Hvem man er og hva man vil

Min sommer er som vanlig delt i tre. Først har vi noen uker med alldeles innholdsløs og uintellektuell kos og kaos under utenlands sol. Etter en røff vinter på både den ene og andre måten smakte det bare fantastisk godt å veksle mellom å stikke tærne i saltvann, puddersand og sandaler .. Jeg har sjelden kosa meg så inderlig med å gjøre ingenting annet enn å nyte. Lek og latter, sol og sangria, bøker og vin. I uprioritert rekkefølge. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

 

Deretter går sommeren over i jobb - men helt forskjellig fra vanlig hverdagsrutine. Jeg er omtrent alene på kontoret, radioen kan stå på full guffe - jeg skvetter når telefonen ringer og blir faktisk oppriktig glad for å få noen å snakke med! Om lunsjen tar en time er det helt OK og arbeidsoppgaver prioriteres i;

1: må gjøres

2: kanskje om jeg rekker det

3: ikke så farlig

Jeg sover ikke med vekkerklokke engang, men utnytter fleksitiden for fullt. Og ettermiddagene har ingen annen agenda enn total frihet uten forpliktende klokkeslett av noe slag.

 

Deretter går sommeren over i ny fase som kan benevnes "aktiv ferie hjemme". Min overdrevent hjemmekjære personlighet trives stort i denne delen av sommeren - som også er den lengste. Men balansen mellom ferie og aktiv er en utfordring. Man seiler inn i det med en forventning om å gjøre alt man ellers ikke rekker over. Og så kan man fort finne ut at ferien tar overhånd og så rekker man det ikke da heller..  Altså blir lat.

 

Jeg misliker sterkt å være lat og tiltaksløs. I hele mitt liv har jeg trivdes best i fart og utfordringen har vært å balansere så farten ikke tar overhånd. Jeg har tryna mange ganger, men har blitt vesentlig bedre. Men blir farten for lav blir jeg altså lat og giddelaus. Oppi hodet mitt er jeg en aktiv dame, og utenomverden vil nok også bekrefte det. Men jeg frustreres av at den noe omfavnsrike kroppen setter begrensninger på hvordan jeg definerer meg selv. Jeg ønske å komme enda mer i fart. Ikke nødvendigvis trene mer men hardere, utvikle meg mer i yoga, føle meg vel i sykkelbukse og kjenne at kroppen ikke er veien for hvem jeg er og hva jeg vil gjøre. Men så var det disse prioriteringene da .. Jeg beveger meg mer enn nok og lar meg lure av at det er tilstrekkelig til at jeg kan nyte  - og selv om jeg forstår med forstanden så er det vanskelig å innse at jeg må forsake noe for å oppnå det jeg vil.

 

Og tenkte jeg ikke de samme tankene i fjor? Og året før der? Hvorfor GJØR jeg det bare ikke, setter av litt tid og PRIORITERER. Innser at noe forsakelse må til. NÅ!  DET skal jeg bruke årets aktive hjemmeferie til å motivere meg på. Forsakelse med oppstart 12. august. Pronto Toronto.