Ofte når man i et øyeblikks svakhet setter seg hårete mål så faller det litt på stengrunn når hverdagen siger inn og virkeligheten tar over. Og det skal innrømmes at jeg HAR fundert endel på hvordan jeg skal vri meg ut av denne litt oppesen utfordringen jeg har satt meg selv. Bør man for eksempel halte når man har betennelse i akillesen? Og da må man kanskje også huske å halte på samme fot til enhver tid slik at det blir troverdig ... Flere sånne varianter har vært vurdert.
Men sannheten er at det går ganske så godt framover. Riktignok er det helt surrealistisk å tenke på at jeg engang skal løpe 21 km - men oppstarten har vært upåklagelig. Jeg deltok til og med på organisert løpetrening her om dagen. Om noen hadde fortalt meg det for noen måneder siden ville jeg gapskrattet. For det var rimelig utenfor komfort sonene, det må jeg si. Når man ikke aner hvilken gruppe man skal delta i eller er helt trygg på hva som forventes. Jeg lå bakerst hele tiden. Men siden vi løp intervall trening så betydde det ingenting, vi kom som langt som vi kom. Målet var å pushe seg mest mulig. Og der vant jeg klart om jeg skal være så ubeskjeden og rangere meg selv. Og så lærte jeg at det var ikke så farlig å pushe, og at det faktisk er nødvendig om jeg skal komme noen vei. Å lunte avgårde som en sliten Gråtass kommer det ingenting utav. Så nå har jeg fått ett nytt fast og ukentlig innslag i den fysiske fostringen. I fjor var det yoga, i år er det løping. Må si jeg er spent på årene som kommer:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar