Hvordan gikk det egentlig?

Ofte når man i et øyeblikks svakhet setter seg hårete mål så faller det litt på stengrunn når hverdagen siger inn og virkeligheten tar over. Og det skal innrømmes at jeg HAR fundert endel på hvordan jeg skal vri meg ut av denne litt oppesen utfordringen jeg har satt meg selv. Bør man for eksempel halte når man har betennelse i akillesen? Og da må man kanskje også huske å halte på samme fot til enhver tid slik at det blir troverdig ... Flere sånne varianter har vært vurdert.

Men sannheten er at det går ganske så godt framover. Riktignok er det helt surrealistisk å tenke på at jeg engang skal løpe 21 km - men oppstarten har vært upåklagelig. Jeg deltok til og med på organisert løpetrening her om dagen. Om noen hadde fortalt meg det for noen måneder siden ville jeg gapskrattet. For det var rimelig utenfor komfort sonene, det må jeg si. Når man ikke aner hvilken gruppe man skal delta i eller er helt trygg på hva som forventes. Jeg lå bakerst hele tiden. Men siden vi løp intervall trening så betydde det ingenting, vi kom som langt som vi kom. Målet var å pushe seg mest mulig. Og der vant jeg klart om jeg skal være så ubeskjeden og rangere meg selv. Og så lærte jeg at det var ikke så farlig å pushe, og at det faktisk er nødvendig om jeg skal komme noen vei. Å lunte avgårde som en sliten Gråtass kommer det ingenting utav. Så nå har jeg fått ett nytt fast og ukentlig innslag i den fysiske fostringen. I fjor var det yoga, i år er det løping. Må si jeg er spent på årene som kommer:-)



Gryende håp

Godt inne i min tredje av i alt 30 treningsuker i dette løpeprpgrammet aner jeg en sped og gryende fasinasjon for løping.

Jeg tror det jo ikke helt før jeg ser det, sånn på ordentlig. Men med en revisors tilnærming til presisjon og avkryssing har jeg fullført alle økter til punkt og prikke. Og erfarer faktisk at jeg er på grensen til å like det. Det aner meg at det er lett å være eplekjekk nå når energilagrene etter ferien er på topp, de klimatiske forhold er perfekt og jeg enda ikke har fått kjent helt på høstens travelhelt. Men håpet er at innen "motbakkene" starter så har jeg kommet så godt i gang at treningen føles uunnværlig. Kanskje?

Mottoet er at jeg vet ikke om jeg greier det før jeg har prøvd. Men så langt ser det ut til at den største motbøren består i å bli lettere i kroppen. Det er altså ikke lett! Til tross for at jeg syens jeg har ett nokså skrapet kosthold, så ser alderen ut til å gjøre sitt. Dette var da enklere før?

Men jeg gir ikke opp. Gevinsten er uansett overveldende. Jeg føler meg SÅ mye bedre på alle måter - man kjenner seg faktisk slankere selv om tallenes tale ikke beviser noe. Og søvnkvaliteten er uovertruffen. Jeg trodde jeg sov bra før, men med trening med litt fart i er det bare å slenge hodet på puta og kjenne full blackout til morran.

Uka som kommer byr på mengder av sosiale anledninger og det er jo en utfordring i seg selv. Så får man gjøre det beste ut av det, bestemme selv hvor langt man skal komme "utpå" og ta seg inn som best man kan. Det er da nok av hverdager i lengden.
 

Utfordringen

Første arbeidsdag etter ferien ble jeg presentert for en utfordring  som jeg helt umiddelbart stemplet som forrykt, men som etter litt tid i tenkeboksen ble så fristende at jeg - så langt - har sagt ett nølende ja. Jeg frykter litt at fristelsen er stor nå på grunn av det uforholdsmessig rause energilageret man har etter en lang og deilig sommer, det KAN muligens fortone seg litt annerledes når vi nærmer oss november, fulle arbeidsuker virker uendelige og høstmørket siger innover oss. Men det finner jeg ikke ut om jeg ikke prøver. Forutsetningene er vel heller underlige. Jeg liker virkelig ikke å løpe, jeg er minst 10 -15 kilo for tung og jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe lignede før. Likevel har jeg altså sagt ja til å løpe halvmaraton i mars sammen en gjeng damer hvor jeg kjenner kun en,  min kollega.

 

Som den utmerkede administrator hun er har hun samlet en bukett "jenter", opprettet egen facebook gruppe, plukket ut destinasjon og ikke minst egnede treningsprogram for oss som behøver et puff i baken og vel så det. Jeg valgte nivå 1; "For de som trenger å komme opp av sofaen". Det er jo ganske langt fra sannheten for min del, Men jeg har så stor psykisk sperre på å løpe at jeg tørr ikke annet enn å starte nederst. Første av i alt 30 treningsuker er tilbakelagt og jeg må innrømme at jeg knapt ble ordentlig svett av fire intervaller med fem min rask gange og to min løp i taletempo. Det tar seg sikkert opp. Pulsklokke er innkjøpt og jeg banner som en bryggesjauarbeider når jeg strever med å finne ut hvordan den virker. Men klare det skal jeg.

 

Hvorfor gjør jeg dette? Ikke for å puste Marit Bjørgen i nakken i alle fall. Men jeg har lenge hatt lyst til å gjennomføre en fysisk utfordring sammen med flere, jeg har også veldig lyst til å komme over komplekset med å løpe og ikke minst trenger jeg ett kraftig alibi for å kvitte meg med de 10-15 kiloene. For det må jeg, det er for tungt å drasse på alt dette om man skal komme noen vei.

 

Og som Pippi sa; "Dette har jeg ikke gjort før, så det klarer jeg sikkert" - Så får vi se om jeg er ei ekte Pippi jente eller ei.