Jeg har engang lært at for å nå sine mål så er det en effektiv teknikk å visualisere resultatet. Man skal rett og slett kunne tenke seg slank .. For min del er det vel nærmest motsatt. Inni hodet mitt har jeg ett bilde av meg selv slik jeg ønsker å være. Verken mager eller Hollywood slank, men en akkurat passe veltrimmet dame med hofter og lår. Jeg unngår elegant helfigurspeil, fotografi av meg selv og andre håndfaste og visuelle bevis på de faktiske forhold. Men innimellom kan ikke virkeligheten unngås. I treningssalen er det umulig å være SÅ nærsynt at man ikke ser omrisset av en altfor stor kropp i speilet der framme, og speilbildet i ett utstillingsvindu har flere ganger gjort at hjertet gjør ett hopp. Er dette meg?
For det er så lett å lure seg selv. Jeg er "velsignet" med en nokså velproporsjonert kropp og er heldig stillet med ekstrakiloene på de riktige stedene. Men dermed kan man også lettere late som at de ikke er der. Det er da ikke SÅ ille liksom. Men når man svever 165 cm over bakken er det vanskelig å rettferdiggjøre at man faretruende nærmer seg 90 kilo. Jeg har over tid greid å jobbe meg ut av å være opphengt i tall - 54 kilo er liksom ikke målet lengre slik det var for mange år siden da man sammenlignet seg med venninner. Men jeg må innrømme at å nærme seg 90 gjør inntrykk. Det er så farlig med disse små kiloene som kommer smått om senn. Man venner seg til dem ett for ett og justerer forventningene til seg selv. Men det er da ikke slik jeg egentlig er? Jeg ønsker en passelig, vel fungerende og sunn kropp som duger til fysisk aktivitet, hverdagslige gjøremål og som ser OK ut med passende klær til.
På trening i går kjente jeg at terskelen virkelig var passert for disse kriteriene. Det er tungt å drasse på alle disse kiloene, både rumpe og lår er i veien for å kunne utføre øvelsene maksimalt - og som sagt - i speilet der framme ser jeg en helt annen person enn den damen jeg ser i mitt eget hodet. Forfengelig eller ikke - jeg ønsker jo egentlig bare å være en brukbar utgave av meg selv og at bilde inni og utenfor hodet skal stemme overens.
Kan det være for mye forlangt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar