Evaluering ... og nye mål?

Tja.. så gikk januaren i år også. Kald og ugrei, en heller traurig backlash etter den sosiale lysfesten som jula er i all sin prakt. En gang for ikke altfor lenge siden stod vi i endeløse køer for å få levert selvangivelsen på nettopp denne dagen. Med så mange mål og ambisjoner som jeg har satt meg blir det en helt annen selvangivelse enn tørre ligningstall. For hvordan gikk det så med alt jeg bestemte meg for?

Siden en av mine mantra var å skryte mer av meg selv så får jeg ta det positive først. Jeg har virkelig vært flink til å trene! Tre ganger i uka på treningsstudio, ski i helgene og apostlenes hester til og fra jobb hver dag. Det kjennes utrolig godt å komme i en posisjon hvor trening og mosjon igjen er en naturlig del av hverdagen.

Men jeg brukte for lang tid av januar til å komme på plass i matveien igjen etter juleferien. Det skuffer meg litt siden jeg ikke syntes utskeielsene var så veldig stor. Men det viser bare hvor hårfin balansen er og hvor kort vei det er mellom måtehold og fråtsing. Jeg har nok gått ned det ene kiloet jeg satte meg som mål, men det hjelper ikke så mye siden det er det samme kiloet jeg gikk opp i desember. Here we go again ...

Men det eneste tåpelige er å gi opp. Februar er også en god måned og nå er jeg jo godt igang og slipper å sulle med det. Når jeg har greid å dra meg på trening klokka halv sju på morran i 10 kuldegrader så kan det i grunnen bare gå en vei etter det.

Made from scratch

På midten av åttitallet en gang - altså i forrige århundre - så oppholdte jeg meg ett års tid i det store utland, nærmere bestemt USA. Med en oppvekst uten internett, youtube eller MTV var man ikke akkurat fjellstø i engelsk sånn helt uten videre, men et kom seg jo etterhvert. Ett utrykk som ble plukket opp temmelig kjapt var made from schratch. Husk; vi snakker om en tid da samtlige matvarebutikker i Norge lovpålagt stengte klokka 17 og allernådigst hadde "langåpent" på torsdag. Og melk var melk for å si det sånn. Fasinasjonen var enorm over å kunne kjøpe "groceries" midt på natta om så var og å kunne velge blant utallige brands innen samme vareslag. Litt for mange valg etter min smak kanskje ... Og utvalget var ikke minst megastort på alt som kunne lages fra pose. Da jeg og husets datter skulle lage sjokoladekake en dag så greide vi å ødelegge glasuren ved å tilsette for mye vann. Greia ble ei uhåndterlig suppe som best passet i utslagsvasken. Snørr og tårer oppstod - for hva skulle vi gjøre nå? Da undertegnede svingte seg med litt melis, smør og kakao ble det stående ovasjon fra hele husholdningen. Var det virkelig mulig?

Jeg hadde mange slike forunderlige episoder jeg skrev brev om hjem (sendt pr post ja) - og de hjemme humret og skrattet over dette forunderlige folket som visstnok ikke greide de enkleste ting. Men den som ler sist ler best .. Nå har jeg sannelig gått i samme fella selv! Som unger flest elsker også mine tacos og til tross for at vi voksne ikke akkurat slår stiften av lykke over denne matretten så står den på bordet som regel annenhver lørdag. Først i går kom jeg på den glupe idé - sterkt inspirert av Trines Matblogg at jeg kunne lage tacokrydderet selv og pensjonere posepulveret som jeg vet inneholder minst 30% salt, sukker og smaksforsterkere i bøtter og spann. Så enkelt, og SÅ mye bedre! Hvordan kunne jeg IKKE ha kommet på dette før?

Jeg var litt spent på ungenes reaskjon. De foretrekker jo tomatsuppe og potetstappe fra pose - underlig nok. Men min mellomste som er den største tacodiggeren her i huset ga tommel opp og hevdet at det smakte nøyaktig det samme. Et æresbevisning når det kommer fra ham. Så da så. Nå skal jeg ut og kjøpe glass for å oppevare krydderblandingen i. Og kjøper ett par ekstra i farten for å gi til ett par venninner. Bare sånn for å imponere mener jeg.

Vennskap, bekjentskap og ...??

Jeg føler meg priviligert som har en rekke mennesker rundt meg jeg er glad i og setter pris på. Mine barndomsvenninner fra første klasse møtes både jevnlig og hyppig - og selv om det snart nærmer seg førti år siden skolestart så blir vi visst aldri ferdig med å mimre og humre over den gang da .. Mine venninner fra mer nyere tid møtes også jevnlig til "sytrening" som min datter så fortreffelig kaller det. Jeg har ikke hatt hjerte til å rette benevnelsen til "syforening" for begge deler er nok like misvisende. Men jeg fikk ett ørlite forklaringsproblem da hun lurte på hvorfor jeg ikke skiftet til treningstøy før jeg dro?

I det siste har jeg begynt å undre meg over hvem som blir og hvem som fades ut? Ikke disse, det er jeg sikker på. Men alle menneskene som kommer inn i ditt liv av ymse årsaker. Med mine atten års fartstid som mor har jeg erfart at unger gir stort nettvert. I allefall om man engasjerer seg litt og åpner opp. Det har jeg gjort til fulle og ryggsekken er fylt til randen av gode minner, artige opplevelser og trivelige mennesker. Men hvor blir disse av når felleskapet forsvinner? Det har vært rart å erfare at mennesker man både traff og snakket sammen med flere ganger i uka og har sovet på luftmadrass på gulvet sammen med plutselig ikke er endel av tilværelsen lengre. Jeg var ikke helt forberedt på at når knutepunktet var borte så forsvant vi hver til vårt.

På skitur i går ble jeg sittende ved siden av ei dame da vi nøt en velfortjent pause på en av hyttene i Bymarka. Min datter veltet kaffekoppen hennes og dermed var praten i gang. Innen turen fortsatte visste jeg hvor hun bodde, alderen på hennes to sønner, hvor hun vokste opp og hvilke turpreferanser hun hadde. I tillegg utvekslet vi erfaringer med å lage egen taco i tråd med råd og oppskrift fra Trines Matblogg. Vi møtes mest sannsynlig aldri igjen, men øyeblikket var ikke mindre verdifullt av den grunn. Kanskje alle øvrige bekjentskaper er verdifulle på sitt vis de også - selv om de er midlertidige? Alt kan ikke vare evig .. Og neste helg blir det taco - uten poser og juks av noe slag!