Livet er fylt med utfordringer. Og en av dem man stadig støter på når man er så privilegert at man har trukket vinnerloddet og bli født i "verdens beste land" - er kjøleskapslogistikk helt i starten av julehøytiden. Det er så mange pakker med julepølse, medisterkake, røkelaks, julebrus, lettøl, vanlig øl, rekesalat, lutefisk, rødbeter, surkål, majones, leverpostei... Det er rett og slett ikke plass! Norsk logistikkforening (om det finnes en slik) burde rett og slett i god tid før jul gitt ut en veileder med gode råd for hvordan få plass til mat for ett halvt år i ett normalt kjøleskap. For oss som ikke har byttet ut nevnte elektroniske hjelpemiddel og satt det gamle i kjelleren som avlastning for påtroppende familiebegivenheter. Ett kjøleskap kan da umulig være nok? Og når man har fått det til på ett vis, brus og øl er plassert på verandaen i håp om passende utetemperatur, en kald kjeller får duge for det som ikke er helt kritisk og resten er stablet etter aller beste husmorlogistikkevne - ja da starter kamp nummer to. Å bevege seg nok til å orke på alle godsakene. Man må jo ha plass! skjerpe appetitten. Ut og gå - lufte hodet. Tømme hodet for gammel konversasjon, akevitt og ribbefett - skape plass for nye ord og kalorier.
På nytt skal man jo iføre seg nystrøket bluse, sitte pent til bords, småkrangle litt med onkel Kjell mens man nipper passe dannet til akevitten og lurer på om man orker enda ei skive med tomatsild. Og det gjør vi jo. Akevitten varmer godt i bringa, og selv om man blir altfor mett er man innerst inne glad og takknemlig for å være blant de privilegerte som har noen å dele vanviddet med. Og som faktisk koser seg med kaoset, overfloden og glansbildet som har noen riper i lakken her og der. Man velger jo heldigvis selv HVOR lista for vanviddet legges - og min erfaring var at når man la den ganske lavt så ble det ekstra trivelig.
Man lærer så lenge man lever. Eller så lenge man har elever som min gamle lærer sa.
På nytt skal man jo iføre seg nystrøket bluse, sitte pent til bords, småkrangle litt med onkel Kjell mens man nipper passe dannet til akevitten og lurer på om man orker enda ei skive med tomatsild. Og det gjør vi jo. Akevitten varmer godt i bringa, og selv om man blir altfor mett er man innerst inne glad og takknemlig for å være blant de privilegerte som har noen å dele vanviddet med. Og som faktisk koser seg med kaoset, overfloden og glansbildet som har noen riper i lakken her og der. Man velger jo heldigvis selv HVOR lista for vanviddet legges - og min erfaring var at når man la den ganske lavt så ble det ekstra trivelig. 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar