Da er vi inne i den siste krampetrekning og jeg antar det er flere enn meg som har dagen fylt med oppgaver for å legge siste hånd på "verket". Litt vasking må til, treet skal overføres fra garasjen til stua, de siste gavene hentes fram for pakking og merking. Og har man fått med seg alle? Jeg har kjøpt og gjemt julegaver så lenge nå at jeg fort kan komme til å glemme en eller tre småting. Jeg elsker julegaver og storkoser meg både med planlegging, innkjøp, pakking og merking. Alle gaver er gjennomtenkt til akkurat den ene mottakeren og jeg synes virkelig det er enda artigere å gi enn å få. Traff jeg? Ble det som forventet? Ble mottakeren overrasket? Jeg ble litt trist da jeg leste i avisa nylig at noen familier hadde gått bort fra gaver og heller kjøpte seg selv det man ønsket seg og fikk refundert pengene fra "giveren". Da er vitsen borte etter min mening. Men selvsagt kan også jeg kjenne på at forventningspresset blir i overkant stort. Ikke minst fra den yngre generasjonen som er vant til å ha og enda mer vant til å få. Hvordan skal man overgå deres forventninger? Kanskje ved å nettopp ikke forsøke på det. En vanskelig balansegang det der. 
Så nå sitter jeg her med kaffekoppen min i den siste dage i advent og er litt vemodig over at den beste tiden faktisk er over. Jeg liker forberedelsene bedre enn selve jula - da blir det fort så for mye av alt. Og vips så er det januar. Jeg liker ALLE årstider men ikke januar. Det er en måned man bare kommer seg gjennom på ett vis. Men nå skal jeg ikke tenke på det. Bare kose meg med kaffen min, høre på julemusikk på radioen og lage liste over mat vi trenger på butikken. Glede meg til pappa kommer og hjelper oss med juletreet. Tenke litt på mamma som ikke her her lengre, men likevel være glad for at vi har så mange å dele dagene med.
Sorgen og gleden vandrer i hope.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar