Lite visste jeg ..

Da jeg fikk en datter for nesten åtte år siden var min mor fra seg av glede . "Nå har du også fått noen som vil ta seg av deg" var hennes umiddelbare kommentar. Det skulle gå noen år før jeg forsto meningen med uttalelsen. Selv greide jeg ikke å føle annet enn lettelse. I en særdeles mannsdominert familie av brødre, sønner, nevøer, onkler og enkemenn og unkarer var presset enormt for at det denne gangen endelig måtte "lykkes". For å skyve forventnigen litt på avstand var jeg helt panisk på ultralydundersøkelsen i 18. uke og varslet alle om at jeg IKKE ville vite om barnet var en gutt eller ei jente. Av forskjellige årsake var jeg tre runder på ultralyd og insisterte hver gang på at jeg ville leve i lykkelig uvitenhet. Selve fødselen var så kjapp og hektisk at når barnet lå på magen min så kom verken jeg eller den nybakte far på å spørre engang - og jordmor antok at vi visste. Da vi endelig summet oss og fikk bekreftet at prinsessen var kommet så var min umiddelbare følelse lettelse. Jeg slapp å kringkaste for det ganske land at det DESVERRE ikke lyktes denne gangen heller. Gleden var enorm på alle kanter og det skal jo innrømmes at jeg koste meg bare verre jeg også med å styre barnevogna inn på den rosa avdelingen i klesbutikken framfor den blå.

Noen år mer erfaren skjønner jeg mer av min ellers så jordnære mors baktanker. For hun var iallefall ikke opptatt av rosa blonder eller kreative håroppsatser. Men da hun gikk bort i fjor høst tok det meg ikke lang tid å forstå hvem som skulle ta ansvar. Den mannlige delen av familien tok beina fatt og løpt det raskeste de kunne bære og igjen stod jeg og tok stormen. Alle stormene. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvordan jeg har greid å stå oppreist i tiden som har gått og sviket kjennes så stort. For jeg hadde aldri trodd det skulle bli sånn. Men litt etter litt så venner man seg til tanken og etterhvert kommer erkjennelsen om at det er slik det er. På mange måte har det vært en dobbel sorg men jeg kan umulig forandre voksne mennesker. Det må de jo ville selv?

Derfor har det vært dobbelt hyggelig at årets julefering har vært så overveldene trivelig. Jeg er ett skikkelig julemenneske som starter tidlig på høsten med planlegging av julegaveinnkjøp, avdentskalender, pepperkakebaking og alt det som jeg etterhvert har funnet ut er med på å berike MIN jul. Min mann og mine to sønner derimot tar en kjapp shoppingrunde en av de siste dagene før gudskjelovkvelden og puster lettet ut ved hjemkomst over at nå er de endelig ferdig med stresset .. Innpakking ser de helst blir gjort i butikken og en sort sprittusj fungerer utmerket som merkelapp. Og bånd?? Hva skal man med det??? Jeg er veldig glad i både mann og sønner men herlighet hvor artig det har vært å ha min datter på andre siden av bordet i adventstiden. Endelig noen som koser seg like mye som meg! Hun traller og synger julesanger mens hun pakker inn med liv og lyst, gjerne en hel taperull pr. pakke. Alle pakker er dekorert med egne tegninger og håndskrevne merkelapper av ei som knapt kan skrive. Sjarmerende:-) Vi var 13 mennesker i selskap på julekvelden og absolutt alle fikk en personlig gave som hun hadde laget, pakket inn og ordent helt selv. Rommet sitt har hun ryddet og vasket og pyntet med hjerter og nisser av alle slag. Og årets juletre er helt hennes eget etter at morfar har satt det på fot og montert lys. Jeg ser alle kommende juler strålende i møte.

Ville det blitt jul uten oss damer montro?