Akkurat passe

Da jeg pakket matvareinnkjøpet mitt i poser i ettermiddag kunne jeg ikke unngå å overhøre praten mellom de to unge guttene i kassen. Arbeidstiden ble lang for kundene var få. Det flotte sommerværet fikk skylda og man hadde ett visst håp om at kundene skulle komme likevel når sola var på hell. Mat måtte man jo ha uansett? Men de ønsket seg ikke for mange kunder heller.. Ikke lang kø liksom. Men ett jevnt sig.  Nok til å holde båndet i gang og seg selv beskjeftiget slik at man slapp å henge og vente. Akkurat passe med andre ord. Ikke for mye å gjøre, men heller ikke for lite. Er det ikke nettopp dette vi streber etter på mange måter? Nå har det vært så mye flott sommervær at jeg har gått lei. De første dagene var det helt fantastisk å prøve ut de nye utemøblene, kose seg med aviser, nye ukeblader, drikke med isbiter og å være dørgende lat med verdens beste samvittighet. Slike dager må man jo bare utnytte fullt og helt! Og så går man trøtt. Det er ikke like vanvittig deilig å kjenne at sola varmer lengre, ukebladene føles litt platte og isbitene smelter jaggu fort. Det kribler ett eller annet sted etter å GJØRE noe, men så må man jo kose seg i finværet...

Over tid er det håpløst å sove for lite. Man blir trøtt, grinete, uopplagt ukonsentrert og til slutt helt utslitt. Men jaggu er det feil å sove for mye også. Da blir jeg dorsk og lat, blir stiv i ryggen og får vondt i hodet. (Ja, jeg nærmer meg femti ..). Når man går ut av døra fra frisøren er håret litt stutt, så er det OK en stund før det fort går mot for langt. Jeg er sosialt anlagt og trives best i lag med mennesker - men blir det for mye festivitas og kaffedrikking så lengter man etter den stille timen.

Akkurat passe liksom.

Hvem man er og hva man vil

Min sommer er som vanlig delt i tre. Først har vi noen uker med alldeles innholdsløs og uintellektuell kos og kaos under utenlands sol. Etter en røff vinter på både den ene og andre måten smakte det bare fantastisk godt å veksle mellom å stikke tærne i saltvann, puddersand og sandaler .. Jeg har sjelden kosa meg så inderlig med å gjøre ingenting annet enn å nyte. Lek og latter, sol og sangria, bøker og vin. I uprioritert rekkefølge. Jeg gleder meg allerede til neste gang!

 

Deretter går sommeren over i jobb - men helt forskjellig fra vanlig hverdagsrutine. Jeg er omtrent alene på kontoret, radioen kan stå på full guffe - jeg skvetter når telefonen ringer og blir faktisk oppriktig glad for å få noen å snakke med! Om lunsjen tar en time er det helt OK og arbeidsoppgaver prioriteres i;

1: må gjøres

2: kanskje om jeg rekker det

3: ikke så farlig

Jeg sover ikke med vekkerklokke engang, men utnytter fleksitiden for fullt. Og ettermiddagene har ingen annen agenda enn total frihet uten forpliktende klokkeslett av noe slag.

 

Deretter går sommeren over i ny fase som kan benevnes "aktiv ferie hjemme". Min overdrevent hjemmekjære personlighet trives stort i denne delen av sommeren - som også er den lengste. Men balansen mellom ferie og aktiv er en utfordring. Man seiler inn i det med en forventning om å gjøre alt man ellers ikke rekker over. Og så kan man fort finne ut at ferien tar overhånd og så rekker man det ikke da heller..  Altså blir lat.

 

Jeg misliker sterkt å være lat og tiltaksløs. I hele mitt liv har jeg trivdes best i fart og utfordringen har vært å balansere så farten ikke tar overhånd. Jeg har tryna mange ganger, men har blitt vesentlig bedre. Men blir farten for lav blir jeg altså lat og giddelaus. Oppi hodet mitt er jeg en aktiv dame, og utenomverden vil nok også bekrefte det. Men jeg frustreres av at den noe omfavnsrike kroppen setter begrensninger på hvordan jeg definerer meg selv. Jeg ønske å komme enda mer i fart. Ikke nødvendigvis trene mer men hardere, utvikle meg mer i yoga, føle meg vel i sykkelbukse og kjenne at kroppen ikke er veien for hvem jeg er og hva jeg vil gjøre. Men så var det disse prioriteringene da .. Jeg beveger meg mer enn nok og lar meg lure av at det er tilstrekkelig til at jeg kan nyte  - og selv om jeg forstår med forstanden så er det vanskelig å innse at jeg må forsake noe for å oppnå det jeg vil.

 

Og tenkte jeg ikke de samme tankene i fjor? Og året før der? Hvorfor GJØR jeg det bare ikke, setter av litt tid og PRIORITERER. Innser at noe forsakelse må til. NÅ!  DET skal jeg bruke årets aktive hjemmeferie til å motivere meg på. Forsakelse med oppstart 12. august. Pronto Toronto.

Små ting og små gleder

Det sies at lykke ikke består i penger, og det kan en vel saktens være enig i. Men nå har jeg kjapt og greit svidd av noen kroner på netthandel og det er ikke fritt for at jeg blir i godt humør av det. Jeg liker netthandel. En god kopp kaffe ved sitt eget kjøkkenbord en stille morgen kontra å kave rundt på ett smekkfullt kjøpesenter en lørdag ettermiddag.. Bring it on! Så forlenges jo gleden ved at en må vente litt med leveransen, få en pakke i posten som skal hentes og pakkes opp slik at det blir litt julaften oppi det hele. Vel... små gleder.. men jeg må innrømme at jeg føler meg litt grunn når jeg gledes over materielle ting. Hvorfor er det slik? Nye "ting" forksyver jeg som regel andre "ting" ut - det er sjelden man virkelig trenger noe.. Akkurat nå henger ett utrevet reklameblad på kjøleskapet som viser bildet av ei utendørs sittegruppe. Jeg blir glad bare av å SE på den - tenk det! Forventningenes egenverdi må en vel kalle det. Tanken på å ha ei så fin sofa ute på strålende sommerdager.. Selv om sommeren i fjor var så kald at vi knapt kan huske at vi satt ute i det hele tatt. Klimaet i Norge er for spesielt interesserte, det er sikkert - men vi har mange andre goder da. Som for eksempel at vår største utfordring er å bestemme oss for OM vi skal kjøpe utendørs møbler eller ikke. Lenger sør i Europa er nok det et luksusproblem.