Da jeg pakket matvareinnkjøpet mitt i poser i ettermiddag kunne jeg ikke unngå å overhøre praten mellom de to unge guttene i kassen. Arbeidstiden ble lang for kundene var få. Det flotte sommerværet fikk skylda og man hadde ett visst håp om at kundene skulle komme likevel når sola var på hell. Mat måtte man jo ha uansett? Men de ønsket seg ikke for mange kunder heller.. Ikke lang kø liksom. Men ett jevnt sig. Nok til å holde båndet i gang og seg selv beskjeftiget slik at man slapp å henge og vente. Akkurat passe med andre ord. Ikke for mye å gjøre, men heller ikke for lite. Er det ikke nettopp dette vi streber etter på mange måter? Nå har det vært så mye flott sommervær at jeg har gått lei. De første dagene var det helt fantastisk å prøve ut de nye utemøblene, kose seg med aviser, nye ukeblader, drikke med isbiter og å være dørgende lat med verdens beste samvittighet. Slike dager må man jo bare utnytte fullt og helt! Og så går man trøtt. Det er ikke like vanvittig deilig å kjenne at sola varmer lengre, ukebladene føles litt platte og isbitene smelter jaggu fort. Det kribler ett eller annet sted etter å GJØRE noe, men så må man jo kose seg i finværet...
Over tid er det håpløst å sove for lite. Man blir trøtt, grinete, uopplagt ukonsentrert og til slutt helt utslitt. Men jaggu er det feil å sove for mye også. Da blir jeg dorsk og lat, blir stiv i ryggen og får vondt i hodet. (Ja, jeg nærmer meg femti ..). Når man går ut av døra fra frisøren er håret litt stutt, så er det OK en stund før det fort går mot for langt. Jeg er sosialt anlagt og trives best i lag med mennesker - men blir det for mye festivitas og kaffedrikking så lengter man etter den stille timen.
Akkurat passe liksom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar