg alltid igjen med en tomhetsfølelse - hva nå? Jeg vet endelig "hvem som gjorde det" men sitter sjelden igjen med en go' følelse av en god historiefortelling i kroppen. Men når alt det er sagt så liker jeg John Grisham og hans krimbøker. De har alle sitt utspring fra rettssystemet og mannen vet hva han holder på med siden han er advokat. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for jus og retterganger. Og her blir det krim som er mer basert på jus, psykologi, politikk og mennesker og langt mindre bestialske drap og bloddryppende vold. Den biten er som regel tilbakelagt når historiene starter.

Denne boka handlet om en uskyldig mann som feilaktig er dømt til døden og de siste dagene før dato for henrettelsen. Den virkelige morderen kommer på banen i tolvte time og alt eksploderer politisk og juridisk og prestisjemessig for alle involverte. Grisham har omtalt temaet i ei tidligere bok - "en uskyldig mann" basert på en sann historie - så dette er åpenbart noe som opptar ham.  Og bra er det for man sitter sannelig igjen med en klam og ekkel følelse etter enn sånn fortelling. Det er ikke opp til menneskene å ta liv. Punktum.

Jeg leste boka på engelsk og det gleder mitt hjerte at det gikk veldig lett. Nå har jeg fått lastet ned ordbok på min Iphone og fikk en ny hverdag når det gjelder raskt å kunne slå opp ord jeg ikke forstår. Målet er å utvide ordforrådet litt etter litt. Iphonen kan jeg jo til og med ha med på nattbordet. Jeg feiga desverre ut på neste bokprosjekt og kjøpte norsk, men det kommer tider etter disse.