Hvorfor er mandag så kjip? Som et ordentlig rutinemenneske (les: vanedyr) eskalerer jeg jevnt og sikkert aktivitetsnivået utover uka for så å lande pladask når helga kommer. Mandag kommer da som en mild bakrus etter ei lang og avkoblet helg. Så blir det ikke bedre av at jeg våknet til mens i dag morges med alle festlige sypmptomer som den tilfstanden fører med seg. I tillegg tok jeg sats bokstavlig talt og passerte dørstokkmila for ny trening i studio i går. Det gikk bra det ..bortsett fra at jeg er så støl i rompa i dag at det er en utfordring å gå på folkvis - langt mindre elegant.
Treningsformen som tok for seg balanse og kjernemuskulatur anbefales varmt - jeg fikk skikkelig kjørt meg og svetten rant i strie strømmer. En god dusj og badstu i etterkant gjør at opplevelsen nærmest blir for SPA å regne - ett fortjent SPA. Men den flotte opplevelsen som jeg faktisk har tilgjengelig når som helst blir bittelitt ødelagt av at jeg blir lei meg av det jeg ser i speilet. Hvor stor jeg har blitt! Det er så lett å lure seg selv ved å sensurere speilbildet. Fra halsen og opp f.eks. Overarmene mine er som en dopet fribryter fra gamle Øst Europa .. Flombelysning og store veggspeil i en treningssal lyver veldig lite og kaster sannheten brutalt i fanget på en.
Hvorfor får jeg det ikke til? Jeg som var så fast bestemt etter sommeren .. og nå er det november. Hvor ble alle ukene av? Kosefaktoren er for høy i helgene - utvilsomt. Og litt i uka også. Jeg orker liksom ikke å avstå fra denne hverdagskosen. Så står jeg da på stedet hvil og er bittelitt lei meg. Ressurssterk og veltrent dame i sin beste alder - men minst femten kilo overvektig. Det er ikke gøy og kan ikke bortforklares. I morgon i morgon, men ikkje i dag ..... Hvorfor ikke det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar