Gryende håp

Godt inne i min tredje av i alt 30 treningsuker i dette løpeprpgrammet aner jeg en sped og gryende fasinasjon for løping.

Jeg tror det jo ikke helt før jeg ser det, sånn på ordentlig. Men med en revisors tilnærming til presisjon og avkryssing har jeg fullført alle økter til punkt og prikke. Og erfarer faktisk at jeg er på grensen til å like det. Det aner meg at det er lett å være eplekjekk nå når energilagrene etter ferien er på topp, de klimatiske forhold er perfekt og jeg enda ikke har fått kjent helt på høstens travelhelt. Men håpet er at innen "motbakkene" starter så har jeg kommet så godt i gang at treningen føles uunnværlig. Kanskje?

Mottoet er at jeg vet ikke om jeg greier det før jeg har prøvd. Men så langt ser det ut til at den største motbøren består i å bli lettere i kroppen. Det er altså ikke lett! Til tross for at jeg syens jeg har ett nokså skrapet kosthold, så ser alderen ut til å gjøre sitt. Dette var da enklere før?

Men jeg gir ikke opp. Gevinsten er uansett overveldende. Jeg føler meg SÅ mye bedre på alle måter - man kjenner seg faktisk slankere selv om tallenes tale ikke beviser noe. Og søvnkvaliteten er uovertruffen. Jeg trodde jeg sov bra før, men med trening med litt fart i er det bare å slenge hodet på puta og kjenne full blackout til morran.

Uka som kommer byr på mengder av sosiale anledninger og det er jo en utfordring i seg selv. Så får man gjøre det beste ut av det, bestemme selv hvor langt man skal komme "utpå" og ta seg inn som best man kan. Det er da nok av hverdager i lengden.