Åtte år

Det er ikke til å tro. Men den betraktningen har vi vel alle når våre barn fyller år og vi ikke helt skjønner hvor tiden har blitt av? Jeg var så umåtelig stolt. Og glad. Småbarnsmor på nytt igjen etter en ørliten kunstpause. En av mange sjarmerende sider ved atpåklatter er at det er så mange som venter og gleder seg. Større søsken blir medspillere mer enn konkurrenter og velsignelsen fordeles  uten å forringes overhodet.

Og for en velsignelse og glede det har vært. Mer enn hovedpersonen noensinne aner selv. Mormor sin lille solstråle og bestevenn. Storebrødrenes stolthet. Pappas prinsesse. Morfars trøst da mormor gikk bort. Mammas hjertevenn og .... Det er ikke alle anledninger det er lett å finne passede ord og vendinger for.. Men dagen har slett ikke gått med til sentimentale tilbakeblikk. Kakebaking og og utøvende krisehåndtering når hovedpersonen renner over av forventninger er en mer passende beskrivelse. Sånn generelt er jeg veldig glad i å arrangere selskapeligheter og sosiale arrangementer men barneselskaper har jeg aldri likt selv om jeg etterhvert begnner å få lang erfaring. Det er så mange forveninger å fylle, politikk i hvem som skal inviteres, omtanke for at ingen skal stenges ute og i det hele tatt mange hensyn å ta.

Så nå puster jeg lettet ut. Beina på bordet og vinglasset i armlengdes avstand. Ett år til neste gang. I morgen kommer familien men det er bare kos selv om vi er så mange at det blir som en middels konfirmasjon. Men det skal vi sannelig være glade for. Og etter dagens bakeaktivitet slipper jeg unna med litt mindre kjøkkentjeneste i morgen og kan stjele meg til en treningsrunde så jeg holder intensiteten oppe. Midtveis i januar allerede. Det gjelder å holde på de gode vanene slik at jeg ikke blir en januar trener som så mange andre. Det er rimelig fullt på treningssenteret om dagen ja - til og med på min ukentlige morgenøkt.

Hold ut hold fram!