Råd nummer fire - litt i forkant muligens

Jeg har bevisst ventet med å reflektere over det fjerde rådet fra artikkelen jeg leste. Det handler om målsetting og det er jo ofte noe man forbinder med overgangen til nytt år. Nå er det muligens litt ufint å snakke om nyttårsforsetter allerede fjerde juledag - det er enda mange timer igjen av det glade fråtseri - men for meg er det nyttig å drodle litt rundt det, tenke mye og forberede meg godt. Striskjorta og havrelefsa kommer fort nok. Råd nummer fire går slik: Sett opp realistiske mål for vektreduksjon og trening. Forstå forskjellen mellom prosessmål og resultatmål.

Sistnevnte er kanskje det som er vanskeligst. Jeg får alltid assosiasjoner til skihoppere når jeg tenker på prosessmål og resultatmål. Jeg er ikke det dugg interessert i skihopp, men noe for man jo med seg. Og at de prater om arbeidsoppgaver og spenst og sittestillinger har jeg erfart. De snakker ikke om hvor langt de skal hoppe .. Overført til mitt tema så må jo prossessmål vær det samme som konkrete mål for HVA man skal gjøre, mens resultatmål handler om hvor mange kilo nedgang innenfor hvilket tidsrom. Ganske enkelt i teorien - ikke fullt så enkelt i praksis. Men slik er det vel med det meste her i verden.

Min bearbeidelse av prosessmål har foregått i årevis føler jeg. Når jeg kaster ett blikk over skulderen så ser jeg at mye er oppnådd. Jeg har fått ett mye bedre forhold til mat, er mye mer strukturert i måltidsrutiner og strekker hverdagene lengre mens helgene blir kortere. Men mest arbeid og energi har jeg nok lagt i det som foregår inni hodet. Rett og slett å degradere viktigheten av mat. Gode måltider er selvfølgelig en viktig del av høytid og fest men det blir ikke dobbelt så godt av å spise dobbelt så mye. Tvert om. Et godt måltid smaker heller ikke noe videre om man ikke er sulten i forveien. Eller enda verre stappfull av sjokolade.

Som hjelp i prossessen så har jeg laget meg noen regler. Jeg holder jevnt på måltidsrytme alle ukens sju dager. Jeg spiser aldri søtt før etter middag. Jeg forsyner meg aldri to ganger. Jeg har absolutt aldri godsaker liggende i skuffer og skap. Jeg skulle virkelig ønske at jeg var så karakterfast at matskapene kunne fylles opp og jeg likevel avsto. Men jeg gidder ikke utsette meg for unødig fristelser. Det er så nok av dem likevel. Sakte men sikkert har det lyktes meg å endre mange uvaner. Det tar tid! Jeg overspiser aldri lengre men dyrker den gode følelsen av å være passe mett. Light brus drikkes i ørsmå mengder mens jeg tidligere kunne styrtdrikke to liter på en kveld.

Jo - jeg har kommet langt. Men har uansett disse ekstra kiloene som er til besvær. Mange oppfatter meg ikke som overvektig siden jeg bærer kiloene så "godt". De ligger pent og jevnt fordelt over hele kroppen og jeg har verken mage eller dobbelthake. Men de er der. Og 87 kilo på 165 cm er for mye samme hvordan man snur og vender på det. Det er tungt å drasse på, lite anvedelig for garderoben og står i veien for den jeg føler jeg egentlig er.

Jeg skal gruble litt til - så kommer konkrete mål.

Lite visste jeg ..

Da jeg fikk en datter for nesten åtte år siden var min mor fra seg av glede . "Nå har du også fått noen som vil ta seg av deg" var hennes umiddelbare kommentar. Det skulle gå noen år før jeg forsto meningen med uttalelsen. Selv greide jeg ikke å føle annet enn lettelse. I en særdeles mannsdominert familie av brødre, sønner, nevøer, onkler og enkemenn og unkarer var presset enormt for at det denne gangen endelig måtte "lykkes". For å skyve forventnigen litt på avstand var jeg helt panisk på ultralydundersøkelsen i 18. uke og varslet alle om at jeg IKKE ville vite om barnet var en gutt eller ei jente. Av forskjellige årsake var jeg tre runder på ultralyd og insisterte hver gang på at jeg ville leve i lykkelig uvitenhet. Selve fødselen var så kjapp og hektisk at når barnet lå på magen min så kom verken jeg eller den nybakte far på å spørre engang - og jordmor antok at vi visste. Da vi endelig summet oss og fikk bekreftet at prinsessen var kommet så var min umiddelbare følelse lettelse. Jeg slapp å kringkaste for det ganske land at det DESVERRE ikke lyktes denne gangen heller. Gleden var enorm på alle kanter og det skal jo innrømmes at jeg koste meg bare verre jeg også med å styre barnevogna inn på den rosa avdelingen i klesbutikken framfor den blå.

Noen år mer erfaren skjønner jeg mer av min ellers så jordnære mors baktanker. For hun var iallefall ikke opptatt av rosa blonder eller kreative håroppsatser. Men da hun gikk bort i fjor høst tok det meg ikke lang tid å forstå hvem som skulle ta ansvar. Den mannlige delen av familien tok beina fatt og løpt det raskeste de kunne bære og igjen stod jeg og tok stormen. Alle stormene. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvordan jeg har greid å stå oppreist i tiden som har gått og sviket kjennes så stort. For jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Men litt etter litt så venner man seg til tanken og etterhvert kommer erkjennelsen om at det er slik det er. På mange måte har det vært en dobbel sorg men jeg kan umulig forandre voksne mennesker. Det må de jo ville selv?

Derfor har det vært dobbelt hyggelig at årets julefering har vært så overveldene trivelig. Jeg er ett skikkelig julemenneske som starter tidlig på høsten med planlegging av julegaveinnkjøp, avdentskalender, pepperkakebaking og alt det som jeg etterhvert har funnet ut er med på å berike MIN jul. Min mann og mine to sønner derimot tar en kjapp shoppingrunde en av de siste dagene før gudskjelovkvelden og puster lettet ut ved hjemkomst over at nå er de endelig ferdig med stresset .. Innpakking ser de helst blir gjort i butikken og en sort sprittusj fungerer utmerket som merkelapp. Og bånd?? Hva skal man med det??? Jeg er veldig glad i både mann og sønner men herlighet hvor artig det har vært å ha min datter på andre siden av bordet i adventstiden. Endelig noen som koser seg like mye som meg! Hun traller og synger julesanger mens hun pakker inn med liv og lyst, gjerne en hel taperull pr. pakke. Alle pakker er dekorert med egne tegninger og håndskrevne merkelapper av ei som knapt kan skrive. Sjarmerende:-) Vi var 13 mennesker i selskap på julekvelden og absolutt alle fikk en personlig gave som hun hadde laget, pakket inn og ordent helt selv. Rommet sitt har hun ryddet og vasket og pyntet med hjerter og nisser av alle slag. Og årets juletre er helt hennes eget etter at morfar har satt det på fot og montert lys. Jeg ser alle kommende juler strålende i møte.

Ville det blitt jul uten oss damer montro?

Snart braker det løs

Da er vi inne i den siste krampetrekning og jeg antar det er flere enn meg som har dagen fylt med oppgaver for å legge siste hånd på "verket". Litt vasking må til, treet skal overføres fra garasjen til stua, de siste gavene hentes fram for pakking og merking. Og har man fått med seg alle? Jeg har kjøpt og gjemt julegaver så lenge nå at jeg fort kan komme til å glemme en eller tre småting. Jeg elsker julegaver og storkoser meg både med planlegging, innkjøp, pakking og merking. Alle gaver er gjennomtenkt til akkurat den ene mottakeren og jeg synes virkelig det er enda artigere å gi enn å få. Traff jeg? Ble det som forventet? Ble mottakeren overrasket? Jeg ble litt trist da jeg leste i avisa nylig at noen familier hadde gått bort fra gaver og heller kjøpte seg selv det man ønsket seg og fikk refundert pengene fra "giveren". Da er vitsen borte etter min mening. Men selvsagt kan også jeg kjenne på at forventningspresset blir i overkant stort. Ikke minst fra den yngre generasjonen som er vant til å ha og enda mer vant til å få. Hvordan skal man overgå deres forventninger? Kanskje ved å nettopp ikke forsøke på det. En vanskelig balansegang det der.

Så nå sitter jeg her med kaffekoppen min i den siste dage i advent og er litt vemodig over at den beste tiden faktisk er over. Jeg liker forberedelsene bedre enn selve jula - da blir det fort så for mye av alt. Og vips så er det januar. Jeg liker ALLE årstider men ikke januar. Det er en måned man bare kommer seg gjennom på ett vis. Men nå skal jeg ikke tenke på det. Bare kose meg med kaffen min, høre på julemusikk på radioen og lage liste over mat vi trenger på butikken. Glede meg til pappa kommer og hjelper oss med juletreet. Tenke litt på mamma som ikke her her lengre, men likevel være glad for at vi har så mange å dele dagene med.

Sorgen og gleden vandrer i hope.