Me like!

All tankevirksomheten rundt hvorvidt jeg skulle gå igang med PT eller ikke satte meg på en idé som umiddelbart var latterlig lett å gjennomføre. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før egentlig? Jeg har ikke helt landet diskusjonen med meg selv om disse PT greiene enda - men én ting er klinkende klart; om jeg skal svinse rundt på ett treningssenter med en PT på slep (eller var det omvendt?) så skal det altså ikke skje i prime time på ettermiddagen med horder av tilskuere (som sannsynligvis ikke bryr seg). Det skal i såfall foregå i nattens mulm og mørke på morgenkvisten når 95% av befolkningen enda ikke har gnidd søvnen ut av øynene.

Det var da jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke i første omgang planla ei ukentlig morgentrening før arbeidstid? Og hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Men svaret på det er vel at hverdagslivet etterhvert begynner å bli litt mer overkommelig. Større unger og mindre logistikk er ett enkelt regnestykke. Som sagt så gjort. Litt spent var jeg. Innvendinger når tanken flyktig har slått meg tidligere har vært at det er ett stress og styr å pakke alt som skal til. Gud bedre om du har glemt rent undertøy når du står der etter dusjen. Eller har med deg ei bukse som krever belte og beltet ligger igjen hjemme. Men jeg har bestemt meg for at sånt no blir en vane, og i en fei har jeg samlet toalettsaker som skal ligge fast i sekken.

Jeg husket ALT bortsett fra joggeskoene faktisk. Og greide å la være å bli irritert på meg selv da jeg fikk en ekstra strafferunde hjem for å hente de. Joggesko MÅ man jo ha. Og premien etterpå var ren lykke! Det var så deilig! Lite folk, rolig stemning og fri tilgang til alle tenkelige apparater. Så fikk jeg sett litt frokostTV mens jeg løp på mølla og sneik meg til noen minutter i badstua til slutt. Fantastisk! Så jeg lurer jo likevel bittelitt på hvorfor jeg ikke har gjort dette før ...

Men nå blir det i allefall en fast ukentlig avtale med meg selv som er plottet inn på min splitter nye iPhone. Me like!

The confession

Krim som sjanger er ikke my cup of tea. Leseopplevelsen er som å være med på en karusell. Spenninga driver deg fortere og forterer gjennom sidene og historien men så blir du kastet av når løsninga kommer tilslutt. Og da sitter jeg alltid igjen med en tomhetsfølelse - hva nå? Jeg vet endelig "hvem som gjorde det" men sitter sjelden igjen med en go' følelse av en god historiefortelling i kroppen. Men når alt det er sagt så liker jeg John Grisham og hans krimbøker. De har alle sitt utspring fra rettssystemet og mannen vet hva han holder på med siden han er advokat. Jeg har alltid hatt en fasinasjon for jus og retterganger. Og her blir det krim som er mer basert på jus, psykologi, politikk og mennesker og langt mindre bestialske drap og bloddryppende vold. Den biten er som regel tilbakelagt når historiene starter.

Denne boka handlet om en uskyldig mann som feilaktig er dømt til døden og de siste dagene før dato for henrettelsen. Den virkelige morderen kommer på banen i tolvte time og alt eksploderer politisk og juridisk og prestisjemessig for alle involverte. Grisham har omtalt temaet i ei tidligere bok - "en uskyldig mann" basert på en sann historie - så dette er åpenbart noe som opptar ham.  Og bra er det for man sitter sannelig igjen med en klam og ekkel følelse etter enn sånn fortelling. Det er ikke opp til menneskene å ta liv. Punktum.

Jeg leste boka på engelsk og det gleder mitt hjerte at det gikk veldig lett. Nå har jeg fått lastet ned ordbok på min Iphone og fikk en ny hverdag når det gjelder raskt å kunne slå opp ord jeg ikke forstår. Målet er å utvide ordforrådet litt etter litt. Iphonen kan jeg jo til og med ha med på nattbordet. Jeg feiga desverre ut på neste bokprosjekt og kjøpte norsk, men det kommer tider etter disse.

Skal - skal ikke ..

Treningssenteret har lagt ut et førjulstilbud om gavekort på tre timer med personlig trener til rabattert pris. I ettertid ser jeg at rabatten ikke akkurat slo i bakken, men markedsføringen virket den; jeg ble faktisk satt på en idé som har vært utenkelig tidligere. Men nå lider jeg valgets kvaler. For å kjøpe disse tre timene til meg selv kan jeg alltids gjøre, men det er jo meningsløst om jeg da ikke er villig til å fylle på med mer om dette fungerer. Og da snakker vi seriøse penger og ikke bare ett lite gavekort som jeg alltids kan rettferdiggjøre med fordijegfortjenerdet. Så jeg vet ikke hva jeg vil ....

   En bekjent av meg gjorde nettopp dette i fjor. Hun gikk ned 20 kilo og ble som ei helt ny dame. Men forutsetningene var litt annerledes. Hun gikk fra null i trening til full gass. Jeg mosjonerer mye - men jeg trener ikke. Jeg sakker på farten straks jeg får antydning til "blodsmak", og mine turer i skog og mark bærer vel mer preg av meditativ rekreasjon enn av trening.  Jeg liker min mosjonering og har ingen planer om å slutte med det, men har lenge hatt lyst til  å bli flinkere til å trene. En skitur på 3-4 timer har man ikke alltid tid til, men en 45 min løpetur er det vanskelig å forsvare at man ikke rekker. Samtidig er jeg usikker på om dette er noe jeg vil like. Kropp og overvekt er liksom privat. Orker jeg at en stram og veltrent "snørrunge" skal gi meg råd og dåd og stå på nakken på meg i 50 minutter? En av de tingene jeg virkelig liker med treningsstudio er nettopp dette at jeg er alene der - slipper å være sosial. Det har jeg så evig nok av i alle andre døgnets timer. Men så nærmer jeg meg 90 kilo. Det kan på ingen kreativ måte bortforklares eller rettferdiggjøres - det ER for mye, og jeg vil aldri slå meg ro med det. Det er med meg hele tiden og setter preg på alt jeg gjør. Skal da noe være uprøvd?

For hvorfor har jeg ikke greid å kvitte meg med vekt i høst? Det skønner jeg ikke selv siden alt har ligget til rette egentlig. Og da handler det om alle disse beslutningene som er så vanskelig å ta - man utsetter til i morgen den man ikke har så lyst til å gjøre nettopp i dag. Jeg koser meg med denne sjokoladen idag for i morgen ligger jo alt så meget bedre til rette for å avstå fra det jeg ellers har lyst på ..

Jeg tror jeg prøver jeg. Tre timer med en snørrunge må jeg da greie.