Ut på tur - aldri sur?



Sånn går no natta..



Jeg har vært på tur. En haug med unger, entusiastiske voksne, klasserom, luftmadrass og sovepose.. trenger jeg nevne mer? Det ER morsomt, det ER givende og VELDIG sosialt og alt det der... Men hvordan får folk til å sove under disse omstendighetene? Er jeg så sær, sart, gammel (stryk det som ikke passer) når jeg ikke får det til?

På en ordinær fredag spiser jeg middag rundt kl. 19, sullet litt rundt i hjemmeantrekket før jeg setter meg godt til rette i sofaen med TV som underholdning, noe rødt i glasset og strikking i full fart. Før klokka 23 er jeg så trøtt at jeg knapt greier å holde meg våken, langt mindre kreke meg opp trappa til 2. etasje hvor senga mi befinner seg. Å lese ett par sider i boka er ikke til å tenke på engang, vi snakker om total blackout i minst sju timer til jeg slår opp øynene rundt klokka sju, lister meg opp og nyter noen timer for meg selv i ett morgenstille hus før resten av familien siger etter og dagen begynner.

Denne fredagen stresset jeg hjem fra jobb, kastet i meg noe som lignet mat, hev to truser, en tannkost + litt til i en bag før jeg hastet rundt i nabolaget for å plukke opp flere deltakere innen vi legger av gårde mot destinasjonen. I bilen går skravla uavbrutt og jeg er PÅ hele tiden. Prater og ler mens jeg konsenterer meg om bilkjøring på kronglete landevei - lasten er dyrebar. Vel framme blir vi servert nygrilla kylling og ris hvor begge deler nok har blitt både grillet og kokt litt vel lenge. Så er det kaffe. Og enda mer kaffe. Vi prater og ler og jeg er PÅ hele tiden. Ytterst sosial og trivelig mens jeg pumper opp luftmadrasser, organiserer unger, rydder kjøkken - drikker kaffe. Prater og ler. Da klokka næmrer seg midnatt er alle unger i sine respektive soveposer og jeg som har frokostvakt påfølgende morgen finner det fornuftig å krype til køys. Luftmadrassen har siden jeg blåste den opp mistet betydelig luft og jeg tenker here we go again ... Been there done that. Jeg finner meg en sofa og konstaterer at om jeg ligger flatt på ryggen ute å bevege meg så vil nok dette gå tålelig bra. Med øyne som tekopper og ett indre turtall på godt over snittet  skal det altså soves. ZZZZzzzzzzzzz   Jeg kikket vel på klokka siste gang i halv to tiden og på streket 0600 våkna mobilen min til liv og fortalte meg at det var på tide å stå opp for morgenvakt og frokost. Say no more .. 

Jeg føler meg som en zombie påfølgende dag. Og forundres sterkt over de rundt meg som har hatt "hundvakta" på natta, sovet ett par timer etterpå og likevel framstår som sprudlende opplagt. Mens ungene er opptatt med sine gjøremål hiver de seg i treningstightsen og løper en tur. 

Hvor datt jeg av lasset? 

Flashback

Det som i utgangspunktet skulle være en kjapp titt i boligvedlegget til gårsdagens avis - nærmest av kjedsomhet - viste seg å bli en runde med nostalgisk tilbakeblikk til svunnen tid. En helsides annonse umulig å overse viste barndomshjemmet til min mann. Mine svigerforeldre solgte huset for noen få år tilbake og gjorde som så mange andre gjør når alder og helse innhenter en; byttet ut snømåking, maling og vedlikehold med en lettstelt leilighet og parkeringsplass i kjelleren. De som kjøpte huset den gangen har åpenbart brukt tiden godt for boligen framstod som nyrenovert fra topp til tå og jeg kan ikke annet enn vurdere den som griselekker. Nå har de nye eierne altså av en eller annen grunn funnet tiden inne til å flytte på seg igjen og min svigerfar er oppskjørtet både over omløpshastighet (kan det være nødvendig å skifte hus like ofte som andre skifter skjorte?), opppussingsgrad (standarden var det god fra før?), og ikke minst pris (grådig!!). Hva min svigermor ville tenkt tør jeg ikke engang tenke på - jeg er glad annonsen kom etter hennes tid.

Vi som har levd én generasjon kortere ble derimot begeistret over lyse farger, lekkert kjøkken og kreative planløsninger - men jeg skjønner såpass at ting nok kan fortone seg anderledes om ett par tiår. Minner setter seg fort i veggene for å si det sånn. Og da mamma plutselig gikk bort i fjor høst så kom det som kastet på meg at en dag er ikke mitt barndomshjem der heller. Mine foreldre har bodd i samme bolig siden tidlig på sekstitallet, jeg bodde der og ingen andre steder gjennom hele oppveksten, og ting ser mer eller mindre akkurat ut slik det gjorde da jeg flyttet hjemmefra. Jeg husker da vi fikk lagt asfalt rundt huset, jeg var med da vi hentet det som nå er stolte store bjørketrær. Den gangen på syttitallet var de pjuskete busker .. Hvor er tiden og dagene blitt av?

Nytt prosjekt eller avslutte gamle?

Jeg er en lidenskapelig strikker. Mer flittig og arbeidsom enn detaljert og avansert riktignok, men det går unna i allefall. Men nå har jeg en utfordring; jeg strikket nettopp siste maske i ett sjal som jeg skal bruke på min nylig investerte festdrakt. 17. mai er ikke alltid varm nok for linskjortearmer her hvor jeg bor. Så langt så bra - men nå har jeg ett sedvanlig dilemma. Skal jeg feste tråder, sy sammen og montere ferdig dette plagget? Eller skal jeg spasere inn til byen på en fin lørdag formiddag, boltre meg en times tid blant farger og mønstre for til slutt å kjøpe meg ett nytt prosjekt..  Det siste er så mye mer fristende. Men i strikkekurva ved siden av sofaen så har jeg liggende to gensre og en tunika til minstejenta som behøver montering. Ved siden av ligger minst fire par votter som mangler tommeltotter. Jeg synes det er kjedelig å strikke tommeltotter nemlig .. Inni hodet mitt så virrer unnskyldningene; det er for varmt for strikke gensre i september og vottene skal jeg ikke gi bort før til jul. Poenget er bare at jula kommer før vi rekker å snu oss og gensrene var ferdig strikket på denne tia i fjor også. Og minstejenta vokser faktisk. Sukk ...

Så jeg har bestemt meg; jeg skal være flink. Feste tråder, ta fram symaskina og sy i ermer, strikke på kanter og dampe ned bretter. I mellomtiden kan jeg vel tillate meg å smugtitte litt på nettet etter nye prosjekter .. Eller?