åpent sinn

Det er vel ørlite tidlig å starte med nyttårsforsetter og refleksjoner over året som har gått, men av og til kan det likevel være nyttig å stoppe opp og se seg litt tilbake. I fjor på denne tiden

• hadde jeg trent ca 52 ganger på treningsstudio
• fniste jeg litt når noen sa de trente yoga
• jeg hadde aldri spist sushi
• jeg ville himlet med øynene om noen foreslo PT timer

Pr. dato har jeg trent 110 ganger og det blir altså over dobbel mengde av i fjor. Nå kan kvalitet kontra kvantiet diskuteres opp og i mente men når det kommer til fysisk fostring så er det vel gjerne ja takk begge deler. At jeg fniste av yoga irriterer meg grenseløst. Enn om jeg kunne ha kommet igang med dette før! Jeg liker virkelig å være i bevegelse, trene, bli svett og sliten både utendørs og innendørs. Men på yoga koser jeg meg virkelig :-) Og når jeg ser på instruktøren og hennes mestringsnivå så får jeg sånn go'følelse i kropp og hode - dette vil jeg også klare! Sushi er OK. Ikke mer enn det. For kredibilitetens skyld burde jeg vel gi matretten stående ovasjon - men jeg heller til at det er et helt OK lunsjalternativ til tørre baguetter med majones og skinke. Årsaken til at jeg plutselig fikk det for meg at jeg skulle forsøke personlig trener er mer uklar. Det startet som en ide for en venn som har helseproblemer - og så fikk jeg en innskytelse på hvorfor ikke? Vel anvendte penger og jeg gjør det gjerne igjen, men på det jevne så er jeg mest fornøyd med å holde på i egen regi. Med tilværelsen full av omsorgsoppgaver så er det verdifullt å være "hjemme alene" i hodet på trening.

Så sånn var det. Og summa sumarum så er det aldri feil å prøve noe nytt .. tvert imot. 

yes i can!

Det har vært planlagt lenge - og jeg kan ikke klage heller, for jeg har planlagt det helt selv. Hele uka har gått med til å psyke seg opp. Jeg har fortalt det til alle som gidder høre på slik at jeg må stå til rette for så mange som mulig. Det var den store snakkisen under fredagskaffen på jobben. Hvordan skulle det gå og hvilken fremgangsmåte var mest fordelaktig? Nå er dagen kommet og jeg kan ikke lenger slippe unna (mine egne planer vel og merke) - vi skal nemlig rundvaske stua!

Tak, vegger, sofaen midt på gulvet, teppet ut i snøen. Alle glass ut av skapet - for ja, jeg har engang oppdaget ei død flue i ett rødvinsglass innerst i skapet (men det var etter en lang graviditet og ammeperiode riktignok). Øvelsen er vel normal nok, om enn ikke så systematisk som tidligere generasjoners husmødre. For min del er det først og fremst høyst nødvendig siden jeg stadig vekk skyver øvelsen forran meg. Men det er også litt nostalgisk da det vender blikk og tanker bakover til barndommen da jeg på denne tiden av året kom hjem fra skolen og fant huset i systematisk kaos. Min mor vasket ikke, hun skrubbet hele huset rent to ganger i året. Tok av trekk på sofaen, vasket dem og sydde dem sammen igjen - glidelås er sannelig en fin ting:-) Alle lampeskjermer led havsnød i ei bøtte med biotex vann. Og da damen i fotobutikken forsøkte å selge en lerretskvalitet av brudebildet til datteren så fikk hun en kvasst og indignert respons; "mente hun virkelig at hun skulle ha ett bilde på veggen som ikke kunne vaskes med såpe og vann?"

Jeg får forsøke å ikke henfalle til for mye nostalgi - det holder ikke som unnskyldning mandag morgen når jeg skal stå skolerett og rapportere. Eller kanskje jeg bør legge ut bilder av skinnende blanke vinduer med nystrøkede gardiner på FB? Jeg får ikke med den flatterende rene duften da ..

Jeg vil, jeg vil - men får ikke til..

Dagene går og den gode følelsen jeg hadde tidligere i høst uteblir - så også resultatene. Hva skjer? Sett utenifra så er vel det meste på stell. Jeg trener hyppigere enn de fleste og kostholdet ligger også godt over snittet. Ingen fare for at Hellstrøm kommer og rydder opp her, men .. Det er liksom ikke godt nok! For at det ytre selvbildet skal stemme overens med det jeg har inni hodet så MÅ jeg bli mindre omfangsrik. Jeg har ingen planer om å konkurrere verken med Marit Bjørgen eller min tenåringsdatter for den saks skyld - men alle disse kiloene er en hemsko for den fysiske utøvlesen jeg så gjerne vil utøve. Sukk ... har jeg ikke hørt samme plata før liksom?

Så er det alltid litt støy man kan legge skylden på for at ting ikke blir helt som en ønsker. Vinteren kom tidlig og hilste på oss denne gangen - tok en brå sving og forlot oss til fordel for høsten igjen. Men den la igjen is og ugrei framkommelighet, og dermed kom vi inn i en mellomsesong hvor det ble mindre framkommelig til fots og for lite snø for ski. Jeg kjenner at jeg savner veldig disse lange markaturene jeg har unnet meg på lørdag ettermiddag i hele sommerhalvåret - det blir ikke det samme med en treningstime innendørs. Jeg må gjøre noe der - og har bestemt meg for at iløpet av uka skal jeg ut en tur enten det ryker eller fyker, om så med hodelykt. Utendørstrening gir mer enn bare fysisk utøvelse, den friske luften er god mentalhygiene også.

Så er det grensesetting for seg selv. I det siste har det blitt vel mye bagasje av "kvinneplikter" hvor det er vanskelig å finne balansegangen i hvor mye ansvar man skal ta for at omgivelsene skal ha det bra. "Det finnes noe bak enhver blondegardin" sies det,så også hos oss. Men hvorfor er det alltid vi jenter som sliter oss ut på omsorg?