I medieverden ser det ut til at vi alle bor på herregård, drar til kirke på julaften i hest og slede og har dobbel inngangsdør med verdens største granbarkrans til dekor. Laget av Finn Schøll. Kransen altså. Inne er det fyr på peisen og mor svinser rundt iført sin røde julekjole - veldreid OG elegant på samme tid. Og alle er GLADE!
Det legger et umenneskelig press på oss mer alminnelige. Vi som bor i helt ordinære gjennomsnittshjem, har tenåringsbarn som synes jul er teit, vi som ikke rekker å pusse alt til det skinner. Eller gidder er kanskje nærmere sannhetenen. Eller greier å få kroppen veldeid .. Phu .. det handler nok ikke om det. Men i år er det virkelig hardt å få fram glansbildet. Familien er i forandring og jeg henger ikke helt med. At foreldregenerasjonen faller bort er normalt og naturlig men likefullt sårt og vondt. At min egen generasjon finner ut at de skal skille lag er vel også blitt naturlig etterhvert. Det skjer tross alt i halvparten av alle ekteskap. Men jeg henger ikke med - for noen blir jo borte. Man er kanskjel ikke en moderne familie om den ikke inneholder x'er, y'er og noen bonusbarn. Men jeg henger ikke med.
Men en ting er sikkert som banken; jeg skal lage julemiddag til alle disse. Og den ene dagen skal vi skinne alle sammen - forhåpentligvis. Også de to som egentlig ikke er på talefot, tenåringen som synes jula er teit, han som kjenner jula som ei belastning og alle vi andre som tenker litt på de vi har mistet. Så får man tenke noen gode tanker, være takknemlig for det man har og lage sine egne gleder. For min del håper jeg på snø, så skal jeg gå på ski med musikk på øret og nyte med alle sansenen. Det må jo være lov å håpe? Og tidene skal henrulle .. så i mårrå er det nye ark med fargestifter til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar